Forside #1 2015.jpg
11030101_10155271681485596_943287059_o.jpg
Skjermbilde 2018-05-08 kl. 17.01.22.png
Forside #1 2015.jpg

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

SCROLL DOWN

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

 
 

Bli abonnent

Magasinet Fast Grunn kommer ut 4 ganger i året. Det er et uavhengig blad på luthersk grunn som ønsker å skape refleksjon, og være en hjelp i etterfølgelsen av Jesus Kristus.

 
 

Les bladet elektronisk


Les bladet elektronisk


11030101_10155271681485596_943287059_o.jpg

Leder


Skrevet av Knut Kåre Kirkholm (redaktør)

Leder


Skrevet av Knut Kåre Kirkholm (redaktør)

Hvile 

 

Da er et nytt Fast Grunn kommet i dine hender. Vi er glade for at du har valgt å abonnere på magasinet og håper du får en god, oppbyggelig og nyttig leseopplevelse. I år er det 70 år siden Fast Grunn kom ut for første gang. Helt siden 1948 har Fast Grunn vært utgitt i forskjellige formater.

Noen ting er nye fra og med dette nummeret. Etter noen år med de samme spaltene, har vi nå gjort flere endringer. Det innebærer at vi har gleden av å introdusere nye spaltister og nye temaer for flere av spaltene våre.. For eksempel vil professor Torleif Elgvin ha en fast spalte om arbeidet med Dødehavsrullene og det spennende arbeidet norske forskere har gjort, inkludert å avsløre forfalskninger av disse dokumentene.

Men hovedtemaet for dette nummeret er «hvile». Da går mine tanker ofte til en av lærerne jeg hadde på videregående og det han sa i en kristendomstime: «Vi skal helligholde hviledagen, ikke hvileholde helligdagen». Det er et uttrykk som har levd med meg siden, og jeg reflekterer over det i ny og ne. For det er et uttrykk som inneholder en stor og viktig sannhet. Vi leser at Gud helliget den sjuende dagen. Den er satt til side og innviet som en hviledag for oss mennesker.

Samtidig har det også slått meg at vi jammen trenger å lære å «hvileholde» den også. Når vi tenker på tidsklemma, søndags- og døgnåpne butikker, jobbmailen som alltid er tilgjengelig på telefonen og avbrytelsene og distraksjonene som kommer på løpende bånd, er det ikke vanskelig å se for seg at det blir lite hvile og mye stress.

Vi lever i et gjennomorganisert samfunn og tidsplanen må være umåtelig stram for at vi skal klare å rekke over alt. Behovet for å være produktiv og bruke tiden godt og fornuftig er nærmest konstant. Når satt du sist i ro, uten å være på nett, uten å produsere noe?

Også Jesus hadde behov for hvile. Flere ganger leser vi at han trakk seg unna, og vi leser også at han hadde omsorg for sine disipler og passet på at de fikk nok hvile: «Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

I Bibelen møter vi to former for hvile. Den første er den hvilen som Jesus hjelper disiplene til i Markus 6. Det handler om å ta en pause fra strevet og produktiviteten og trekke seg unna for å hente krefter. Det handler om å puste ut.

Men det gir også mening å snakke om en kristen hvile. Det er den hvilen som bare Jesus kan gi, en åndelig hvile. Det er en annen hvile enn den fysiske. Det er en hjertets hvile. I bladet du holder i hendene kan du lese om begge disse formene for hvile.

Sett deg derfor ned. Hvil deg litt. Når du kjenner at du har hvilt litt, kan du gjerne ta opp bladet og lese. Kanskje vil du finne noe nettopp her som gir deg hvile?

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 1/2018 "Hvile." Dette magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Skjermbilde 2018-05-08 kl. 17.01.22.png

Gud og hvile


 

Gud og hvile


 

Gud og hvile 

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør, Fast Grunn
 

På den syvende skaperdagen hvilte Gud. Dermed skaper han en kraftig motstemme til vår samtids jag og rastløshet. Men Den allmektige har egentlig ikke noe behov for å slappe av. Betydningen av Guds hvile går som en rød tråd fra skapelsen og helt til den evige hvilen.

Mottoet til den olympiske bevegelsen er de latinske ordene «citius, altius, fortius», som oversatt betyr hurtigere, høyere, sterkere. Disse ordene betegner vår tid. Livene vi lever er en stadig konkurranse. Det handler om å komme lenger, om å få mer. Vi streber etter høyere status, flottere utseende, mer penger, mer kunnskap, bedre tider på halvmaraton, høyere lønn, finere bil, større hytte, flere sydenturer og så videre.

Livet er et jag, og rastløsheten gjennomsyrer hele samfunnet. Nå handler det ikke lenger om hva man kan gjøre for å unngå stress, men hvordan man skal mestre stress og reise seg igjen når stresset har overmannet oss. Stress har blitt en livsbetingelse.

Vi lever våre liv slik det beskrives i Amos 8,5a: Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget?»

Det er et liv preget av en hvileløs rastløshet i et evig jag etter å dyrke produktiviteten og delta i konsumets runddans.

Sabbatens høylytte protest. Kontrasten til Guds gode ordning for oss mennesker kan knapt bli større. For i Bibelen møter vi en kraftig motstemme, og den kommer fra Gud selv. Det skjer gjennom både hans handlinger og hans befaling.

Ved å hvile på den sjuende dagen i skapelsesuken, innsetter Gud ved sitt eksempel en ordning som danner mønster for Israels liv. I 2 Mos 31 sier Gud til Moses:

«Israelittene skal ta vare på sabbaten, så de holder den i slekt etter slekt som en evig pakt. Den skal være et tegn mellom meg og israelittene til evig tid. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, men den sjuende dagen hvilte han og pustet rolig ut.» (2 Mos 31,16–17)

Dette er et fascinerende vers. Det som særlig slår leseren, er uttrykket «pustet rolig ut». Dette uttrykket brukes i forbindelse med Davids flukt fra Absalom i 2 Sam 16. Etter en strabasiøs reise fra Jerusalem, kommer David og hans følge trette fram til elven Jordan, hvor de kan hvile.

Vi skal naturligvis ikke ta uttrykket bokstavelig. Gud har ikke behov for å puste ut. Hans makt blir ikke redusert og hans styrke er ikke av en slik karakter at han må samle krefter. Hvorfor skulle Gud måtte hvile etter å ha sagt sine skaperord, når Josva ikke måtte hvile etter at han ved å tale fikk solen til å stanse på himmelen? Det er klart at uttrykket brukes med tanke på oss. Dette blir særlig klart om vi ser på det tredje og siste stedet hvor uttrykket «puste ut» brukes i Bibelen, nemlig i forbindelse med utdypingen av sabbatsbudet i Andre Mosebok:

«Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt. Men den sjuende dagen skal du hvile, for at oksen og eselet kan få ro og slavekvinnens sønn og innflytteren kan få puste ut.» (2 Mos 23,12)

Det er verdt å merke seg at sabbatsbudet presiserer hvile for alle. Det gjøres ikke forskjell på slave og fri, ja, selv dyrene skal hvile på sabbaten.

I en ganske fersk bok taler den amerikanske GT-forskeren Walter Brueggemann om sabbaten som motstand: «Sabbath as Resistance: Saying No to the Culture of Now». Her tar han et kraftig oppgjør med konsumkulturen som preger vår tid og sier at sabbaten vitner om at «Gud er ingen arbeidsnarkoman» og «skaperverkets velvære er ikke avhengig av uendelig arbeid». Sabbaten er i seg selv en høylytt protest mot vår streben etter mer. Verden går ikke under og livet rakner ikke om vi hviler.

Hvorfor hviler Gud? Vi kommer likevel ikke unna spørsmålet om hva det betyr at Gud hviler på den sjuende dagen. Er det bare for å gi et eksempel til etterfølgelse? Bli med videre, for vi skal snart få se at begrepet hvile kan males ut over et lerret og med farger som får Brueggemanns visjon til å bli innadvendt og fattigslig dersom de viktige tingene han påpeker var alt vi hadde å si.

Kanskje finner vi ansatsene til et svar i uttrykket som brukes om det arbeidet Gud gjør gjennom skapelsesdagene. Allerede den jødiske historikeren Josefus, som levde rundt Jesu tid, er klar over at det er en forbindelse mellom skapelsesfortellingen og de tekstene som handler om byggingen av tabernaklet og templet. Og dersom man går etter uttrykket «arbeid» eller «verk», på hebraisk melacha, så blir det fort påfallende hvordan det hoper seg opp når det er tale om arbeid med å bygge og vedlikeholde Herrens hus.

Når man først kommer på det sporet, vil man også raskt oppdage at det er massevis av det vi kaller intertekstuelle forbindelser mellom disse tekstene. Rent språklig hersker det altså klare kontaktpunkter mellom disse tekstene.

Her er det relevant å bringe inn noen av observasjonene til GT-forskeren John Walton. Han har jobbet med hvordan man kan forstå Bibelens skapelsestekster i lys av tempelanalogien og peker på at det er en vanlig tankegang i Israels omverden at man forstår templet som et hvilested for guddommen(e). Videre peker han på at guddommens hvile i templet innebærer at han tar kontrollen, stiger opp på tronen og inntar sin rettmessige plass og rolle.

Dette samsvarer godt med Jesu ord i Johannes 5,17: «Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider.» At Gud hviler på den sjuende dag betyr ikke at Gud trekker seg tilbake, men han inntar rollen som skaperverkets opprettholder. Til dette er det også viktig å bemerke at den sjuende dagen aldri avsluttes med dagtelling, slik som de andre skapelsesdagene.

Det tegnes altså et bilde av verden som et Guds tempel. Men det er ikke noen automatikk i at Israel tenkte på templet som Guds hvilested, selv om nabofolkene gjorde det. Derfor er det viktig å se etter om en slik tanke er representert i Bibelen. Det fører oss til en tekst i Andre Krønikebok, hentet fra Salomos bønn ved innvielsen av templet:

«Reis deg nå, Herre Gud!

Kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!

La dine prester, Herre Gud, kle seg i frelse,

og dine fromme glede seg i det gode!» (2 Krøn 6,41)

Ordet som brukes for «hvilested» er avledet av det samme ordet som i 2 Mos 2,11 brukes om sabbatshvilen, og som i Sal 132,8 brukes om templet som Guds hvilested, en tekst som er en klar paralleltekst til 2 Krøn 6.

At denne hvilen ikke handler om at Gud trekker seg tilbake og tar en pause fra alt, blir tydelig gjennom bønnen Salomo ber i forkant. Herrens nærvær i templet handler nettopp om at han er til stede og tilgjengelig, at han griper inn i nød og vanskeligheter og at han tilgir synd og reiser opp. Parallellen til «min Far arbeider» skal være mulig å trekke.

Noen vil kanskje oppleve det rart at innsikter om Israels kulturelle omgivelser på denne måten brukes til å kaste lys over en bibeltekst. Jeg vil si at det ikke er noe rarere enn at apostelen Paulus skriver sine brev i den formen som var vanlig i hans samtid, eller at Lukas skriver historien om Jesus og apostlene etter datidens metoder. Vi behøver ikke skamme oss over at Guds åpenbaring kommer til oss i historisk og kulturell innpakning. Vår Gud trådte selv inn i historien for å gi seg selv for vår frelse.

Denne artikkelen er trykket i Fast Grunn 1, 2018 "Hvile." Gikk du glipp av Fast Grunn nummer "Hvile"? Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.