Forside #1 2015.jpg
stefan-kunze-16862-unsplash.jpg
sarah-noltner-509340-unsplash.jpg
Forside #1 2015.jpg

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

SCROLL DOWN

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

 
 

Bli abonnent

Magasinet Fast Grunn kommer ut 4 ganger i året. Det er et uavhengig blad på luthersk grunn som ønsker å skape refleksjon, og være en hjelp i etterfølgelsen av Jesus Kristus.

 
 

Les bladet elektronisk


Les bladet elektronisk


stefan-kunze-16862-unsplash.jpg

Leder


Tekst: Knut Kåre Kirkholm (Redaktør)

Leder


Tekst: Knut Kåre Kirkholm (Redaktør)

Alltid tiggere

På en papirlapp ved siden av Luthers dødsleie fant man det som antakeligvis var de siste ordene han skrev. Den aller siste setningen oppsummerer på mange måter selve essensen i den lutherske teologien, og, vil jeg si, i livet med Gud. På lappen stod, på en herlig blanding av tysk og latin: «Wir sein Pettler, Hoc est Verum». Oversatt betyr det «Vi er tiggere, det er sant». 

Dersom man vet dette, vet man at det ikke er noe i hele verden vi kan gjøre for å fortjene noe hos Gud. Vi kan ikke klatre opp til ham, verken gjennom meditasjon og åndelige øvelser eller gjennom gode gjerninger, bønn og selvfornektelse. Heller ikke kan vi tilby Gud noe som betaling og soning for syndene våre. Dermed gjenstår kun én ting, «vi er tiggere, det er sant». 

En tigger ber. Han ber med ord og han ber med kroppen. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne en tigger der han sitter på gaten med skitne klær og et slitt pappkrus. Hele framtoningen er en eneste intens bønn.  

I dette nummeret av Fast Grunn ser vi nærmere på temaet bønn. Som vanlig ønsker vi å trekke fram flere sider ved saken og slik få en viss bredde. Samtidig må jeg være førstemann til å erkjenne at bønnens verden ikke først og fremst er en verden det er enkelt å teoretisere så mye rundt. Bønnens verden må man leve i og erfare.  

Det å be til Gud handler om å erkjenne hjelpeløshet. Gjennom sin undervisning om bønn lærte Jesus oss å henvende oss til Gud som «vår Far». En slik tiltale maner kanskje ikke fram bildet av tiggeren med det slitte pappkruset. Men bildet av et barn som henvender seg åpent til Far inneholder noe av den samme hjelpeløsheten og avhengigheten. Og hjelpeløshet er nettopp hva Jesus ønsker at vi skal lære. 

Når vi møter tiggere på gaten, går de fleste av oss forbi. Noen later til og med som om de ikke ser tiggeren. Andre bryr seg ikke eller har det for travelt til å hjelpe. Når du kommer fram for Gud som tiggere, skal du vite at han er en som stanser. Han er den barmhjertige Samaritan og den gode hyrden. Han stanser. For å sitere den skribent og blogger Gene Veith: “Han kaster ikke bare en mynt eller to i koppen vår. Inn i vårt hjerte øser han sin tilgivelse, liv og frelse. Han tar oss bort fra undergrunnsstasjonen og plasserer oss i sitt hus. Der gir han oss mat og klær, vasker oss og forbinder oss.» 

Så slutter vi ikke å være tiggere – ikke i møte med Gud. Der vil vi alltid måtte være på mottakersiden. Det kalles å dø bort fra seg selv.  

sarah-noltner-509340-unsplash.jpg

Temaartikkel


 

Temaartikkel


 

Hjertet i bønn er relasjon med Gud 

Tekst: Simeon Ottosen, journalist 

De fleste kristne ber. Men ifølge Roy Godwin betyr ikke det nødvendigvis at de har et levende bønneliv. 

Midt i resepsjonsområdet på Holmenkollen Park Hotell sitter tre mennesker med fredfulle ansikter, lukkede øyne og utrettede hender. For et utrent øye er det ikke så lett å se hva de tre menneskene holder på med, siden de ikke prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet. Likevel gjør de ingenting for å skjule det faktum at de gjør noe som er ytterst uvanlig i de fleste hotellresepsjoner her til lands: De ber sammen.

En av de tre menneskene som sitter i bønnesirkelen, er Roy Godwin, lederen av retreatsenteret Ffald-y-Brenin i Wales. For et par år siden var det ikke mange i Norge som visste hvem Roy Godwin var. Men selv om han ikke akkurat blir rent ned av ukjente mennesker på Holmenkollen Park hotell, er et ingen tvil om at dette har endret seg. 

Godwin har de siste par årene vært hovedtaler på Oase sitt sommerstevne og reist rundt i Norge, blant annet for å holde seminar om bønn og om velsignelse. Faktisk har Godwin vært i Norge hele sju ganger det siste året. Han drar ikke til Norge for å se nordlyset eller for å besøke Prekestolen. Årsaken til hans stadige returer er så enkel som at han og kona Daphne stadig blir invitert for å holde møter og seminarer, og når de har mulighet, takker de ja. 

Det er ikke bare de mange invitasjonene Godwin får som viser at mannen er populær her til lands. Omtrent 10 000 eksemplarer av Godwins bok «Strømmer av nåde» er solgt i Norge. Få – om noen – kristne bøker har solgt mer i Norge de siste åra. 

I januar er Godwin i Norge for å delta på det tverrkirkelige arrangementet «Bønn for Oslo». Her har Godwin hatt et tettpakket program med møter og seminarer i Filadelfia-kirken i St. Olavs gate. Han tok seg likevel tid til et møte med Fast Grunn for å snakke om noe som ligger ham veldig nær: bønn. 

En relasjon med Gud 

– Hva er bønn for deg? 

– For meg er bønn en relasjon med Gud. Ord kan være nødvendig, men bønn handler likevel ikke om ord. Hjertet i bønn er relasjon. Fordi Gud er her, i vår verden, kan jeg snakke med ham. Jeg kan rope om hjelp, jeg kan rope av glede og jeg kan stille spørsmål som: «Hva gjør jeg nå, Gud? Hva sier jeg nå? Hva sier du til meg?» Men bønn trenger ikke alltid å handle om spørsmål og svar, det må ikke være en samtale der begge to responderer. Det kan også handle om å tilbringe tid med Gud og nyte hans tilstedeværelse. 

Godwin vokste opp i et kristent hjem og har derfor vært klar over hva bønn er så lenge han kan huske. Men en spesiell hendelse i kirken hans familie gikk i, skulle forandre hans syn på bønn for alltid. 

– På søndagsskolen ble jeg lært opp til å be bønner høyt. Men det å si bønner høyt er ikke helt det samme som å be selv. Ting forandret seg da jeg var åtte–ni år gammel, og en omreisende predikant kom til kirken vår. Jeg husker ikke nøyaktig hva han sa, men jeg husker at det eneste jeg ville gjøre var å dra hjem og be. Jeg ba en bønn som ligner på denne: «Herre Jesus, jeg gir mitt liv til deg. Jeg vil leve for deg, og jeg vil bli den du vil jeg skal bli. Jeg vil gå dit du sender meg.» Resten av livet mitt har jeg brukt på å gå dit Gud har sendt meg og på å utforske hva slags kraft det er i bønn. 

Fortsatt føler ikke Godwin seg utlært i bønn. Han er fortsatt opptatt av at det er mer å lære. 

– Jeg føler på ingen måte at jeg er utlært i bønn – eller i troen for den saks skyld. Selv om jeg begynner å bli eldre, både håper og tror jeg at jeg fortsatt lærer og vokser. Gud ser i hvert fall ikke ut til å bli mindre med årene – Han blir bare større og større, sier Godwin med entusiasme i både stemme og øyne. 

Dette var en smakebit av en artikkel som ble trykket i Fast Grunn 1, 2019 "Bønn." Gikk du glipp av dette nummeret? Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.