Forside #1 2015.jpg
11030101_10155271681485596_943287059_o.jpg
Jomo_Kenyatta_1978.jpg
Forside #1 2015.jpg

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

SCROLL DOWN

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

 
 

Bli abonnent

Magasinet Fast Grunn kommer ut 4 ganger i året. Det er et uavhengig blad på Luthersk grunn som ønsker å skape refleksjon, og være en hjelp i etterfølgelsen av Jesus Kristus.

 
 

Les bladet elektronisk


Les bladet elektronisk


11030101_10155271681485596_943287059_o.jpg

Leder


Skrevet av Knut Kåre Kirkholm (redaktør)

Leder


Skrevet av Knut Kåre Kirkholm (redaktør)

Makt i avmakt

 

I sin preken under midnattsgudstjenesten julen 2008 sa daværende pave, Benedikt XVI, noen ord som aldri har sluppet taket:

Like fra Adams tid har Gud sett at hans storhet bare vekker motstand i mennesket og at vi følte oss begrenset i vår tilværelse og truet i vår frihet. Derfor valgte Gud en ny vei. Han ble et barn. Han ble avhengig og svak – en som behøver vår kjærlighet. Denne Gud som har blitt et barn sier til oss: «Nå kan du ikke lenger frykte meg, bare elske meg».

Ordene stammer fra en fransk middelaldermunk, men passer usedvanlig godt på vår tid. Vi lever i en kulturell atmosfære der vi på mange måter har vinket autoritetene farvel. Dersom en stemme kommer utenfra og gjør krav på sannhet, våkner vår motstand. Hvem er du til å diktere meg og mine meninger?

Gud åpenbarte seg i makt og herlighet på Sinai. Jorden ristet og fjellet stod i røyk. Ut av skyen og røyken proklamerte Gud sin lov og sine bud. Bare timer senere var Aron i full gang med å støpe en gullkalv. Paulus beskriver det slik i Rom 7,9: «Da budet kom, våknet synden til live». I møte med Guds makt og hellige vilje våkner all vår motstand.

Derfor lærer Bibelen oss at Gud kom til oss på en annen måte. Og når vi snart skal feire jul, er det nettopp for å markere dette. Han, himmelens og jordens skaper, gjorde seg hjelpeløs. «Han som formet Adam, bæres som et spedbarn», for å sitere en kristen, syrisk dikter fra 500-tallet. I møte med spedbarnet er ikke trass og motstand den umiddelbare reaksjonen.

I dette – å bli som et barn – ligger det også en enorm risiko. Avvisningen blir så synlig og så brutal. Allerede gjennom Herodes’ utsendte drapsmenn kom dette til syne. Men enda mer synlig ble det da folkemengden foran borgen til Pilatus ropte «Korsfest».

Men så er det nettopp gjennom kors og avmakt at seieren vinnes. Og dette har vært den kristne kirkens merkevare gjennom århundrene. «Martyrenes blod er kirkens såkorn», sa Tertullian. Nettopp den underlige og paradoksale avmakten er nøkkelen til evangeliets seiersgang.

Når vi like før jul presenterer et nummer med temaet «Makt», er det nettopp dette spenningsfeltet vi beveger oss inn i. Makt er mangfoldig. Makt er nødvendig. Og samtidig har vår Herre og frelser undervist oss om makt på en uventet måte. Vi håper dette kan være en underliggende strømning i dette nummeret av Fast Grunn. Selv designet på bladet er med på å underbygge det – der den kraftfulle forsiden brytes mot duse og forsiktige farger inne i selve bladet.

 

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 4/2016, "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Jomo_Kenyatta_1978.jpg

Kolonimakt og diktatormakt


Hvem har vel ikke hørt og lest om diktatorer i Afrika? 

Kolonimakt og diktatormakt


Hvem har vel ikke hørt og lest om diktatorer i Afrika? 

Kolonimakt og diktatormakt i Afrika
 

Tekst: Asle Jøssang, førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, PhD i sosialantropologi.
Illustrasjon: Ukjent - Dutch National Archives, The Hague, Fotocollectie Algemeen Nederlands
Persbureau (ANeFo), 1945-1989, commons.wikimedia.org

 

Hvem har ikke hørt og lest om diktatorer i Afrika? Blodtørstige, griske og maktsyke. Udugelige er de også. De kjører sine land i grøfta, men det er ikke så mye man kan gjøre med det ettersom de har sikret seg stålkontroll på maktmidlene.

 

Istedenfor å tvinne enda en omgang på et slikt stereotypifiserende bilde av Afrika, skal vi her forsøke å forstå litt mer om hvorfor. Vi skal ikke unnskylde fenomenet, men ta inn over oss at forklaringen også trekker inn en grisk og kontrollerende vestlig verden som årsak.

 

Eksempel Kenya

Kenya kan brukes som et case-eksempel:

Området var i gammel tid gjenstand for folkevandring fra andre deler av kontinentet. Litt knuffing var det, men etter hvert stabiliserte ulike grupper seg i sine respektive områder. Det var plass til alle, og grensene mellom gruppene var porøse og bevegelige.

Mange grupper var såkalte headless societies. Det vil si at ingen enkeltperson hadde noen overordnet rolle. Et kollektivt lederskap bestående av eldste ledet på konsensusbasis. Dette var «grasrot-demokrati». Hadde gruppen derimot en leder, en høvding, måtte han likevel passe seg for ikke å overkjøre folket sitt. Noen unntak fantes selvsagt, men prinsippet om ansvarlighet overfor gruppen sto sterkt. 

 

Slavehandel

En tidlig globalisering begynte imidlertid å sette trykk på forholdet mellom grupper. Lokale kollaboratører samarbeidet med arabiske slavehandlere og forsynte også vestlige markeder med slaver. Politikere i Europa fikk etter hvert vedtatt forbud mot slavehandel, men hadde like fullt sansen for at vestlige handelsinteresser ville være et gode også for Afrika. Handelskompanier etablerte seg i kystområdene rundt hele kontinentet og konkurrerte om «kontrakter» med stammeledere. Dette ble brohoder for etablering av kolonier.

Kenya ble etterhvert kontrollert av Storbritannia, som særlig oppmuntret sine arbeidsløse veteraner etter verdenskrigene til å emigrere og skaffe seg et nytt liv som farmere på det kenyanske høylandet. Land som allerede tilhørte innfødte grupper ble «solgt» til hvite farmere – inkludert mange nordmenn.

 

Etniske konflikter

Hvor skulle de landløse nå gjøre av seg? Noen ble leilendinger på egen jord. Mange trengte seg inn i områder som allerede var okkupert av andre grupper. Det oppsto plassmangel og konkurranse om naturressurser og det bidro til å utvikle etniske konflikter som har plaget Kenya frem til i dag.

Britene forsto etter hvert at de måtte få oversikt over og holde kontroll på lokalbefolkningen. Ordensprinsippet ble å stramme opp etnisitet som kategori. Et identitetssystem kalt kipande handlet om at folk måtte holde seg til definerte områder, der deres «egne» holdt til. Dette bidro til å styrke et indre samhold og lojalitet på gruppenivå fordi nå opplevde folk at verden der ute var konkurrenter og motstandere. Den etniske gruppen ble deres trygge base.



... 

(Resten av artikkelen kan du lese i Fast Grunn 4/2016 - "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)