Comment

Hvem sier forskerne at jeg er?

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør

Gud og hvile

På den syvende skaperdagen hvilte Gud. Dermed skaper han en kraftig motstemme til vår samtids jag og rastløshet. Men Den allmektige har egentlig ikke noe behov for å slappe av. Betydningen av Guds hvile går som en rød tråd fra skapelsen og helt til den evige hvilen.

Mottoet til den olympiske bevegelsen er de latinske ordene «citius, altius, fortius», som oversatt betyr hurtigere, høyere, sterkere. Disse ordene betegner vår tid. Livene vi lever er en stadig konkurranse. Det handler om å komme lenger, om å få mer. Vi streber etter høyere status, flottere utseende, mer penger, mer kunnskap, bedre tider på halvmaraton, høyere lønn, finere bil, større hytte, flere sydenturer og så videre.

Livet er et jag, og rastløsheten gjennomsyrer hele samfunnet. Nå handler det ikke lenger om hva man kan gjøre for å unngå stress, men hvordan man skal mestre stress og reise seg igjen når stresset har overmannet oss. Stress har blitt en livsbetingelse.

Vi lever våre liv slik det beskrives i Amos 8,5a: Dere sier: «Når er nymånefesten over, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornsalget?»

Det er et liv preget av en hvileløs rastløshet i et evig jag etter å dyrke produktiviteten og delta i konsumets runddans.

Sabbatens høylytte protest. Kontrasten til Guds gode ordning for oss mennesker kan knapt bli større. For i Bibelen møter vi en kraftig motstemme, og den kommer fra Gud selv. Det skjer gjennom både hans handlinger og hans befaling.

Ved å hvile på den sjuende dagen i skapelsesuken, innsetter Gud ved sitt eksempel en ordning som danner mønster for Israels liv. I 2 Mos 31 sier Gud til Moses:

«Israelittene skal ta vare på sabbaten, så de holder den i slekt etter slekt som en evig pakt. Den skal være et tegn mellom meg og israelittene til evig tid. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, men den sjuende dagen hvilte han og pustet rolig ut.» (2 Mos 31,16–17)

Dette er et fascinerende vers. Det som særlig slår leseren, er uttrykket «pustet rolig ut». Dette uttrykket brukes i forbindelse med Davids flukt fra Absalom i 2 Sam 16. Etter en strabasiøs reise fra Jerusalem, kommer David og hans følge trette fram til elven Jordan, hvor de kan hvile.

Vi skal naturligvis ikke ta uttrykket bokstavelig. Gud har ikke behov for å puste ut. Hans makt blir ikke redusert og hans styrke er ikke av en slik karakter at han må samle krefter. Hvorfor skulle Gud måtte hvile etter å ha sagt sine skaperord, når Josva ikke måtte hvile etter at han ved å tale fikk solen til å stanse på himmelen? Det er klart at uttrykket brukes med tanke på oss. Dette blir særlig klart om vi ser på det tredje og siste stedet hvor uttrykket «puste ut» brukes i Bibelen, nemlig i forbindelse med utdypingen av sabbatsbudet i Andre Mosebok:

«Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt. Men den sjuende dagen skal du hvile, for at oksen og eselet kan få ro og slavekvinnens sønn og innflytteren kan få puste ut.» (2 Mos 23,12)

Det er verdt å merke seg at sabbatsbudet presiserer hvile for alle. Det gjøres ikke forskjell på slave og fri, ja, selv dyrene skal hvile på sabbaten.

I en ganske fersk bok taler den amerikanske GT-forskeren Walter Brueggemann om sabbaten som motstand: «Sabbath as Resistance: Saying No to the Culture of Now». Her tar han et kraftig oppgjør med konsumkulturen som preger vår tid og sier at sabbaten vitner om at «Gud er ingen arbeidsnarkoman» og «skaperverkets velvære er ikke avhengig av uendelig arbeid». Sabbaten er i seg selv en høylytt protest mot vår streben etter mer. Verden går ikke under og livet rakner ikke om vi hviler.

Hvorfor hviler Gud? Vi kommer likevel ikke unna spørsmålet om hva det betyr at Gud hviler på den sjuende dagen. Er det bare for å gi et eksempel til etterfølgelse? Bli med videre, for vi skal snart få se at begrepet hvile kan males ut over et lerret og med farger som får Brueggemanns visjon til å bli innadvendt og fattigslig dersom de viktige tingene han påpeker var alt vi hadde å si.

Kanskje finner vi ansatsene til et svar i uttrykket som brukes om det arbeidet Gud gjør gjennom skapelsesdagene. Allerede den jødiske historikeren Josefus, som levde rundt Jesu tid, er klar over at det er en forbindelse mellom skapelsesfortellingen og de tekstene som handler om byggingen av tabernaklet og templet. Og dersom man går etter uttrykket «arbeid» eller «verk», på hebraisk melacha, så blir det fort påfallende hvordan det hoper seg opp når det er tale om arbeid med å bygge og vedlikeholde Herrens hus.

Når man først kommer på det sporet, vil man også raskt oppdage at det er massevis av det vi kaller intertekstuelle forbindelser mellom disse tekstene. Rent språklig hersker det altså klare kontaktpunkter mellom disse tekstene.

Her er det relevant å bringe inn noen av observasjonene til GT-forskeren John Walton. Han har jobbet med hvordan man kan forstå Bibelens skapelsestekster i lys av tempelanalogien og peker på at det er en vanlig tankegang i Israels omverden at man forstår templet som et hvilested for guddommen(e). Videre peker han på at guddommens hvile i templet innebærer at han tar kontrollen, stiger opp på tronen og inntar sin rettmessige plass og rolle.

Dette samsvarer godt med Jesu ord i Johannes 5,17: «Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider.» At Gud hviler på den sjuende dag betyr ikke at Gud trekker seg tilbake, men han inntar rollen som skaperverkets opprettholder. Til dette er det også viktig å bemerke at den sjuende dagen aldri avsluttes med dagtelling, slik som de andre skapelsesdagene.

Det tegnes altså et bilde av verden som et Guds tempel. Men det er ikke noen automatikk i at Israel tenkte på templet som Guds hvilested, selv om nabofolkene gjorde det. Derfor er det viktig å se etter om en slik tanke er representert i Bibelen. Det fører oss til en tekst i Andre Krønikebok, hentet fra Salomos bønn ved innvielsen av templet:

«Reis deg nå, Herre Gud!

Kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!

La dine prester, Herre Gud, kle seg i frelse,

og dine fromme glede seg i det gode!» (2 Krøn 6,41)

Ordet som brukes for «hvilested» er avledet av det samme ordet som i 2 Mos 2,11 brukes om sabbatshvilen, og som i Sal 132,8 brukes om templet som Guds hvilested, en tekst som er en klar paralleltekst til 2 Krøn 6.

At denne hvilen ikke handler om at Gud trekker seg tilbake og tar en pause fra alt, blir tydelig gjennom bønnen Salomo ber i forkant. Herrens nærvær i templet handler nettopp om at han er til stede og tilgjengelig, at han griper inn i nød og vanskeligheter og at han tilgir synd og reiser opp. Parallellen til «min Far arbeider» skal være mulig å trekke.

Noen vil kanskje oppleve det rart at innsikter om Israels kulturelle omgivelser på denne måten brukes til å kaste lys over en bibeltekst. Jeg vil si at det ikke er noe rarere enn at apostelen Paulus skriver sine brev i den formen som var vanlig i hans samtid, eller at Lukas skriver historien om Jesus og apostlene etter datidens metoder. Vi behøver ikke skamme oss over at Guds åpenbaring kommer til oss i historisk og kulturell innpakning. Vår Gud trådte selv inn i historien for å gi seg selv for vår frelse.

Comment