Muslimske Jesus-disipler

Comment

Muslimske Jesus-disipler

Av: Torleif Elgvin, professor i bibelfag og jødiske studier, NLA Høgskolen Staffeldtsgate

Når muslimer tar imot Jesus, oppstår et vanskelig dilemma. Hvor mye av det gamle kan videreføres og hvor mye må legges igjen? 

«Muslimske Jesus-disipler som meg har valgt å ta vare på vår egen kulturbakgrunn etter å ha blitt forvandlet av Jesu frelsende kraft.» Slik profilerer syreren Mazhar Mallouhi seg. «Islam er teppet min mor svøpte meg i da hun diet meg, sang for meg og ba over meg. Islam var krybben jeg hvilte i fram til jeg fant Kristus, islam er min mor» (Pilgrims of Christ on the Muslim Road, 2007). En annen sier det slik: «Jeg er ikke en ‘Jesus-troende med muslimsk bakgrunn’, jeg er en muslim som har Jesus som Herre. Muslimbetyr å være overgitt til Gud – og jeg er ikke mindre overgitt til Allah nå når jeg har Jesus som Herre.» 

Millioner har møtt Jesus

Det er millioner som bekjenner seg på lignende vis og som forblir innenfor det muslimske samfunnet, de fleste i Asia, andre i Nord- og Vest-Afrika. De siste tyve årene har mellom fem og ti millioner muslimer kommet til tro på Jesus (A Wind in the House of Islam, 2014). Bare i Bangladesh er tallet flere millioner – og der kan en høre spørsmålet: «Er du en Isa-i-muslimeller en Mohammed-i-muslim?» Mens de fleste land i Midtøsten er i ferd med å bli tømt for kristne kirker, er det samtidig tusenvis av muslimer som i det skjulte finner Jesus og følger ham. I Algerie har det blant berberne (kabylene) vokst fram en offensiv kristen bevegelse som teller mer enn 40 000.

Mange forteller at en åpenbaringsdrøm, en Kristus-visjon eller erfaring av helbredelse i Jesu navn førte til en ny livskurs, gjerne kombinert med vitnesbyrd fra en kristen. Andre sier som en venn av meg fra Vestbredden: «Da jeg begynte å lese Koranen uten å bruke imamens og moskeens briller, så jeg raskt at Koranen setter Jesus mye høyere enn Muhammed: Jesus er født av en jomfru etter at Allah blåste sin ånd inn i Maria, han talte underfullt fra krybben, han helbredet og gjorde under og ble tatt opp til Allah etter at han ble oppreist fra de døde. Og før dommens dag skal han, som kalles Allahs ord og Allahs ånd, komme igjen – intet av dette sies om Muhammed. Og siden Koranen sier at Allah ga Jesus ‘evangeliet’, gikk jeg fra Koranen til Det nye testamentet.» Slike disipler har Bibelen som hovedbok, mens Koranen oftest brukes i evangelisering og apologetikk.

Fromhetsprofil preget av kirkelig eller muslimsk kultur?

Vi finner stort mangfold i fromhetsprofil, fra Mallouhi på den ene siden, til grupper som til forveksling ligner evangelikale kristne på den andre. Mange steder er det livsfarlig å være åpen om sin tro, i andre land er det mindre kontroversielt. I Midtøsten samles grupper i hemmelighet, mens i Vest-Afrika og Bangladesh har hele landsbyer med sin moske gått over til Jesus, etter forkynnelse og erfaring av Jesu helbredende kraft. 

I 1998 tegnet John Travis opp en kontekstualiseringsskala han kalte C1–C6 ut fra sin erfaring som muslimmisjonær i Bangladesh («The C1 to C6 Spectrum», Evangelical Missions Quarterly):

·     C1 er en vestlig eller historisk kirke som bruker «outsider-språk» i forhold til den omliggende muslimske kulturen (som engelsk eller fransk). Det er en markant språk- og kulturkløft mellom kirken og samfunnet ellers.

·     C2 er en tradisjonell kirke som bruker det lokale språket, men ikke-muslimske kategorier. Her kan det finnes flere BMB-ere (Believers of Muslim Background). De fleste kirker i den muslimske verden er av C1- og C2-typene, det gjelder også innvandrermenigheter i Vesten. C1 og C2 kan møtes i hus med tradisjonell kirkelig arkitektur.

·     C3 er en kontekstualisert kirke som bruker lokale kulturuttrykk, men siler ut islamske termer og skikker. De kan møtes i et kirkehus eller nøytral bygning. C1–C3 kaller seg selv kristne.

·     C4 kaller seg «followers of Isa Masih» (Jesus Messias) og tar i bruk muslimske kulturuttrykk. Forsamlingene består primært av BMB-ere. C4-grupper vil normalt ikke oppfattes som muslimer av andre. Misjonærer (som kan være fra Vesten eller nasjonale kristne fra regionen) kan bli med i slike grupper og dele deres livsstil.

·     C5 kaller seg «Muslim followers of Isa» – muslimske Jesus-disipler. Disse forblir sosiologisk innenfor den muslimske kulturen til de eventuelt blir kastet ut. De bevarer og nytolker islamsk tradisjon, kan lese Koranen og delta i moskeen (særlig den første tiden). Av andre blir de oftest sett som avvikende muslimer, men de vil neppe bli utsatt for så sterke sanksjoner som det som kan skje med muslimer som går inn i C2-, C3-, eller C4-grupper.

·     C6 er hemmelige (grupper av) Jesus-troende.

Travis’ bidrag førte til en av de viktigste missiologiske debattene de siste tyve årene. Evangelikale misjonsforskere skilte lag i spørsmålet om C5 vil kunne lede til teologisk synkretisme. Vi bør merke oss at Travis’ kart karakteriserer fromhetsprofilen til en gruppe, en individuell BMB kan på kort tid være innom både C1- og C5-samlinger i sin trosutøvelse.

Messianske jøder og «messianske muslimer»

Kan vi sammenligne muslimske Jesus-disipler med messianske jøder? Slike som frimodig bekjenner sin tilhørighet til det jødiske folket, dets kultur og mye av dets religiøse tradisjon, og samtidig sin tro på Jesus Messias.

De fleste messianske jøder ser seg som del av den verdensvide kirken og i slekt med reformasjonskirkene, mens noen er skeptiske til hele den kirkelige tradisjonen. Flertallet ser oldtidens kirkelige bekjennelser som irrelevante for messianske jøder. Samtidig står de fleste for en trinitarisk forståelse og understreker Kristi guddom. Andre vil nøye seg med nytestamentlige uttrykk eller begreper fra senere jødisk tradisjon for å bekjenne Messias og utsi hvem han er.

Messianske jøder skiller lag i spørsmålet om hvor jødisk den enkeltes og menighetenes liv og gudstjeneste skal være. Noen ser elementer fra rabbinsk tradisjon som forpliktende for alle jøder. Enkelte menigheter (særlig i USA) bruker synagogens liturgi uten noen tilpasning i sin sabbatsgudstjeneste, mens andre er selektive i sin bruk av rabbinsk teologi. Vi finner synagoge- og liturgisk-pregede menigheter ved siden av menigheter med reformert evangelikalt preg.

I de fleste menigheter hører vi bekjennelsen ShemaHør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er én.Stadig flere menigheter bruker Tora-rullen i sabbatsgudstjenesten. Hodekalott og bønnesjal under gudstjenesten er også blitt vanligere. I USA finner vi menigheter ledet av en «rabbi».

Messianske jøder har liten innsikt i hvordan den rabbinske tradisjonen i det 2.–7. århundret velger å si nei til Jesus og de jødekristne og bevisst definerer seg i motsetning til troen på Kristus. Synagogens tradisjon blir fra da av noe helt annet enn synagogene Jesus gikk i. Så kan en spørre om rabbinsk tradisjon, opprinnelig definert i kontrast til nytestamentlig tro, likevel kan brukes og kontekstualiseres innenfor en bibelsk definert Kristus-tro.

I vår vandring sammen med muslimer som finner Jesus bør femti års erfaring med messiansk jødedom utgjøre en viktig ressurs. Messianske jøder og «messianske muslimer» kan sees som parallelle fenomener. Begge utgår fra monoteistiske religioner som underveis har avgrenset seg fra en nytestamentlig forståelse av Kristus og den treenige Gud, og valgt seg en trangere monoteisme enn den som rådde i Israel på Jesu tid – nyere forskning kan tyde på at den tidlige islamske bevegelsen var langt mer åpen og at avgrensningen fra jødedom og kristendom skjedde gradvis i løpet av to generasjoner.

Men det er også klare forskjeller: Vi deler Den hebraiske bibelen (GT) med jødene, mens muslimene har omformet gammeltestamentlig tradisjon og ofte vil hevde at Bibelen er blitt endret underveis. Synagogen sier et klart nei til Jesus; moskeen tar vare på deler av NTs Jesus-bilde, men avgrenser seg tydelig fra inkarnasjonen og Jesu guddommelighet.

Jeg forventer derfor at en ny disippel underveis i sin vandring vil avgrense seg fra noen utsagn i Koranen. At han vender seg bort fra Muhammed som profetenes segl og til Jesus som Herre bør få følger. Og han bør vende seg bort fra og forsake magisk tenkning og praksis, noe som gjennomsyrer folkelig islam. Mange må i Jesu navn løses fra okkulte krefter og magiske bånd: amuletter som Fatimas hånd og det gode øye, Koran-vers brukt som kraftamuletter, besvergelser, spor fra selvpining under shia-islams ashura-fest eller valfart til imam Rezas gravsted i Mashad.

En kulturtro vei

Fra Mali og Kamerun berettes det om kontekstualisering blant fulanere. Samtidig er en slik profil kontroversiell blant sør-sør-misjonærer, som gjerne ønsker et mer tradisjonelt kirkelig preg over forsamlinger og kirkehus. Torstein Baltzersen forteller fra Mali: 

I Wailirde har vi en enkel hyttekirke på 3x6 m. Gudstjenestedeltagerne setter seg på utsiden før gudstjenesten og ber en renselsbønn før de går inn i kirken: «Vi takker for at vi alt er renset i Kristus.» I kirken sitter de på matter, menn og kvinner på hver sin side. I 1999 hadde vi barnedåp her. Faren var halvblods fulani, ikke selv døpt, moren var kristen. Venner fra dogon-kirken stilte opp i sko og vestlige klær. De sto langs veggene og så på, oppførte seg som fisker på land – enda deres egen kirke var 200 meter borte. For faren var det viktig at denne barnedåpen ikke skjedde på barnets åttende dag, men på en søndagi løpet av barnets første levemåned. I fulanitradisjonen er det navneseremoni på barnets åttende dag, da kommer en budbærer inn og kunngjør barnets navn.  

Samtidig fikk vår fulani-evangelist en sønn som ble døpt på barnets åttende dag, en lørdag. 10–12 muslimer var gjester, flere av dem imamer. De var med hele veien: Satt på utsiden, var med på renselsbønnen, satt på mattene inne, lyttet og var med. Reiste seg da vi leste Credo – og aldri har jeg hørt de lokale messe Credo slik som denne dagen. En «melder» kom inn og meldte guttens navn. Muslimene var gjester som fant seg naturlig til rette. Evangeliet fikk lyde inn i fulani-kulturen.

Senere kom sør-sør-misjonærer til området, kristne fulanere fra Benin. De ønsket ikke slik kontekstualisering, men ville ha en firkantet kirke med benker: «Det må vises at kristen tro er noe helt annet enn vår muslimske fortid.»

Det er stor regional og kulturell forskjell blant verdens BMB-ere. «Messiansk islam» vil framtre med forskjellig profil i Indonesia og Nord-Afrika. I Bangladesh finnes BMB-ere som går i moskeen og føler seg oppbygd av å messe Koranen (ofte uten å forstå innholdet), dét er sjeldnere i Midtøsten.

Reaksjonen fra omgivelsene vil variere fra sted til sted. Motstand fra nær familie kan med tiden endres til aksept, mens innledende aksept fra landsbyen av noen få BMB-ere kan endres til motstand om gruppen vokser. 

I Midtøsten vil BMB-ere ikke bli tatt imot i de lokale kirkene, som gjerne har C1- eller C2-profil. De fleste kirkene her representerer kirkesamfunn med røtter i før-islamsk tid som har overlevd århundrer med dhimmi-status fordi de har akseptert å avstå fra muslimmisjon. Tar de imot en BMB-er, kan det føre til represalier for hele menigheten. Frykt for at en BMB-er kan være spion eller en muslim på jakt etter en hustru spiller også inn. Samtidig er det enkelte lokale kristne som blir viktige medvandrere for de nye troende og deres fellesskap. Viktige redskaper finner vi i to arabiske nytestamenter som nylig er oversatt med muslimske lesere for øye (al-Injilal-Kalima). 

«Messianske muslimer» trenger hjelp til kritisk kontekstualisering, der lokal kultur og religiøse skikker filtreres i møte med det bibelske vitnesbyrdet. Svarene som gis og den avgrensning en foretar, vil kunne variere fra ett sted til et annet. Elementer i tidlig islamsk tro og praksis ble hentet fra jødedom og orientalsk kristendom – de kan hentes tilbake og justeres ut fra NT: Trosbekjennelse, liturgisk bønn, tilbedelse med ansiktet mot jorden, almisser, hengiven bønn (mystikk), forkynnelse om paradis og fortapelse, elementer i moskeenes arkitektur og interiør. Et sentralt spørsmål er bekjennelsen: Reformulerer de «det er ingen Gud uten Allah, og Muhammed er hans profet»?

Vi bør ikke anfekte bruk av Allah og Isa, slik som noen konvertitter gjør etter et skarpt brudd med alt islam står for (bl.a. KABA i Norge).Arabiske bibler har helt fra det 9. århundret brukt Allah som gudsbetegnelse, og Allah ble brukt i syrisk-kristen bibeltradisjon i før-islamsk tid (vanligst var Eloah). Isa for Jesus er en variant av det syrisk-nestorianske Isho.

I muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika oppfattes «kristen» og «kirketilhørende» gjerne som «alliert med Vesten». Den som krysser skillelinjene, svikter sitt sosiale og etniske fellesskap. Og de fleste muslimske Jesus-troende har valgt å ikke gå inn i en tradisjonell kirkelig ramme. I land som Aserbajdsjan, Usbekistan, Turkmenistan og Kirgisistan vil ordet «kristen» normalt forstås som «russer», enten ortodoks eller baptist. Om en ny troende går inn i en kirke, vil han bli sett som en kulturell og nasjonal overløper. Alternativt kan han kalle seg turkmener/usbeker som følger Jesus eller «muslim som følger Isa-al-Masih». Dette er forbausende parallelt med messianske jøders selvforståelse: «Kaller jeg meg en kristen, blir jeg sett på som en som svikter mitt folk og går over til ‘den andre siden’. Bekjennelsen som messiansk jøde, derimot, viser at jeg hører til det jødiske folket.»

Også i vårt land får muslimer åpenbaringsvisjoner av Jesus. Hvilke veier peker vi ut for dem? Vi har pleid å gjøre dem til lavkirkelige kristne, mest mulig lik oss selv. Og da vil mange bli utstøtt av klan og storfamilie og miste muligheten til å vitne for sine egne om velsignelsen de har møtt i den Isa Koranen taler om. Er det mulig å peke på ulike veier for deres vandring? Det er kanskje et stykke fram til Jesus-moskeer i Norge – forsamlingshus med renselseskraner på utsiden, moske-lignende interiør, tepper på gulvene, og troende som er frie til å kaste seg ned i bønn og tilbedelse av Isa som Allahs sendebud og Ord fra evighet. Men underveis trenger vi husfellesskap som tar vare på kulturelementer fra islam og opphavslandene. Der nye disipler kan uttrykke sin tro i ord, uttrykk og toner i samklang med kulturen de kommer fra. Der det ikke er fremmed å invitere familie og venner til å lese injil (nytestamentet) – evangeliet som Allah ga til Isa (Sure 57,27). 

Troen på Jesus må alltid ikles klær fra en lokal kultur. Å avvise «muslimske Jesus-disipler» som sanne trossøsken vil være et ekko av vestlig kolonialistisk misjonstenkning. I en tid med kulturell og politisk skepsis mot Vesten i mange muslimske land – kan det være Guds ånd som viser vei og overrisler voksende Jesus-bevegelser som kan stå fram som stedegne og kulturelt troverdige?

Comment