Et skille mellom kirkesamfunn

Læren om «Skriften alene» (lat. sola Scriptura) som grunnlag for kristen lære er en grunnleggende forskjell mellom luthersk (og annen protestantisk) teologi og de andre konfesjonene. Helt grovt kan vi si at det evangelisk-lutherske skriftprinsippet svarer på spørsmålet: Hvem har siste ord i lærespørsmål? Kristenheten anfører tre hovedsvar. De ortodokse, orientalske og den romersk-katolske kirke svarer med å henvise til kirken, gjerne gjennom bispeembetet, med læren om pavens ufeilbarlighet som den mest velutviklede og institusjonaliserte varianten. Karismatiske vekkelser av ulik art viser gjerne til predikanter eller lederes erfaring av en spesiell meddelelse av Den hellige ånd eller direkte åpenbaringer gitt til ulike personer av Gud – tydeligst i noen av sektene i kristenhetens randsone, f.eks. Mormons bok. Den lutherske kirke svarer: «Skriften».

Historisk bakgrunn: CA, Luther og Konkordieboken

Det vi kan kalle den evangelisk-lutherske kirkes hovedbekjennelse, Den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana, 1530, heretter CA) har ingen eksplisitt formulering om Skriftens autoritet. Der er det læren om rettferdiggjørelsen (art. IV: med henvisning til Rom 3 og 4; og dens «bakside» i læren om syndefordervet, art. II) som utgjør startpunktet for kritikken av pavekirkens lære og praksis. Verdt å merke seg er det også at Skriften ikke er alene som læreautoritet i denne bekjennelsen, for den begynner med en ureservert tilslutning til hovedpoengene i Oldkirkens læreutvikling: treenighetslæren slik den finnes i den nikenske trosbekjennelsen (art. I) og kristologien fra bl.a. kirkemøtet i Khalkedon i 451 (den inkarnerte Kristus som to naturer, guddommelig og menneskelig, i en person) og den apostoliske trosbekjennelse (art. III).

En pregnant formulering av et skriftprinsipp av Martin Luther finnes i et annet luthersk bekjennelsesskrift, De schmalkaldiske artikler (1537), der han sier at «Guds ord skal stille opp trosartikler, ellers ingen, ikke engang en engel.» Tankene hans er selvsagt i Gal 1,8 når han sier dette: «Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!» Det er da naturlig at også dette skriftet starter med å anerkjenne treenighetslæren og inkarnasjonen, før Luther vender seg til læren om rettferdiggjørelsen og forsoningen i Kristus som følger av disse, og som i hans tenkning tilsvarer Paulus’ «evangelium» i Gal 1,8. Deretter kommer Luther til skriftprinsippet som grunnlag for å avvise pavekirkens misbruk knyttet til messeofferet og skjærsilden. Han resonnerer altså langs de samme hovedlinjene som CA.

I konsolideringsfasen som i kjølvannet av reformasjonen ender med utgivelsen av Konkordieboken (1580) får skriftprinsippet en mer prinsipiell utforming, delvis som en respons til den katolske kirkes reformulering og nyutvikling av læren om tradisjonen under Tridentinerkonsilet (1545-1563), spissformulert som «Skrift og tradisjon» som to separate åpenbaringskilder vs. «Skriften alene». På luthersk hold var Martin Chemnitz kanskje den viktigste teologen. I forordet til Konkordieformelen (1577) sies det programmatisk: «Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente.» Men også her står Bibelens skrifter i en sammenheng der det gis positiv tilslutning til de oldkirkelige bekjennelsene, sammen med en henvisning til viktige reformatoriske skrifter og potensielt sett alle skrifter av gamle og nye lærere. Disse kan lyttes til som vitnesbyrd om hvordan Bibelens tro er overlevert og formulert gjennom historien, men skal aldri sidestilles med Skriften i autoritet. Bibelen er altså ikke den eneste med talerett i utviklingen av en sunn teologi, men den som har siste ord. I denne sammenheng er det også verdt å merke seg at de lutherske bekjennelsesskriftene aldri definerer hvilke skrifter Bibelen består av (kanon-spørsmålet), mens Luther selv differensierte mellom de nytestamentlige skriftenes viktighet og troverdighet, og anerkjente de gammeltestamentlige apokryfene som gode og nyttige, selv om han holdt dem utenfor kanon.

Overforenklinger som bryter med reformatorenes tenkning

Disse korte historiske bemerkningene viser at noen vanlige polemiske forenklinger av «Skriften alene» ikke har støtte i reformasjonen. En er at man løsriver spørsmålet om Skriftens formale autoritet fra dens innhold. Den lutherske kirke, om man setter det på spissen, tror på Kristus og evangeliet «først» og derfor på Skriften, mer enn omvendt. En annen er at Bibelens autoritet, og gjerne dens ufeilbarlighet, knyttes eksplisitt til de protestantiske kanon-listene på 66 bøker. Kanon må på lutherske premisser tenkes som prinsipielt åpen. En tredje er at man opererer med Skriften så å si «helt alene» som hermeneutisk prinsipp i teologien. Slik tenkte ikke reformatorene. Her viser også nyere forskning hvordan tekstfortolkning faktisk fungerer og med all tydelighet at tradisjon eller kontekst uvegerlig spiller en rolle. Jeg skal vende tilbake til en mulig aktuell utforming av «Skriften alene» som unngår disse overforenklingene mot slutten, men først skal vi se på et par vanlige motargumenter.

Svar på innvending: Manglende skriftbevis for «Skriften alene»

Mot tanken om «Skriften alene» hevdes det ofte at dette ikke er bevitnet i Skriften selv. Denne innvendingen lar seg tilbakevise ved en reflektert bibellesning, selv om den kan bli problematisk dersom man forenkler for mye. Det hender f.eks. at man hører 2 Tim 3,16 utlagt slik at verset autoriserer «Bibelens 66 bøker» som den endelige, ufeilbarlige, lukkede summen av Guds åpenbaring. Det er ikke riktig om vi leser teksten nøyaktig. 2 Tim 3,16 autoriserer GT (det NT kaller «Skriften»), uten at vi kan vite nøyaktig hvilke bøker det er snakk om. Og flere nytestamentlige skrifter var ikke skrevet på dette tidspunktet. Videre taler denne teksten ikke først og fremst om kriterier for å etablere teologi, men om Skriftens praktiske bruk i det kristne liv. Skriften, som inspirert (eg. Gud-åndet, gr. theopneustos), er først og fremst nyttig til frelse og som veiledning for det nye liv i Kristus. Men ved siden av denne og mange andre nytestamentlige vitnesbyrd om GT som Åndens Gudsord (bl.a. 1 Pet 1,10-12), har også NT en god del formuleringer knyttet til apostlenes autoritet og deres budskap som rammen for kristen tro, som kan utgjøre et slags satsbrett for å tale om Skriften (GT+NT) alene. Apostelen Paulus er bevisst på at hans budskap er «Guds ord» (1 Tess 2,13), fordi han er kalt til å forkynne evangeliet om Jesus av Gud selv (Gal 1,1.11f; 1 Kor 2,9: «det som ikke kom opp i noe menneskehjerte»). Jesu budskap er fra Gud, og forholdet til ham står og faller på forholdet til hans ord (Joh 7,16; 14,23), for gjennom ham har Gud talt (Hebr 1,1f). I sin avskjedsbønn ber han for apostlene og «dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg» (Joh 17,20). En klassisk bevistekst for Jesu autorisering av apostlene er «den som hører dere hører meg» (Luk 10,16), men her tales det egentlig til de syttito, så denne må forankres bredere i apostelembetet og kan ikke brukes som en enkeltstående bevistekst. Poenget med apostlene er at de som Jesu nære medarbeidere er troverdige vitner om hans liv, død og oppstandelse (Joh 15,27; Apg 1,21f; 1 Joh 1,1f). Sammen med GTs profeter er de kirkens «grunnvoll» (Ef 2,20), og er sendt av Kristus som autoriserte vitner om hans liv, død og oppstandelse (Luk 24,44-49; jf. Joh 20,21f). En gryende sidestilling av GT og apostlers ord synes å være implisert i 1 Tim 5,18, som sidestiller Moseloven med et Jesusord som ord fra «Skriften» og 2 Pet 3,15 som taler om Paulus’ brev på linje med «de andre skriftene». Oppsummert: Bibelen viser en klar bevissthet om sitt guddommelige opphav, virkekraft og gudgitte autoritet, men den trekker ikke opp sine egne grenser på annet enn en innholdsmessig måte, knyttet til Jesus Kristus og hans frelsesverk.

Svar på innvending: Skriftens uklarhet gjør «Skriften alene» umulig

En annen vanlig innvending er at det ikke er hermeneutisk forsvarlig å holde på Skriften som den endelige autoritet. Skriften er jo uklar, dvs. forskjellige lesere kommer til forskjellige konklusjoner og tolkninger. Vi må følgelig ha et læreembete og/eller en læretradisjon i kirken som kan bestemme hva som er den rette fortolkningen av bibeltekstene. En tanke som slett ikke er uten appell for mange slitne protestanter i møte med den verdensomspennende forvirringen særlig hva gjelder kjønn og samliv; for i flere av disse spørsmålene synes paven å ha kommet til et mer bibelsk resultat med Skrift og tradisjon enn mange protestanter gjør med Skriften alene, slik også i Dnk. De protestantiske kirkene har nok mye å lære av katolikkene når det gjelder lydighet mot lovlig fattede kirkelige vedtak. Men til syvende og sist har man ikke gjort stort annet enn å flytte problemet et par hakk. For det paven sier og har sagt er ikke nødvendigvis så mye mer entydig enn det Skriften sier i det lange løp; det går tydelig frem av den stadige katolske nytolkning/presisering av tidligere pavelige utsagn. Den lutherske lære om Skriftens klarhet henger først og fremst sammen med at den er et klart vitnesbyrd om Kristus. Og den lover ikke tolkerens ufeilbarlighet. Man står også her i fare for å heve læreembetet over berettiget bibelbasert kritikk. Jeg vil heller ha en fri samvittighet som søker sannheten bundet av Skriften, enn en bundet samvittighet som søker sannheten et annet sted. Med hvilken tekst, eller med sannheten selv, godtar vi ellers at den rette forståelsen av den er gitt av en menneskelig person eller institusjon utenfor den selv? Sannheten hviler med hele sin tyngde på Kristus (Joh 14,6).

Kristus-basert «Skriften alene» for i dag

 

En troverdig versjon av «Skriften alene» i dag, bør foruten disse viktige forsvarene mot klassiske angrep, innarbeide noe om følgende punkter:

Man må være klar på at det er Jesus som er den primære gudsåpenbaringen, ikke bibelteksten.  Bibelens autoritet, både i kirken og som vitnesbyrd om historiske kjensgjerninger med teologisk betydning, er kristologisk begrunnet. Samtidig er det en historisk kjensgjerning at Skriften er det troverdige ord som vitner om denne åpenbaring, som bringer den til oss i kraft av sendelsen av apostlene. Helt på spissen: Muslimer tror på Koranen. Kristne tror på Jesus.

En prinsipielt åpen, selvfastsettende kanon

Fordi Bibelens autoritet er avledet av inkarnasjonen, må vi holde kanon prinsipielt åpen. Dersom det (i strid med all historisk sannsynlighet) skulle dukke opp et autentisk apostolisk skrift med sant innhold, måtte dette innlemmes i kanon. For troen på Kristus kan ikke løsrives fra sin historiske troverdighet (jf. 1 Kor 15,14ff). På samme vis, dersom man kunne vise ut over rimelig tvil at (no)en av Bibelens bøker ikke viser seg å holde mål overfor kriteriene for å være kanonisk, må de(n) ut. Med en prinsipielt åpen kanon er man også sikret mot den klassiske misforståelse i katolsk teologi at det er kirken som gir Bibelen autoritet ved å bestemme kanon. Dette kan også avvises gjennom historiske undersøkelser. Om et skrift hører med til kanon avgjøres av om forfatteren og skriftets innhold er troverdig, ikke av at noen sier at det er det, men av Skriften alene. Her kan man også sikre seg mot en for bokstavelig forståelse av Bibelens ufeilbarlighet som ikke holder mål i møte med tekstkritisk forskning og historievitenskap. Fordi Bibelens troverdighet og autoritet er gitt i dens innhold og karakter som Kristusvitnesbyrd, trenger dette budskapet heller ingen annen ytre instans til å gå god for sin sannhet like lite som sin avgrensning. Satt på spissen heter det prinsipielt sett: Det står i Bibelen fordi det er sant, mer enn det er sant fordi det står i Bibelen. Men i kraft av den tilliten omgangen med Bibelen nødvendigvis medfører i den troende menighet og den autoritet apostlene og profetene har fått (Nicenum: Vi tror på … «Den hellige ånd … som har talt gjennom profetene», … «apostolisk kirke»), vil også det siste kunne gjøres gjeldene i stor grad i praksis i den kristne kirke. Med rette sies det f.eks. ofte i prekener etter Skriften er lest «hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet». Og når Den hellige ånd fortsetter å lede de troende til hele sannheten, er Bibelens budskap hans viktigste virkemiddel.

Berettiget «tradisjon»

Skriften er ikke helt alene. Avvisningen av det tradisjonelle katolske «skrift og tradisjon» innebærer ikke en avvisning av tradisjon i alle meninger av ordet. Tradisjon kommer fra det latinske tradere som betyr å overlevere. I en betydning er derfor hele kristentroen og dens bibelske innhold en tradisjon (jf. 1 Kor 11,2.23; 15,3; 2 Tess 2,15; 3,6; 2 Pet 2,21; Jud 3). Allerede i NT finner vi henvisninger til korte bekjennelseslignende stivnede uttrykksmåter som inneholder sentrum i den kristne tro. Det er altså ikke noe ubibelsk ved det.

Reformasjonen avviste heller ikke tanken om kirkens fedre som uvurderlig tolkningshjelp til Bibelen. Tradisjon i denne meningen kan være en viktig hjelp mot vranglærere som påstår å ha støtte i Skriften for det motsatte av det kirken alltid har lært. Reformatorene mente også at kirken med fordel kan ta vare på gamle skikker som har implisitt støtte i Skriften (f.eks. barnedåp og korsets tegn). Heller ikke var dette et lærepunkt som skulle avvise alle fornuftsresonnementer og all vitenskapelig innsikt som ikke kan bevises ut fra Bibelen. Det som avvises, er at kirken skal fastsette som et ufravikelig kristelig lærepunkt (dogme) saksforhold som ikke har noen støtte i Skriften (da forstått primært som den sanne historiske overlevering om Guds åpenbaring i Kristus) eller går på tvers av Skriftens budskap.

Her er skjelningen mellom Skriften som norma normans (normerende norm) og bekjennelsene som norma normata (normert, d.e. avledet norm) viktig. Med denne kan man avvise ubibelske tradisjoner, men ta vare på de gode. Men man gir også bekjennelsesskriftene (den lutherske kirkes «tradisjon»!) en grunnleggende hypotetisk karakter; de bekjennes som sanne av kirken inntil det motsatte blir bevist ut fra Skriften eller andre klare grunner. «Skriften alene» er derfor kirkens trygghet, idet prinsippet holder oss fast hos Kristus i møte med menneskelige overleveringer som vil holde oss borte fra ham, samtidig som det er vår dårlige samvittighet som aldri vil gi oss fred, fordi vi her i livet stadig må være på leting etter en dypere innsikt i troens saker (jf. Fil 3,12f).

Av Gunnar Innerdal, Forskningsstipendiat ved NLA

Kilder/Anbefalt videre lesning:

De lutherske bekjennelsesskriftene som er omtalt og sitert i artikkelen finnes i J. O. Mæland (red.): Konkordieboken: Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde forlag, 2.utg 2000.

N. O. Rasmussen (senere Vigilius): «Bibelens syn på seg selv», i S. Hunnestad m.fl. (red.): På Ordets grunn. Festskrift til professor dr. theol Carl Fr. Wisløff. Oslo: Luther forlag, 1978, s. 32-47.

O. J. Jensen: Apostolat og skriftautoritet. Bergen: NLA-forlaget, 1991.

G. Innerdal: «Troens troverdighet. En drøfting av apologetikkens oppgave og plass i systematisk teologi», i Teologisk tidsskrift nr. 4, 2012, s. 419-436.

Comment