Jesus og disiplene på vei til Emmaus

Den store revolusjonen de aller første kristne opplevde i sin lesning av Skriftene (i hovedsak det som for oss er GT), var forståelsen av at alt handlet om Kristus. En sentral fortelling i så måte er den om hvordan Jesus selv åpner Skriftene for de to disiplene på vei til Emmaus, like etter at Jesus var blitt korsfestet og de ennå ikke hadde erfart at han var stått opp. Han utlegger for dem «det som står om ham (Kristus) i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,27). Jesus selv sier at det står om ham i alle skriftene. Skriften er gjennomsyret av vitnesbyrdet om Kristus. Det var dette som ble en revolusjon for de første kristne i forhold til GT. De begynte å se hva som sto på «hver side» i Skriften.

Hvilke konkrete skriftavsnitt var det Jesus la ut for de to vandrerne til Emmaus? Det vet vi ikke, men det må ha vært en fantastisk undervisning å få lytte til. Og jeg tenker at den undervisningen Jesus ga den dagen ble en viktig nøkkel til å forstå Skriftene som åpenbaringsord om Kristus. De to disiplene ble ganske sikkert nøkkelpersoner i denne tolkningstradisjonen. Så ser vi gjennom de første kristnes nedtegnelser hvordan de begynte å tolke GT i lys av Kristus. Det gjelder både de skriftene som er samlet i vårt NT og andre skrifter som vi kjenner til.

Alt handler om Kristus
De første kristnes tolkningsprinsipp var ganske enkelt Kristus. Alt handlet om ham. Skriftene handlet om ham, likesom det kristne livet i sin grunn bare handlet om Kristus. La oss se på to enkle eksempler: Når vi hører om Moses som slår på klippen i ørkenen slik at vann bryter fram, er det Kristus det er tale om (2 Mos 17,6 + 4 Mos 20,11). I NT fortelles det at klippen som fulgte folket i ørkenen var Kristus (1 Kor 10,4). I tråd med dette tolkes (i skrifter utenom NT) for eksempel også Salme 137,9 som i utgangspunktet taler om Babel, dit Israels folk var bortført: «Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget!» Her forstås det at berget, eller klippen, er Kristus. Barna er fristelsenes yngel, de som vil bli til synd i våre liv dersom de får vokse opp og modnes. Da tas dette verset imot som en oppfordring om å bære fristelsene til Kristus, hvor de knuses, før de får modnes til synd i oss.

Denne tolkningstradisjonen er i stor grad samsvarende med den lutherske innfallsvinkelen der «Kristus er Skriftens kjerne og stjerne». Som kristne tolker vi alt i lys av evangeliet om Kristus. Det betyr selvsagt ikke at det er unødvendig med et grundig arbeid med den historiske bakgrunnen, hvordan det som står skrevet ble oppfattet i den sammenheng hvor det først ble til, litterære virkemidler osv. Men Jesus har selv lært oss at det står om ham i alle Skriftene. Og de første kristne lærer oss noe om hvordan Skriftene kan tolkes i dette lyset.

Over stokk og stein?

I blant synes det som denne tolkningen går over stokk og stein. Når jeg har lest kirkefedrenes utlegging av tekster fra GT har jeg ofte tenkt at dette blir litt vel i overkant. La oss ta et slikt eksempel: Profeten Elisja hjelper en av sine disipler som har mistet en øks i vannet. Elisja hugger av et stykke tre som han kaster i vannet. Når han gjør dette flyter øksa opp slik at den berges (2 Kong 6). En utlegning går ut på at trestykket representerer korset. Det er ved korsets kraft at øksen berges. Så kan man legge ut mer om hva denne øksa representerer. Etter mitt skjønn er dette en ganske drøy tolkning. Men den kan likevel hjelpe oss til å forstå litt mer av hvordan vi kan lese slike fortellinger i GT. Og her rører vi ved noe veldig viktig. Fortellingene som har en slik karakter gir ikke i seg selv grunnlag for å utlede noen form for teologiske betraktninger, men evangeliet om Kristus kan likevel kaste lys over dem og berike troen. Utgangspunktet er evangeliet. I denne fortellingen er det konkret evangeliet om korsets kraft som gir tolkningen. Utgangspunktet er altså ikke i GT teksten, men i Kristus.

Et bedre eksempel på en slik tolkning er fortellingen om telthelligdommen som ble reist utenfor Israelittenes leir i ørkenen. Dette var før selve tabernaklet ble reist midt i Israels leir. Men den tidlige telthelligdommen utenfor leiren kom først. I denne telthelligdommen oppholdt det seg en person, dag og natt. Denne personen var Josva, han som senere skulle overta for Moses og føre folket inn i det hellige landet. Vi finner denne fortellingen i 2 Mos 33,7-11. I denne telthelligdommen, som var plassert utenfor leiren, talte Moses med Herren ansikt til ansikt. I NT får vi høre hvordan Jesus led utenfor leiren (Hebr 13,12-13). En nærliggende tolkning vil være hvordan Den nye pakt, og evangeliet om Jesus, på mange vis kom til før den gamle pakten og den tilhørende tempeltjenesten. Parallelle tekster i NT er det mange av, som når Jesus talte om å rive ned templet og bygges det opp igjen på tre dager - slik han i sin kropp ble det nye templet (Joh 2,18-22).

Kristus og skyggen hans

Det er et bilde som har hjulpet meg i å forstå forholdet mellom Kristus og Skriften som helhet. Kristus framstår for oss i NT. Der kan vi lese om ham og gjøre oss opp våre tanker om ham. Dette kan vi gjøre på rent «verdslig» vis. På samme måte kan vi lese GT på «verdslig» vis. Men vi kan egentlig ikke få noe ordentlig grep på Kristus før Den hellige ånd opplyser ham for oss. Guds ord er et åpenbaringsord, og det må åpenbares for hver enkelt av oss før vi virkelig kan gripe Jesus som vår frelser og herre. Det er først ved Åndens lys vi kan se Jesus som den han virkelig er. La oss tenke oss at Ånden lyser opp Kristus i NT, mens skyggen av ham faller over hele GT. Ved bruk av dette bildet kan vi tenke oss at hele GT inneholder skyggen av Kristus når Ånden lyser opp evangeliet. Dette samsvarer også med hva NT lærer om Den gamle pakt som skyggen av Den nye pakten (Hebr 8,5; 10,1).

Narnia eller Ringenes herre?

Tekstene i GT inneholder flere lag. De handler om konkrete hendelser og utsagn som opplagt referer til forhold i sin samtid. Men samtidig har de en annen bunn. Det er et profetisk ord, som ved Åndens lys peker mot Kristus og den nye pakts tid. Slik er for eksempel hele Jeremia kapittel 31 en profeti om at det bortførte Israels folk i Babel skal få vende hjem fra eksilet. Men i NT oppfattes teksten å handle om den nye tiden. Verset om skrik, klagesang og gråt i Rama (vers 15) siteres med tanke på barnemordet i Betlehem da Jesus ble født (Matt 2,18). Da ser vi at hele kapitlet har en dobbel bunn.

De fleste i Norge kjenner i dag godt til de kristne forfatterne C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien og deres bøker, henholdsvis Narnia-krønikene og Ringenes herre. Lewis og Tolkien kom inn i en rivende diskusjon omkring disse bøkene. I Narnia-krønikene er løven Aslan et klart bilde på Kristus, han er Kristus. Tolkien var sterkt imot en slik måte å skrive på, der en karakter var direkte oversettbar til å handle om Jesus. I Ringenes herre finner vi ikke en karakter som Aslan. Likevel er det mange Kristusforbilder også i Tolkien sitt verk. Vi finner elementer både i Gandalf, Aragorn og Frodo som helt klart peker hen mot Jesus. Men de er ikke Jesus. Er det også slik med vitnesbyrdet om Kristus i GT? Jeg tror at vi langt på vei kan tenke slik. Om Jeremia står det at han var helliget helt fra mors liv av. Er dette en side ved Jeremia som peker mot Jesus? Er Jeremia sin bundethet av Guds ord og hans dype medlidelse med Israels folk og hans sorg over deres synder, noe som også gir oss et innblikk i Jesu sinnelag? På samme måte kan vi også forstå andre skrifter i GT. Ikke minst gjelder dette Salmenes bok. Dobbeltheten i omtalen av «kongen» og den profetiske karakteren av mange av salmene har åpenbart en slik karakter. Jesus selv refererer til denne dobbeltheten, for eksempel når han siterer Salme 110: «Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.» (Matt 22, Mark 12, Luk 20).

Andre eksempler er Esekiel som blir tiltalt som «menneske» (Esek 2,1). Men ordet som brukes her er det samme som Jesus bruker om seg selv, nemlig «menneskesønn». Da kan vi også se en sterk identifikasjon mellom Esekiel sitt oppdrag og Jesu oppdrag. Denne linjen kan vi også følge videre i mange andre skrifter, som for eksempel i Daniels bok (Dan 7,13) og Hebreerbrevet (Hebr 2,6). Et annet eksempel er stigen som åpenbares for Jakob da han er på rømmen, der både stigen og steinen som Jakob bruker til hodepute kan tolkes mot Kristus (1 Mos 28,10-17). Andre tydelige forbilder som kan nevnes er Hosea, David, Melkisedek, og ikke minst Josva.

De store linjene

Det finne mange store linjer gjennom Skriftene og fram mot Jesus. Et av disse er hele offertjenesten i den gamle pakten. Jesus kom for å oppfylle skriftene, sier han om seg selv. Han er oppfyllelsen av hele offertjenesten, slik han uttaler ved det siste måltidet: Dette er mitt blod, paktens blod (Mark 14,24). På samme måte er Jesus brødet fra himmelen, det som ble gitt folket i ørkenen (Joh 6,30-35). Hele praksisen med å hellige alt det førstefødte i den gamle pakten handler også om Jesus. Han er Den førstefødte, og hans folk er de førstefødte (Kol 1,15; Hebr 12,23).

Høysangen – et eksempel

Et av de rikeste skriftene for meg i GT har med tiden blitt Høysangen. Det er fortellingen om de to, han og henne, som elsker hverandre med en heftig, lidenskapelig og erotisk kjærlighet. En fortelling om det å møtes og skilles, for igjen å forenes. Gjennom noen år nå har det ikke har vært så legitimt å tolke denne fortellingen som noe mer enn det den er i utgangspunktet, en erotisk fortelling. Man har ofte havnet i den ene eller andre grøfta; å tolke den bare i overført betydning eller bare som en erotisk fortelling om forholdet mellom en mann og en kvinne. Men skal vi ta Jesu ord på alvor og tro at også Høysangen er med når Jesus selv sier at alle Skriftene taler om ham, så må vi forstå at også denne fortellingen har flere lag. La meg, som et litt mer utførlig eksempel, dele noe av den rikdommen vi kan hente ut av dette skriftet.

I denne fortellingen skildres kjærlighetens tre stadier. Fortellingen handler både om forholdet mellom de to, mann og kvinne, som elsker hverandre. Men den handler også om forholdet mellom Kristus og kirken, eller Kristus og den enkelte troende. De to lagene går over i hverandre. Men dersom dette skal bli noe mer enn en utvendig betraktning, må Ånden gi sitt lys til fortellingen slik at vi ser at den angår oss og vårt forhold til Kristus. På enda et annet plan viser den oss noe av hvem Gud er, at hans kjærlighet er en fullkommen enhet mellom agape og eros (eros forstått som den kjærligheten som er tiltrukket av den andre, og ikke nødvendigvis det som vi oppfatter som erotisk). Det vil gå ut over denne artikkelen å forfølge dette sporet videre, men har rører vi med noe fundamentalt i hele det bildet Bibelen tegner av hvem Gud er.

Det første stadiet er forelskelsens tid. Det er da hun opplever at han elsker henne og at hun eier ham. Denne tiden er fylt av lykke og forventning. Det samsvarer også med det en nyfrelst ofte opplever. Alt er blitt annerledes. Ånden har lyst opp Kristus i hans herlighet. Den som har kommet til tro får se hvor høyt Gud elsker han/henne.  Jesus er min, jeg eier ham, frelsen er min! Jeg er hans og han er min (2,16).

Det neste stadiet er fraværets tid. Han blir borte for henne. Hun blir fortvilet og leter over alt etter sin elskede. Det er prøvelsens tid. Utfallet av den tiden er ikke gitt. Skuffelsen kan resultere i frafall. Han var ikke der da jeg trengte ham. Bønnen virker meningsløs og det å lese i Bibelen er som en ørkenvandring, alt er tørt. Men hensikten med denne tiden er at man kommer fram til en viktig erkjennelse: Jeg kan ikke være tilfreds uten ham. Jeg ser også at hans nærvær ikke er en selvfølge. Det er bare nåden jeg kan holde meg til. Når denne prøvelsens tid har gjort sin gjerning, kommer han tilbake (6,3). Det er ikke bare slik at jeg eier ham, han eier også meg. Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord (Joh 6,68).

Det tredje stadiet er når hun erkjenner at også hans lykke er avhengig av hennes nærhet. Hun nyter ikke lenger bare den andres hengivenhet, men hun ser at den andres lykke er avhengig av at hun hengir seg tilbake (7,10). Dette er en voldsom tanke for den troende. Er Kristus avhengig av meg for sin lykke? Ja, hvordan skulle det være annerledes om vi virkelig tror at Gud er kjærlighet? Døde ikke Jesus for oss fordi han ikke kunne annet? Fordi hans kjærlighet drev ham til det?

”Vi elsker fordi han elsket oss først,” skriver Johannes (1 Joh 4,19). Han elsker meg, men jeg trenger også å favne ham med min kjærlighet. For at dette skal gå opp for meg, trenger jeg å erfare hans fravær. Så lenge han er nær meg, tar jeg hans kjærlighet som en selvfølge. Han opprettholder jo forholdet med sitt stadige nærvær og sine svar på mine behov. Men at jeg elsker ham, og at han eier meg, skjønner jeg først når han er borte. Da lider jeg av savn og lengsel. Om ikke annet ved en uro i sjelen og en følelse av meningsløshet og tomhet. Denne meningsløsheten og tomheten er et uttrykk for savnet. Det skulle oppmuntre meg. For Gud er ikke langt borte. Han bare skjuler seg.

Den erfarne kristne vil kjenne igjen dette mønsteret og falle til ro med det. For Gud kommer igjen. Dette er det tredje stadiet. Han kommer til meg på nytt. Han elsker meg og jeg elsker ham. Sorgen er vendt til glede. Jesu ord om at ”om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg” handler ikke bare om hans død og oppstandelse (Joh 16,16). Det handler også om en grunnleggende kristen erfaring i Den hellige ånd. Ånden kommer til oss, og med Ånden kommer Kristus. Og i Ånden er vi fullkomment ett, Kristus og jeg.

Avslutning og oppsummering

Det er mange innfallsvinkler til å lese hele Bibelen i lys av Kristus. Noen skriftsteder er tydelige profetiske utsagn som også i NT brukes som belegg for å vise at Jesus er Messias. Andre skriftsteder er ikke egnet til å brukes som en slags legitimering av hvem Jesus er, men kan likevel klart tolkes i lys av evangeliet å handle om Kristus. Disse kan gi oss en dypere forståelse og et klarere bilde av hvem han er. Det er mitt sterke ønske at vi igjen skal begynne å bruke hele Bibelen som et entydig vitnesbyrd om Jesus, slik de som har gått før oss, og særlig de første kristne, leste Skriftene. Det er en rikdom vi ikke kan la ligge brakk og ubrukt.

Av Sven Aasmundtveit, Leder for medarbeideropplæring i Den evangelisk lutherske frikirke

Comment