Jesus advarer  mot Mammons makt: Grådighet er avgudsdyrkelse!

Jesu advarsler mot rikdommens farer har en ubehagelig bred plass i evangeliene. De er utfordrende lesning for oss som leser dette som innbyggere i den rike del av verden snart to tusen år senere. Vi ser at det er et voksende gap mellom vår velstand og en verden preget av fattigdom, underernæring og sykdom. Samtidig er denne nøden kommet oss nærmere gjennom aviser og fjernsyn. Vi må ikke la velstanden i vår lille del av verden gjøre oss blinde for at mennesker lider under en urettferdig fordeling av verdens goder.

La oss se på noen av de mange tekstene hvor Jesus advarer mot rikdommen og kaller til omsorg for dem som lider nød.

Mammon er en forførende avgud

Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Luk 16,13 (Matt 6,24)

Juridisk sett var det mulig for to eiere å dele på en slave. To eiere kunne sammen få en husslave ved arv eller ved kjøp og slik disponere ham i fellesskap. Men dette kunne bli problematisk, særlig hvis forholdet mellom eierne ikke var godt. Slaven kommer i en valgsituasjon. Å hate eller å elske står her for å tilsidesette eller å foretrekke. De tre verbene som brukes for slavens positive forhold til sin herre, elske, holde seg til og tjene, brukes også til å beskrive Israels rette holdning til Gud. ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte…” er i Jesu forkynnelse det første og største budet. Det er hentet fra den jødiske trosbekjennelsen Sjema, 5 Mos 6,5. Gjentatte ganger i GT formanes israelittene til å elske Herren, til å holde seg til ham (5 Mos 11,22; Jes 57,13) og til å tjene ham (5 Mos 10,12; Jos 24,21-24). Det er tydelig at Jesu ord ikke handler om slavehold, men om menneskets holdning til Gud og mulige avguder.

Avgudens navn er her ikke Baal eller Zeus eller noe annet kjent gudenavn i antikken. Navnet er Mammon, som rett og slett var det vanlige aramaiske ordet for eiendom, penger og inntekter. Det er altså ikke noe gresk ord, men et lånord i Lukas’ greske tekst som navngir penger og eiendom som en avgud, som en ond makt. Slik brukes dette ordet aldri i jødiske tekster på hebraisk eller aramaisk. Jesus snakker om rikdommen som Guds rival og fiende. Han vil ikke ha en konkurrerende avgud ved sin side. Han vil ha sin tjeners hjerte helt og udelt.

Samle ikke skatter på jorden, men i himmelen

I Matteusevangeliet er advarselen mot Mammon som avgud stilt sammen med ord som Lukas gjengir i andre sammenhenger. I Matt 6,19-21 og i Luk 12,33-34 advares det mot å samle seg skatter på jorden. Samle heller skatter i himmelen:

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Matt 6,19-21

Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige. Skaff dere pengepunger som ikke slites ut, en uforgjengelig skatt i himmelen, der tyver ikke kommer til og møll ikke ødelegger. For hvor skatten deres er, der vil også hjertet deres være. Luk 12,33-34

 Lukasteksten gjør det klart at investeringen i himmelen skjer ved å gi til de fattige. Lukas er også mer radikal ved at det ikke bare advares mot å samle skatter på jorden, men ved at det direkte oppfordres til å selge det en eier. Men begrunnelsen er den samme både hos Matteus og Lukas: der skatten er, vil hjertet være. Også her aner vi at trosbekjennelsen Sjema, som er det største budet, danner bakgrunnen for Jesu ord. For med hele ditt hjerte skal du elske Gud, og ikke være opptatt av skatter på jorden. Skatten stjeler hjertet, det som skal tilhøre Gud alene.

 Den som sier at penger og eiendom ikke har noe med forholdet til Gud å gjøre, bedrar seg selv. Mammon er en farlig og forførende avgud.

Den rike bonden –en advarsel mot grådighet

Som særstoff hos Lukas finner vi eksempelfortellingen om den rike bonden, Luk 12,13-21.  Det er viktig å merke seg at selve eksempelfortellingen hos Lukas er knyttet til en bestemt episode, hvor en mann kommer og vil ha hjelp fra Jesus til å skifte arven mellom seg og sin bror. Dette kunne vært en fin anledning for Jesus til å vise sine evner som konfliktløser og fredsskaper. Men Jesus går ikke inn i denne rollen. En skifterettsdommer har en viktig rolle i å sikre et ordnet samliv mellom mennesker. Men det var ikke Jesu oppgave.

I stedet gir Jesus en advarsel mot det som er roten til konflikter rundt arveoppgjør og pengefordeling: ”Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.” Med dette er det satt en overskrift over eksempelfortellingen om bonden. Den handler om grådighet (NT05). Det greske ordet pleoneksia (NO30: havesyke, NO78: pengebegjær) er sammensatt av ordene for ”mer” og å ”ha”. Det kunne altså omskrives som ”merhaveri”: lysten til stadig å ha mer. Grådigheten er noe mer aktivt enn gjerrighet og mer omfattende enn pengebegjær. Ordet betegner en negativ moralsk egenskap (Mark 7,22; Rom 1,29). Grådigheten nevnes ofte sammen med hor som en av de farligste lastene, Ef 4,19; 2 Pet 2,14, ja, som avgudsdyrkelse, Ef 5,3-5; Kol 3,5.

På hvilken måte tjener fortellingen om bonden til å belyse grådigheten? - Det kan ikke være noe galt i at jorden hans ga god avling. Det er i bibelsk tenkning uttrykk for Guds velsignelse. Kan det være galt at han tenkte på å rive de gamle låvene, bygge større og lagre kornet trygt? Det ville normalt være uttrykk for god forvaltning og for en sunn ”kapitalistisk” tenkning: reinvestering og konsolidering av bedriften og omsorg for fremtiden. Nei, men den siste setningen i bondens refleksjon røper at det er en annen tanke som styrer ham. ”Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!” Her avdekkes en horisont hvor det verken er plass for Gud eller for medmennesker. Slagordet ”spis, drikk og vær glad” kjenner vi i mange varianter i ulike sammenhenger fra antikken. Paulus siterer fra Jesaja i 1 Kor 15,32 og sier ganske sarkastisk: ”Dersom de døde ikke står opp, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi.” Slagordet forbindes altså med en livshorisont uten evig liv og uten Gud.

Men nettopp Gud er det som overraskende bryter inn i bondens samtale med seg selv. Med tiltalen ”uforstandige menneske” plasseres bonden i forhold til bibelsk visdomstenkning. ”Den som stoler på sin rikdom, faller, de rettferdige er som spirende løv” (Ordsp 11,28, se også Ordsp 10,2; 16,19; 28,6; Fork 5,9-16.). Det er ”dumt” å ikke regne med Gud og bare samle skatter på jorden! Sluttkommentaren gjør det helt klart hva som er poenget med fortellingen om bonden: ”Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.” Grådigheten, å bare samle skatter for seg selv, er dødens vei.

Den rike mannen: Rikdommen hindrer etterfølgelse

Hvordan kan en komme inn i Guds rike? Evangeliene gir oss to fortellinger som gir litt forskjellige svar på dette. Det enkle og positive svaret gis i fortellingen om barna som Jesus velsignet: ”Guds rike tilhører slike som dem”. Det vanskelige og utfordrende svaret gis i fortellingen om den rike mannen: ”Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike”.

Vi har sett på tekster der mennesket ble stilt på et valg: Gud eller Mammon, skatter i himmelen eller skatter på jorden. I fortellingen om den rike mannen hører vi om en som ble stilt på dette valget, og som valgte galt.

Et medlem av jødenes råd kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god – det er Gud. Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han: «Det er én ting som mangler deg: Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Mannen ble meget bedrøvet da han hørte det, for han var svært rik. ( Luk 18,18-23; paralleller i Matt 19,16-22; Mark 10,17-22)

Her ser vi en situasjon hvor Jesus var hjelpeløs. Han kalte en mann til å bli disippel, men mannen ville ikke. «Et mislykket disippelkall» kunne vi sette som overskrift over fortellingen.

Mannen stiller et viktig og riktig spørsmål: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Svaret gis i to omganger. Først viser Jesus til budene. Jesus tar de ti bud på alvor som uttrykk for Guds vilje. Skriften viser veien, og gjør det også i Jesu undervisning. Deretter kommer det avgjørende kallet: Følg meg! Det betyr at Jesus selv nå er nøkkelen til å forstå Guds vilje. Han er selv ”veien” (sml. Joh 14,6), og å følge ham er veien til det evige liv. Men å følge ham krever et oppbrudd fra rikdommen. Det går ikke an å ha skatter både på jorden og i himmelen. For hvor skatten er, vil hjertet være. Mannen klarte ikke det valget. Han ble meget bedrøvet, for han var svært rik.

Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.»  «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»

 Da sa Peter: «Hva med oss? Vi har forlatt alt vårt og fulgt deg.» Han sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.» (Luk 18,24-30).

Jesus gjør ikke noe for å slå av på kravene som nettopp ble stilt til den rike. Han løper ikke etter ham for å si at det ikke var alvorlig ment. Peters bemerkning antyder at disiplene framstår som det positive motstykket til den rike mannen: ”Vi har forlatt alt og fulgt deg.” Jesus bekrefter det når han snakker om den lønnen de skal få både i denne tidsalder og i den kommende verden. De skal få mangedobbelt igjen. Det koster mye å være Jesu disippel. Men det koster mer å la være. Kostnadene er verdt lønnen.

Oppbruddet fra rikdommen ser umulig ut. Men for Gud er alt mulig. Det ser vi i den neste fortellingen om en rik mann i Lukasevangeliet.

Sakkeus: en rik mann befridd fra Mammon

Fortellingen om Sakkeus (Luk 19,1-10) gir hos Lukas det positive motstykket til den rike mannen. Den kortvokste overtolleren må ha vært ivrig på å få kontakt med Jesus, og at han klatret opp i et tre, er selvsagt et høyst uvanlig trekk som fremhever dette. Jesus erklærer at han vil komme på besøk til ham, og dette vekker spontan glede hos Sakkeus, mens folk murrer over at han tar inn hos en syndig mann. Men Jesus er tolleres og synderes venn, noe som konkret kommer til uttrykk ved at de spiser og drikker sammen. Sakkeus karakteriseres også som meget rik, og som rik representerer han en gruppe som ikke har fått mye positiv omtale tidligere i Lukasevangeliet eller i de andre evangeliene. Viktig for spørsmålet om Jesu holdning til rikdommen og de rike er Sakkeus’ erklæring og Jesu utsagn i slutten av fortellingen:

Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: ”Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.” Da sa Jesus: ”I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.” Luk 19,8-10.

Sakkeus’ erklæring viser hans glede over at Jesus vil ta inn hos ham og ta imot hans gjestfrihet. Men den viser også hans oppgjør med sin fortid og hans nye forhold til eiendom og rikdom.

Sakkeus gir halvparten av det han eier, til de fattige. Hvordan skal det forstås i forhold til kravet til den rike mannen i 18,21, som ble bedt om å selge alt han hadde? Her er det viktig å merke seg at det i fortellingen om Sakkeus ikke nevnes noe om at han ble kalt til konkret å følge Jesus. Dette skiller denne fortellingen fra fortellingen om den rike mannen. Han ble kalt til å følge Jesus, men adlød ikke kallet. På tilsvarende måte ble brødreparene i begynnelsen av evangeliet kalt til å forlate båten og Levi kalt til å forlate tollboden for å følge Jesus. Men Sakkeus’ reaksjon er bare at han tok imot Jesus i hjemmet sitt og ga et løfte om å gi halvparten til de fattige og gjøre opp for tidligere urett. Den nye omsorgen for fattige og viljen til oppgjør synes å svare til de konkrete anvisningene Døperen Johannes ga om hva som er omvendelsens frukter i Luk 3,10-14: Del det du har med dem som ikke har noe. Her er nettopp tollerne nevnt sammen med soldatene: De formanes til å ikke bruke sin makt til å tilrane seg penger de ikke har rett til. Det er ikke nevnt at de må bryte opp fra sine yrker.

Fortellingen om Sakkeus er viktig av flere grunner. For det første gir den et eksempel på at en rik blir inkludert i Jesu frelsestilsagn. For Gud er dette mulig, selv om det menneskelig sett er like umulig som å få en kamel gjennom et nåløye. For det andre viser den at holdningen til rikdommen må endres, og det i konkret handling. Den store gaven til de fattige markerer at nå er det ikke lenger så viktig å samle skatter på jorden og å tviholde på dem. Urettmessig vunnet rikdom skal erstattes firedobbelt. Den har ingen plass hos en som har tatt Jesus inn i sitt hus og i sitt liv. For det tredje viser fortellingen at de tidligere utsagn i evangeliet om å selge alt eller å gi alt som gaver til fattige (Luk 14,33; 18,22; sml 5,11) ikke kan oppfattes som bokstavelig bindende regler for alle. Når Jesus stadig betoner hvor viktig det er å gi gaver til de fattige, kan det neppe bety at man skal gjøre seg selv fattig. En skal ikke gi bort alt på en slik måte at en ikke kan fortsette å gi hjelp til dem som lider nød.

Fortellingen fokuserer ikke på Sakkeus’ offervilje. Hans nye holdning og handling er ikke preget av sorg over det han gir fra seg, men av gleden over den frelsen han har fått del i. Sakkeus blir i Lukas’ framstilling et motstykke til den rike mannen, som etter møtet med Jesus gikk ”bedrøvet bort.” Det er gleden som preger den livfulle Sakkeusfortellingen, han som ”løp i forveien”, ”klatret opp” og ”skyndte seg ned og tok imot ham med glede”.

Vi merker oss det dobbelte ”i dag” i v. 5 og v. 9: I dag kommer Jesus til ham, i dag er frelsen kommet til huset hans. Dette synes å korrespondere med det betonte ”I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på” i Jesu preken i Luk 4,21. På denne måten kan den rike Sakkeus inkluderes blant de ”fattige” som Jesus forkynner det gode budskap for ut fra Jes 61,1 (Luk 4,18, sml. 7,22). Han er en Abrahams sønn, og inkluderes i frelsesløftet til Israel som Jesus bringer oppfyllelsen av.

Ansvar for de fattige: Den rike mannen og Lasarus

I fortellingen om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31) opptrer det ikke bare en rik mann, men hans liv og skjebne stilles i kontrast til den fattige Lasarus, som dermed får en viktig funksjon i fortellingen. Den handler om en forsømt mulighet i den rikes liv, og om konsekvensene av dette for evigheten.

Fortellingen har en klar struktur. Først hører vi om de to mennenes liv på jorden, hvor den rike lever i fest og luksus dag etter dag, mens Lasarus ligger utenfor porten hans med verkende sår og tom mage.

Det er ingen grunn til å tolke fortellingen som uttrykk for en slags lidelsens likevektslov: at den som lider på jorden, får det godt i himmelen, og den som har det godt på jorden, skal pines i dødsriket. V.26, som har vært tolket i denne retningen, men gir bare en oppsummering av det faktiske ombytte av skjebner som har skjedd i fortellingen.

Dialogen viser at det er den rike mannens skjebne som står i sentrum, og at liknelsens siktemål er å advare dem som er i en tilsvarende situasjon (representert ved hans fem brødre på jorden), mot å ende slik som han. Det er bare én måte å unngå det på. Det er å høre på Moses og profetene. Å høre dem innebærer i denne sammenhengen selvsagt også å lyde dem og la Skriften bestemme hvordan livet skal leves. Det har den rike mannen forsømt. For hva sier Moses og profetene? Jesus gir en klar og tydelig sammenfatning av loven i det dobbelte kjærlighetsbudet. ”Du skal elske Gud av hele ditt hjerte…og din neste som deg selv” (Luk 10,27; Matt 22,37-40; Mark 29-30). Her var det den rike mannen sviktet. Den syke og forkomne Lasarus utenfor porten hans var et stumt rop om hjelp. Men den rikes svar på ropet skildres med iskald taushet. De levde i hver sine verdener, selv om det bare var en port som skilte dem, en port som den rike gikk gjennom mange ganger daglig. Det burde ha vært et privilegium å få ligge ved porten til en så rik mann. Men intet skjer. Ingen kommunikasjon, ingen hjelp fra den rike til den arme Lasarus. Bare hundene kom og slikket sårene hans. En slik livsstil tåler ikke å konfronteres med Moses og profetene. Den rike mannen har ikke levd etter Guds vilje og må ta konsekvensene av det. Den fattige Lasarus representerer i denne fortellingen den rikes forsømte mulighet på jorden og den tapte mulighet i dødsriket.

I denne fortellingen lar Jesus oss møte et nødrop fra den fattige og en advarsel fra Gud: Det gjelder å høre på Moses og profetene og å se sin nestes nød, mens det ennå er tid.

Å elske Gud av hele sitt hjerte betyr å åpne ørene for Guds ord og øynene for medmenneskers nød.

Vi har all grunn til å spørre om denne fortellingen ikke også er et domsord over holdninger og livsstil hos oss som lever i velstand og rikdom i dag, når vi ikke bryr oss om dem som lever i nød foran våre porter.

 

Av Hans Kvalbein, professor emeritus ved Det teologiske menighetsfakultet

Artikkelen bygger på kapittelet Mammons makt. Penger og eiendom, fattig og rik i Hans Kvalbein: Jesus – Hva ville han? Hvem var han? En innføring i de tre første evangelienes budskap, Oslo: Luther forlag 2008, s.244-259.

1 Comment