Tekst: Kristoffer Krohn Sævre, tidligere misjonær i Tanzania
Foto:  Øyvind Ganesh Eknes

(Illustrasjonsfoto: Øyvind Ekenes Ganesh)

(Illustrasjonsfoto: Øyvind Ekenes Ganesh)

– Jeg synes ikke du skal selge alt du eier, men jeg mener du skal hjelpe dine medmennesker. Del ut av Guds velsignelser som er gitt deg. Det er biskop Alex Malasusa sin klare oppfordring til deg, rike nordmann. Og til meg. Jeg har hatt for lite lidelse i mitt liv. Mennesker som lider, som er fattige, som har mistet sine nærmeste, som har hatt prøvelser i livet – for meg virker det som om de er nærmere Gud, som om de har tydelig innsett at de trenger Gud. Jeg derimot er frisk og har alt jeg trenger av mat og klær og hus og motorsykkel og kone og barn og hvis jeg har lyst på en iPhone; ja, så kjøper jeg det også. Hvor- for skulle jeg lengte til noe annet; til him- melen; til livet etter døden?

Norge er den rike del av verden, og vi har nær sagt oppnådd så mange goder at selv tanken om himmelen kan blekne. Kanskje vi trenger å minne oss selv om at forkynnelsen om himmelen ikke må bli borte. Vi trenger å minnes om at jord og himmel hører sammen, at vi er del av en større sammenheng enn det vi men- nesker kan skape selv. 

Som misjonær i Tanzania er jeg neppe oppdatert på moteord i Norge, men jeg har fått med meg et nytt uttrykk, nemlig å nave. «Hva skal du gjøre etter videregående? Jeg skal nave et år...» Du store tid. Det er for all del mange som trenger NAV, men å sikte på NAV uten å trenge det. Da snakker vi urovekkende lavt ambisjonsnivå. La oss le litt av de som NAVER; ha ha ha...! (...) Satte du latteren i halsen? Kaster du stein i glasshus, synes du?

Det er ikke mange nordmenn jeg kjenner som har solgt alt de eide og gitt pengene til fattige, snarere tvert imot. For ett år siden kjøpte min lille familie hus på Nøtterøy. Ikke fordi vi trengte et hus – vi har et strålende hus i Arusha med alt vi trenger. Ikke fordi Bibelen oppfordrer oss til å investere i denne verden – nei, vi kjøpte hus fordi vi er fostret opp av det norske samfunn til å mene at hus (eller jordiske skatter) er del av det å leve et ansvarlig liv. Så lite radikale er vi. Vi investerer, vi søker det jordiske. Våre ønsker kan være stakkarslig selvsentrerte og jordiske. «Kjære Gud, hvis JEG hadde vunnet i lotto så skulle jeg brukt pengene på en GOD måte!»

Kanskje er det en opplest og vedtatt «sannhet» at mange kristne i Norge sliter med å håndtere vår velstand på en «kristelig» måte. Får vi hjelp av våre egne forkynnere og prester, eller ser hel- ler ikke de skogen for bare trær? Redaktørene i Fast Grunn ønsket veiledning fra en kristenleder i sør, så jeg reiste til Dar es Salaam for å møte preses biskop i den evangelisk-lutherske kirken ELCT i Tanzania. Biskop Alex Malasusa mener rikdom er en velsignelse. 

– Hvis du ser en fattig, ber ikke du også om at han skal få hjelp til å komme ut av fattigdommen? Å være rik er ikke en synd. Rikdom ansvarliggjør derimot, vi har et ansvar for å bruke pengene på en god måte, i tråd med Guds vilje. 

Slik begynner biskop Malasusa. Han er øverste leder for nærmere seks millioner lutherske kirkegjengere i Tanzania. Han har ennå ikke vært i Norge, men venter i juni besøk av biskop Ingeborg, kan han fortelle. Kontoret og den luther- ske katedralen ligger helt nede på havna i den varme byen hvor en skjorte blir våt av svette i løpet av formiddagen. 

–Jeg har hørt at Norge er ett av de rikeste landene i verden. Jeg vet også at Norge har vært generøse og gitt mye penger til Tanzania. Men mer enn å gi – la oss ikke glemme at verdier og penger kommer fra Gud. Jeg vil tro det er vanskelig å innrømme for en nordmann som er blitt rik på olje, men akkurat som vi bruker et rør til å lede vann – slik bruker Gud oss til å lede sine velsignelser, fort- setter Malasusa. Han lener seg tilbake i den dype sofaen på kontoret mens han leser meldingen på telefonen. Hans kone lurer på når han kommer hjem, men biskopen ønsker å vente til rushtrafikken roer seg. Etter seks en gang. Er han rik, den ledende biskopen i Tanzania?

– Nei, prester i Tanzania får lite lønn sett i forhold til utdannelsen. Men jeg føler meg velsignet. Problemet er hvor mye man vil ha, og til hva.

–Er det ikke slik at når vi er i nød ber mange av oss sterkere og hyppigere til Gud? Kan det være en velsignelse for troen å være fattig? 

– Nei, det blir for enkelt å si. Rike kan være like iherdige troende. Og det er in- gen automatikk i at du er nærmere Gud hvis du er fattig. Jeg tror ikke Tanzania kjenner Gud bedre fordi vi er fattigere enn Norge. Dessuten, hvis jeg går gjen- nom et sykehus spør mange om forbønn når de ser korset jeg har rundt halsen. Men de samme menneskene kan ignorere meg og Gud hvis jeg møter de friske på gaten. Jeg liker det ikke hvis det er fysisk nød alene som driver dem til Gud. 

Den samlede evangelisk-lutherske kirken i Tanzania feirer i år 50-årsjubileum. Kirken har tydelige spor etter de første tyske misjonærene som kom til landet midt på 1800-tallet, hånd i hånd med koloniherrene. Den katolske og den lutherske kirken er de største i et rikt mylder av kirkesamfunn, men spenningen mellom kristne og muslimer har økt i nyere tid. På vei inn til biskopen møter jeg en grundig sikkerhetskontroll, da de frykter nye angrep mot kirkeledere. 

Høsten 2012 ble flere kirker brent i Dar es Salaam og på Zanzibar, i 2013 har prester blitt drept, og så sent som 5. mai 2013 sprengte en bombe i en katolsk kirke i Arusha.

– I Tanzania er det et gap mellom fattige og rike, og det er med på å skape uro. Når vi ber om vårt daglige brød i Fader Vår, så er det en veldig konkret bønn for mange i dette landet, understreker biskopen. 

– Og nettopp i møte med fysisk nød kjenner jeg meg svært lite radikal, som nordmann boende i Tanzania. Vår lokale menighet har definert meg som «super-rik» og forventer ofring deretter. Jesus ba den rike mannen selge alt og gi pengene til de fattige. Ignorerer vi budskapet hans? 

– Vi ser et godt forbilde i de første kristne, som delte alt og ga ut til de som trengte. Men jeg tror ikke Jesus mente at vi skal selge alt. Vi trenger penger til å drive arbeidet hans. Problemet er å over- drive ønsket om rikdom. Alle vil ha mer, men de strever med å nå Guds rike. Kanskje Jesus ønsket å teste mannen, og få fram et poeng; selv om du har intet kan du likevel komme til Gud. Jeg synes ikke du skal selge alt du eier, men jeg mener du skal hjelpe dine medmennesker. Del ut av Guds velsignelser som er gitt deg.

Mange europeere mener det afrikanske kontinent er rikt på tid. «Tiden kommer» sier man i Tanzania, i betydningen av å ikke løpe etter klokka – tiden løper aldri fra oss. Malasusa reagerer likevel når europeere mener at kirkelivet er bedre i Tanzania fordi de har mer tid. 

– Selv i Norge er mange trofaste mot Gud. Tro og kristendom måles ikke i kvantitet, men i kvalitet. Hvordan er din tilknytning til Gud? Jeg kjenner rike mennesker som har nære relasjoner til Gud, og som ber om Hans veiledning.

– Men det har vært et skifte i den globale kirkens tyngdepunkt. Kirken i sør har vokst og det er ikke lenger slik at det kristne eller misjonerende tyngdepunktet ligger i Vesten. Har det med rikdom å gjøre, tror du? 

Biskopen humrer og kaster et blikk ut av vinduet. Aircondition sørger for et kjølig rom. Sekretæren har allerede purret på andre som venter på å få møte Malasusa, tiden er i ferd med å løpe fra oss. 

– Det er sant at det har skjedd et skifte, begynner han sakte. Det er som om han smaker litt på fortsettelsen. 

– Hjertet til nye misjonærer synes å være annerledes enn tidligere. De tenker på familie, skole, karriere, som om de er mer materialistiske enn før, mindre villige til å risikere for Jesus. Vet du, vi kan sitte i møte med partnerorganisasjoner fra Vesten, og de spør: «Skal vi sende misjonærer eller penger?» Det er vanskelig å svare – det er avhengig av hvem som kommer. Hvis de tar med seg teologi som strider mot Bibelens ord, basert på men- neskerettigheter mer enn Bibelen... 

Biskopen fullfører ikke setningen, som om han nølende nærmer seg et stridstema. 

– Helt siden Jesu tid har det vært falske prester, som former Guds ord slik det passer dem. La oss heller formes av Ordet. Jeg synes å se at i Europa er det mange som er trøtte av korset – da kan de forlate det heller enn å endre Ordet. Jeg vil ikke sitte her og ramse opp hva som er synd, men jeg vet dette: Hvis jeg går imot Gud, da synder jeg. Hvis jeg ikke er Guds forvalter, da synder jeg.

Idet jeg går ut fra biskopens kontor møter jeg fattigdom på mange nivåer. En mor og datter tigger om penger til mat. En fotograf ber om jobb i Arusha. En buss henger knapt sammen. En muslim i kanzo kjenner neppe Frelseren. Tanzania er likevel rikt på mange måter, om enn fattig i et statistisk, materialistisk nivå. Så er det kanskje herfra vi finner vår veiledning likevel. Om vi er villige til å ta det inn over oss er jeg ikke sikker på. Biskop Alex Malasusa sender sin klare oppmuntring til oss nordmenn: 

– Norge er i en unik posisjon til å gjøre godt, fordi dere er så rike. Ikke slutt å være rike, gjør heller mer godt med pengene.

Gjør mer godt med pengene. Det er opplagt, er det ikke? Det er ikke vanskelig en gang. Tanken om tiende har bare sneket seg ut døra, kanskje. Man skulle tro at økte lønninger, økt rikdom, økt levestandard skulle føre til økte ofringer i kirken, på bedehuset, eller i bistandsbudsjettet, men tallene tale er klar: Gaveinntektene til misjonsorganisasjoner øker ikke i takt med lønnsøkninger, og siden velferdsstaten skal ta vare på våre naboer og medmennesker, så slipper vi det ansvaret også. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike, sier Jesus. Urovekkende å tenke på. 

 

Artikkelen ble skrevet til 2. utgave av Fast Grunn i 2013

Comment