Tekst: Knut Kåre Kirkholm
Foto: Bård Kristian Bøe

«Jeg sier til meg selv at jeg skal preke som om det var siste gangen.» Disse ordene kommer fra Emanuel Minos. 89 år gammel er han fremdeles rundt og taler omtrent 20 ganger i året, selv om cellegiften har svekket ham de siste årene. Han kan se tilbake på 84 år i Herrens tjeneste. Fast Grunn møtte Minos til samtale om det å være forkynner.

En relativt kjølig og regnfull augustdag svinger vi inn i et villastrøk på baksiden av Vestre Gravlund på Oslos beste vestkant. Flere flotte villaer ligger i strøket. Nummer 19 er ikke like glinsende i malingen lenger, og i motsetning til nabohusene ligger det heller ikke glasert takstein på taket. Men inne i dette huset bor en mann som likevel har bygget med både gull og edle steiner. Men han har bygget på en helt annen grunnvoll.

- Dette huset arvet jeg av min mors tante, sier Emanuel Minos. - Hun var ingen troende og det bar også hennes liv preg av. Men hun sa til meg at jeg skulle få huset, slik at det fra nå av kunne bli til velsignelse for andre.

Og i dette huset har han fått spre velsignelse, velsignelse til gjester og ikke minst velsignelse gjennom det arbeidet han har gjort i bønn, med å skrive og med å forberede taler.

Vi går inn i stuen og den karakteristiske lukten av bøker møter meg. Hyllene er velfylte og på bordet i stuen ligger det flere stabler.

- Bøker er det eneste jeg virkelig har unnet meg. Jeg har over 4000 bøker og jeg har lest dem alle, sier Minos.

For tiden arbeider han selv med å skrive. To bøker er underveis, dersom kreftene holder. Tidligere har han utgitt ni andre bøker og han fikk også være med i gruppen som stod bak Norsk Bibel 88. Så det er ikke bare gjennom det talte ordet han har virket.

BARNEPREDIKANT. Dersom man søker opp Emanuel Minos på nettleksikonet Wikipedia, kan vi lese at han begynte svært tidlig å forkynne. Dette ville jeg gjerne vite mer om.

- Ja, begynner Minos. - Det var like før jeg fylte seks år og egentlig litt tilfeldig. Jeg var i Sverige sammen med mine adoptivforeldre. Vi var i på et misjonsstevne i Ed. Der kjente jeg på en trang til å vitne og ba mamma om lov til å gjøre det. Hun ville ikke at jeg skulle, men møtelederen forstod at noe gikk fore seg der vi satt. Han kom ned og spurte og nesten før mamma fikk sukk for seg, stod jeg på podiet. På dette tidspunktet hadde jeg lært å lese og hadde vært gjennom Bibelen. Og denne kvelden vitnet jeg fra Matt 25:6: «Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!»

- I ettertid har jeg fått høre at jeg talte i cirka 20 minutter. Og det var visst ordentlig, og ikke noe tull. Jeg vitnet om viktigheten av å ha rene klær og møte brudgommen, Jesus.

Når jeg spør litt nærmere forteller Minos at moren først lærte ham å skrive navnet. Deretter fant han fram Bibelen og begynte å kjenne igjen bokstavene. Moren skrev så ned alfabetet, og ved hjelp av det lærte han seg å lese og det var Bibelen som var leseboken hans.

- Hvor mye forstod du av det du leste, spør jeg.

- Det er ikke godt å si. Men jeg forstod så mye at mennesker må ta imot Gud. Men det var mange vanskelige ord og ofte måtte jeg spørre mamma. Men så vokste jeg etter hvert.

- Hva tenker du rundt det å begynne så tidlig, du var jo bare et lite barn?

- Jeg har fundert litt på det. Tenk om møtelederen den gangen hadde vært restriktiv og sagt nei. Hadde jeg vært predikant i dag da? Det er ikke godt å vite. Han tok virkelig en sjanse da han slapp meg til. Men for meg ble det et kall og neste år har jeg vært forkynner i 85 år.

Minos forteller om en tur familien hadde til Amerika i 1932. Da reiste de gjennom mange stater. Flere steder møtte de barneevangelister. Dette var mennesker som ofte ble dyttet fram og nærmest lansert som store talenter. Foreldrene hans ble spurt om å la ham tale i radioen, men de avslo.

- Jeg fikk være gutt. Jeg ble gitt anledninger, men jeg ble ikke dyttet fram. Det sa mamma og pappa nei til. Det var nok sunt, sier han avslutningsvis.

WISLØFF OG PETHRUS. Mens vi sitter der og snakker slår det meg at Minos virkelig har fått opplevd et spennende liv. Blant annet holdt han til i samme bygård som Max Manus under krigen; Minos i tredje og Max Manus i sjette. Ved én anledning fikk han også være med på å huse en jødisk familie som var på vei til å flykte til Sverige.

Men som i alle andre liv, er det mennesker som har satt ekstra dype spor. Jeg lurer på om det er noen som skiller seg ut.

- Det må være Lewi Pethrus og professor Carl Fredrik Wisløff. Pethrus kjente jeg i over 40 år, fra jeg var ganske ung og fram til hans død. Han var et helt spesielt menneske. Så åpen for Guds ånd, og samtidig så sunn og jordnær.

Wisløff møtte jeg rundt 1980. Vi skulle ha et foredrag i Kristelig kringkastingslag om vårt forhold til Skriften. Vi hadde begge skrevet foredraget på forhånd og leste opp hvert vårt. Etterpå spurte møtelederen om vi hadde sittet ved samme skrivebord. Så like var våre holdninger til Skriften. Dette ble starten på et vennskap som varte like fram til Wisløffs død. Vi opplevde å være enige om nesten alt. Det store unntaket var synet på dåpen.

ET NEI TIL EN AKADEMISK LØPEBANE. Emanuel Minos har studert fem år ved Regent Park College i Oxford. Adoptivfaren hans ble rundt 1915 kjent med den store misjonslederen Robert Moffatt. Moffatt ba ham komme til Oxford, men han avslo. Han var nemlig på vei ut som misjonær. Men han ga et løfte til Moffatt. Hvis han noen gang ble gift og fikk barn, skulle han sende dem. Så ble det til at han adopterte Minos og foreslo at han skulle reise.

Det ble totalt sju år i Oxford og gjennom alle disse årene virket Minos også som forstander for en liten pinsemenighet.

Han begynte også på en doktorgrad i Oxford, men den gangen var det slik at man også måtte virke som dosent i forlengelsen av en slik. For å slippe det, ble det til at han reiste til USA, til Clarksville School of Theology, hvor han avla sin grad og ble «Doctor of Divinity». Avhandlingen tok for seg det lille uttrykket i historien om Kain og Abel: «hva har jeg med min bror å gjøre». Minos studerte dette og hvordan de to linjene vi kan strekke fra disse to brødrene har kommet til syne gjennom historien, både kulturelt og sosialt og religiøst.

Mens Minos forteller forlater han stuen og går ut i et siderom. Han kommer tilbake med eksamensbeviset i glass og ramme. «Doctor of Divinty» kan jeg lese. Papiret er sirlig signert av lederne ved Clarksville.

- Men du forlot likevel akademia, utbryter jeg. - Hva var grunnen til det?

- Jeg liker egentlig ikke å snakke så mye om dette, begynner han, men jeg fikk noen tilbud om å fortsette. Lederen ved Oklahoma State University var flere ganger på meg og forsøkte å overtale meg til å komme over og bygge opp et teologisk fakultet ved universitetet. Et konservativt sådan. Det var veldig fristende og han gav seg ikke med det første. Men så var det jo slik at kallet mitt var til noe annet. Og også kona mi, Aase, la det innover meg. «Gud har kalt deg til å være forkynner» sa hun. Og slik ble det. Jeg har ikke angret.

FORKYNNEREN. I stedet har Minos vært omreisende hele livet. Et raskt blikk rundt i stuen vitner om minner fra mange land og sammenhenger. En faraostatuett på et bord gir også en påminnelse om hans mangfoldige bakgrunn, med biologiske foreldre fra Hellas og Egypt.

Betegnende nok er likevel de ulike korsene. Han har ikke vært turist, han har vært forkynner. Og han har talt i mange land og i mange sammenhenger. Selv om han først og fremst har vært i pinsebevegelsen, har han ofte deltatt som taler ved fellesmøter og vekkelsesaksjoner. Både kirker og bedehus har vært åpnet for ham.

- Hvilke sammenhenger har du trivdes best i?

- Vekkelseskampanjer, sier Minos etter litt betenkningstid. Så skynder han seg med å legge til: - Og så bibelstudier. Det er berikende. Og særlig i vår tid er dette viktig. Vi bombarderes av evolusjonistiske og ateistiske tanker, det er hardt å forsvare Skriften i vår tid, men vi kan jo ikke forandre den.

Minos er engasjert når han snakker om disse tingene. Bibelen er dyrebar for ham. Og når jeg kaster et nøyere blikk på bokstablene på bordet, slår det meg. Det ligger en Bibel øverst i nesten hver eneste stabel.

- Du har jo vært brukt i mange forskjellige sammenhenger, fortsetter jeg. Hvordan forholder du deg til tverrkirkelighet?

- Så lenge det er evangelisk og protestantisk kan jeg delta. Jeg er glad i alt Guds folk og deltar med glede i sammenhenger hvor rettferdiggjørelsen ved tro løftes fram. Så jeg har talt i over 100 norske kirker og mange svenske.

Jeg har opplevd dette som et fint fellesskap. Det som forener oss er tross alt større enn det som splitter oss.

- Er det steder du kunne talt for 20 år siden, hvor du ikke kan tale i dag?

- Så langt jeg vet er det ikke det. Jeg blir tatt imot de fleste steder. De som inviterer meg får gjøre det på egen risiko, sier han med et smil.

Han kan fortelle at han har opplevd å bli invitert til steder hvor man egentlig er svært liberale i teologien. Men også der har han opplevd å få god mottagelse.

- Kan du si noe om hva som har preget din forkynnelse?

- Det er særlig korset, Jesu død og oppstandelse, det sentrale i kristendommen. Tenk bare på hva oppstandelsen har betydd. Apostlene var villig til å gå i døden. Den er fundamentet og den løfter jeg alltid fram.

Gjennom hele livet har dette vært grunnlaget for Minos’ forkynnelse. Han tror på en evig himmel og en evig fortapelse, forteller han, med håndbevegelser som nærmest er hentet fra talerstolen.

- Det er ikke moderne å forkynne det budskapet nå, men jeg gjør det. Vi må løfte fram dette valget. Porten er trang og veien er smal. Vi må ta opp vårt kors og følge Jesus.

De som kjenner Minos’ forkynnelse vet også at Bibelens profetier om endetid står sentralt. For ham er opprettelsen av staten Israel i 1948 et veldig tegn på dette.

FORBEREDELSE OG BØNN. Når jeg spør ham om forberedelse er «bønn» det første ordet som kommer. - Jeg ber meget, sier han. Han arbeider med talen og setter den opp på en strukturert måte. Målet er alltid å forkynne enkelt, samtidig som det skal være med bibelsk tyngde. Apostelens ord om at den som taler skal tale som Guds ord er viktig for Minos. Derfor er hans tale ofte slik at han har et emne som han belyser ut fra Skriften.

- Skriver du manuskript? undrer jeg.

- Jeg skriver sjelden manus. Når jeg taler, taler jeg spontant. Men dersom det er bibelstudium, har jeg ofte skrevet ned en del.

For Minos er det også viktig å regne med Åndens veiledning. – Selv om jeg prøver å holde meg til det jeg har forberedt, er jeg åpen for at et møte eller en tale kan endre karakter. Ånden kan styre møtet og talen i en bestemt retning.

- Har du noen råd til mennesker som står i en forkynnertjeneste?

- Det er rart å tenke på de tidligere emissærene og pinsepredikantene, sier Minos ettertenksomt. De forkynte svært enkelt, men fikk likevel lede mange til frelse. Så rådet mitt må være at man skal tale enkelt og være tro mot Skriften.

Selv tenker ikke Minos om seg selv som en stor predikant. – Jeg er bare et lite minus. Alt er av nåde. Tar du nåden fra oss, har vi ingenting.

Jeg merker engasjementet i stemmen når han sier dette. Han fortsetter:

- Sykdommen har vært hard. Jeg står ansikt til ansikt med evigheten nå. Derfor sier jeg til meg selv: «Du skal preke som om det var siste gangen.

Å FORKYNNE I DAG. Minos har levd så lenge at han har fått følge samfunnsutviklingen gjennom det 20. århundre. - Hva har endret seg mest, spør jeg.

- Det har endret seg i Norge. Særlig skjedde det da vi fikk olje og gass. Det endret nasjonen. Før var det lett å samle ikke-troende. Nå er jeg glad om det kommer én.

Vi har et nytt klima av materialisme og egoisme som er sterkere enn før. Og i stedet for å takke Gud for velstanden og si at det er av Guds nåde, sier folk: «Se, hvor dyktige vi er». Velstanden er et tveegget sverd. På den ene siden skulle vi takke Gud for den. Det at vi er rike gjør jo at vi har midler til å sende ut enda flere og nå enda lenger ut. Samtidig ser vi også hvordan materialismen har fått slo rot.

- Hvordan skal vi så forkynne i dag?

- Vi skal forkynne som før. Nøden er den samme og vi ser oppløste hjem og mye tragedie midt i all vår rikdom og lykke. Mennesker i dag trenger Gud.

Når vi sitter på Ullevaal og tar imot cellegift, sitter vi gjerne sammen fem om gangen. Og da er det lett å snakke om Gud. Jeg pleier å si til dem at jeg vet hvor jeg skal om dette ikke går bra. Og det er rart. Da er de mottakelige for et vitnesbyrd om Jesus.

 

Comment