Tekst: Anethe Vidjelund Birkeli, redaktør KrdOnline
Teksten er levert av Damaris Norge

«Nå skal forkynnelsen bare være vakker og velsmakende; før var den både søt, sur, bitter og salt. Sånn må det bli når forkynnelsens sjelesørgeriske siktemål glir over i terapiens verden. Det handler ikke om å ha fred med Gud, men fred med seg selv.» Utsagnet kommer fra evangelist Jan Rettedal, i Frikirkens blad «Budbæreren».

Jo, det virker som om de fleste kristne sammenhenger har økt sitt fokus på betydningen av sunne, mellommenneskelige relasjoner de siste tiårene. Det tales også mer om nådegaver og det kristne livet, ja til og med miljøsaken er tatt inn i en del forkynnelse, rett nok til frustrasjon for de som savner fokus på evigheten og sjelers frelse.

Begrepet «Helvete» er ofte forbeholdt sportsjournalistikken i våre dager. Himmelen derimot, har fått en ny glød, med bøker og filmer som «Heaven Is For Real». 

POPULÆR DØD. Det er viktig med bredde i forkynnelse og kristen undervisning. Men i lys av trenden med kristen forkynnelse som fokuserer mye på menneskelige forhold her i tiden, er det interessant å se at VGs plateanmelder gav terningkast 5 da den nokså ukjente Torgeir Waldemar i oktober slapp sin debut-plate. Plata fremstår tung, mørk, seig og full av bibelreferanser. Den handler om død og det VGs anmelder kaller «dødsromantisering.» Anmelderen er likevel full av melankolsk begeistring; denne plata har substans. Tekst og toner treffer ham midt i magen eller hjertet et sted. Men særlig livsglad er musikken altså ikke. Til og med musikeren selv er forbauset over sin egen popularitet. Han lager jo smal musikk.

Tematikk knyttet til døden ser ut til å fenge i den sekulære kultursfæren akkurat nå. NRK prøver seg med såkalt «feelgood»-serie om døden, også den med lansering i oktober. I fjor kom den norske barnefilmen «Kule Kidz gråter ikke», om kreftsyke Anja som dør. En godt laget film som skreddersydd til RLE-faget, med alle spørsmål stående åpne, og de rådende livssyn i samfunnet høflig og diskret presentert undervegs.

DE SOM MESTRET DØDEN. Fjorårets Bragepris i kategorien barne- og ungdomsbøker gikk til forfatteren Brynjulf Jung Tjønn for hans poetiske ungdomsroman «Så vakker du er». Enda en historie om kreft, og om en som dør alt for tidlig. Den kreftsykes nevø er i ferd med å utforske det voksne livet og sin første kjærlighet, samtidig som onkelen skal dø. Boka er solgt til flere land, og skal neste år settes opp som teater i Tjønns hjemfylke, Sogn og Fjordane.

Levi Henriksens roman «Harpesang» er i høst anmeldt i de fleste spalter, og selv bilbladet «Motor» fant det naturlig å intervjue mannen som skriver så godt om gamle biler, musikk, pinsemenigheter og … død. Den gamle, gretne musikeren og pinsevennen Timoteus er en mann med «tapt livsglede», for å bruke Aftenpostens ord. Timoteus har pleiet bitterheten, og aldri kommet over tapet av sin store kjærlighet. Når han får forloveden tilbake, faller alt på plass, og han kan dø i fred. Det er ingenting i denne gamles livsførsel som sier «Søk først Guds rike». «Denne kvinnen eller ingenting» ser ut som essensen av hans bitre liv og lære.

Hvilken kontrast til Timoteus er det ikke da å møte bestefar Anton i Tore Stubberuds biografiske roman «Reiseklar». Anton skal dø, men det har han visst hele livet. Han ser absolutt alt i et himmelsk perspektiv, og driver både medpasienter og pleiere til vanvidd med en enorm takknemlighet over alt godt. Alt fra rene håndklær til påsmurt mat, det kommer dypest sett fra Gud selv. Dessuten spør han både høy og lav om de er «reiseklare»? Overlegen blir synlig ubekvem, mens leseren får et møte med noe av kjernen i tidligere generasjoners kristentro: Vi lever nå, men plutselig skal vi dø. Det gjelder å være rede. Forlaget omtaler bestefar Antons generasjon som «de som mestret døden».

AKTUELL BIBEL. Kanskje må vi kristne løfte tydeligere frem igjen hva Bibelen sier om dette livets slutt. Den ber oss ikke primært «gå inn i de mørke rommene» eller «kjenne på de vanskelige følelsene», slik det er vanlig å uttrykke seg i media om spørsmål rundt døden. Den sier ikke en gang at vi har rett til å dø vakkert eller behagelig.

I en kultur full av spørsmål og tanker rundt døden, men også i sterk opposisjon til svar som skal gjelde for alle, til alle tider, på alle steder, er Bibelen både noe av det mest provoserende og aktuelle vi kan vise til. Nettopp derfor gjelder det også å lytte før vi snakker, lytte til det som sies, og det som ikke sies. Den vise skal lytte og øke sin lærdom, den kloke lære å bruke sin tanke så han forstår ordspråk og bildetale, sier Forkynneren.

Kristen forkynnelse skal ideelt sett gi oss både noe å leve for og noe å dø på. Kanskje kan vi ta med oss Thomas Bjerkholts ord i et intervju med Dagen; «en dag skal vi alle dø, men alle de andre dagene skal vi det ikke.» 

Comment