Tekst: Per Sigve Særheim
Foto: Chris Russel/Flickr

Det er påfallende at de heteste debattene i menighetslivet ikke handler om teologiske tema eller forståelse av vanskelige bibelsteder, men om riktig form for tilbedelse. Her trekkes frem kontraster som: orgel vs. band, salmer vs. lovsanger, skrevne bønner vs. fri bønn, skreven liturgi vs. fri form, karismatisk vs. tradisjonelt, høykirkelig vs. lavkirkelig, osv. I stedet for å ta ett parti, eller finne en mulig balansert middelvei, skal vi her se på hva Bibelen sier om tilbedelse i lys av skapelse, syndefallet og korset. Hva tilbedelse er, hvorfor vi bør tilbe, og hvordan tilbe etter korset. I Åp 5 ser vi at det ikke bare er Jesus som tilbes, men at det er han som gjør tilbedelse mulig. Vi skal se hva Bibelen sier om å tilbe etter korset.

Bibelen legger foran oss to måter å tilbe på. Disse handler ikke om forskjellig musikkstil, eller formspråk, det handler om hva objektet for tilbedelsen er. Du kan tilbe Gud eller noe annet enn Gud. Det finnes hovedsakelig bare to måter å tilbe på: Tilbe Gud, eller tilbe en avgud. Dette høres kanskje litt enkelt ut, men la meg vise hvordan denne forståelsen er grunnleggende for vår tenkning om tilbedelse.

REFLEKS. I 1 Mosebok leser vi om en perfekt skapelse sitt forhold til Skaperen. Gud skaper hele verden og sier det er «svært godt». Når Gud skaper menneskene, gir han dem en ny kvalitet, «de er skapt i vårt bilde». Mye blekk har blitt brukt på å diskutere hva det betyr at mennesker til forskjell fra resten av universet er skapt i Guds bilde. Professor i Ny testamentet G. K. Beale sier at hovedfunksjonen til et bilde er at det reflekterer/speiler noe annet. Mennesker er altså skapt for å speile/reflektere Gud. De er satt til å reflektere Guds karakter gjennom sitt arbeid. Å reflektere Gud er menneskenes grunnleggende respons på Gud.

Dette er den grunnleggende posisjonen menneskene er satt i. De er skapt svært godt, i en tilværelse der de hele tiden speiler Guds karakter og gjerninger. Tilbedelse er dette: Å gi respons på Gud. Det fundamentale forholdet i 1 Mos er forholdet mellom skaper og skapelse. Tilbedelse er derfor den naturlige responsen fra mennesker (skapelse) til Gud (skaper).

I 1 Mos 3 gjør menneskene opprør mot Gud, og sier med andre ord at de ikke vil speile Gud, men noe annet. Dette gjør at de begynner å speile skapelsen i stedet for Skaperen. De begynner altså å tilbe skapelsen i stedet for Skaperen. Problemet med menneskeheten, sier Augustin er ikke mangel på kjærlighet, men at kjærligheten er på feil kurs. CS Lewis sier det slik: «Verden ringer med tilbedelse - elskere priser sine elskerinner, lesere deres favorittpoet, turgåere priser landsbygda, spillere sine favorittspill. ... Jeg tror vi naturlig priser det vi liker fordi ros ikke bare uttrykker, men fullfører glede; det er dens utnevnt fullbyrdelse.»

Vi har altså to måter å tilbe på. Den ene er rettet mot Gud, den andre er rettet mot oss selv eller noe i skaperverket.

Historien etter syndefallet handler om at Gud setter opp offertjenesten som den riktige måten å tilbe han på. Tabernakel, tempel, prestetjeneste, offer, osv. Dette er den tilbedelsen som Gud etter syndefallet krever av menneskene. En respons fra menneskene på Gud som skaper og frelser.

Så skjer det noe nytt. Ordbruken i NT om tilbedelse er hentet fra offertjenesten i GT, men med et helt nytt fokus. Jesus sier til kvinnen ved brønnen i Joh 4,24 at man skal tilbe i ånd og sannhet. Hun har nettopp snakket om forskjellig praksis i tilbedelse basert på ulike steder. Jesus viser med sitt svar at viktigheten ikke ligger i hvor eller når man tilber, men at man tilber i ånd og sannhet. Gud er ånd, derfor er tilbedelse ikke satt til en bestemt tid eller sted, men noe som preger hele livet, overalt.

Tilbedelse, sier D A Carson er altså ikke noe nytt som skjer i Kirken, som ikke allerede har skjedd i løpet av uken, andre steder. Kollektiv tilbedelse i Kirken er en oppbyggende versjon av denne samme tilbedelse fra hverdagen. Paulus formaner menigheten i Roma til å bære frem kroppene som levende offer for Gud, «det skal være deres åndelige gudstjeneste» (Rom 12,1). Hele livet skal være preget av takk til Gud. Noe blodoffer trengs ikke, for Kristus har allerede ofret alt (1 Kor 5,7), derfor kan vi tilbe og takke Gud i glede i alle deler av våre liv.

I Joh 5,23 likestilles tilbedelse av Jesus som tilbedelse av Faderen. I Jesus er fylden av Guddommen (Kol 2,9) i en kropp (Joh 1,14), derfor er det å tilbe han det samme som å tilbe Gud (Fil 2,9-11). En av de første vi ser tilbe Jesus som Gud, er Thomas i Joh 20,28.

Jesus er det nye tempelet (Joh 2,22), offerlammet som tar hele verdens synd (1 Kor 5,7) og den beste øverstepresten (Hebr 4,14-16). Språket om tilbedelse i GT er i NT sentrert rundt en person: Jesus. All tilbedelse etter korset må derfor skje gjennom han og til han.

Den mest omfattende og storslåtte tilbedelse av Jesus finner vi i Åp 5. Ikke bare er det han med sitt blod som har gjort at mennesker kan stå foran Guds trone å tilbe, han er også den som er verdig til å åpne seglet på bokrullen. Jesus er både den som gjør tilbedelse mulig, den som åpner Guds mysterier, og han som sammen med Faderen er sentrum for vår tilbedelse.

Bibelen ser ut til å svare på spørsmålet om hva som er de riktige redskapene til tilbedelse ved å si at det ikke handler om redskapene, men om objektet tilbedelsen er rettet mot.

APPLIKASJON. Det er påfallende at Johannes i slutten av sitt første brev kaller leserne til å vokte seg for avguder (1 Joh 5,21). Mennesket har en trang til å reflektere noe, tilbe noe. Johannes er opptatt av å minne oss på farene ved avgudsdyrkelse. Mer enn noe annet bør kristen tilbedelse være preget av tilbedelse av Skaperen, ikke skaperverket. Vi skal ikke tilbe tilbedelse. Det betyr at vi ikke tilber en musikkstil, liturgisk form, eller andre kulturelle uttrykk, men Gud. Det må også bety at vi ikke tilber vår opplevelse av tilbedelse, hva den gir oss, men Gud.

Til slutt noen applikasjoner fra John Stott. Han sier at vår tilbedelse i lys av korset bør være preget av tre ting: 1. Glede, evangeliet er gode nyheter om at vi er rettferdiggjort ved Jesu verk på korset, dette er en stor glede for hele folket (Luk 2,10). 2. Frimodighet, vi kan på grunn av det offer Jesus gjorde på korset tre fremfor Guds trone frimodig og tilbe han. Vi er syndere, men vi er frelste syndere. 3. Kjærlighet, vi responderer med vår kjærlighet, til den kjærlighet Gud viste oss på korset (Rom 5,8-11). 

Comment