Bygger og vokter? Såmann og gartner? Og hva med surdeigen?

En av de vanskeligste oppgavene for en menighetsleder er det som berører ordet “kirketukt”. Kirketukt handler om at man utestenger noen fra det kirkelige fellesskapet. Hvordan og hvorvidt dette foregår, vil variere, men det er en sak som er berørt i Bibelen.

I det følgende vil jeg ikke presentere noen fullstendig redegjørelse om disse spørsmålene, men vil heller løfte frem noen bilder som brukes i Bibelen og som har en viss relevans for hvordan vi kan tenke.

Bygger og vokter

I anledninger hvor man samles og snakker om rett lære og hvordan man best kan vokte den rette læren, henter man ofte metaforene fra Nehemja-boken. I arbeidet med å gjenoppbygge Jerusalems murer opplever folket et sterkt press fra ytre fiender. Til sist blir det så ille at trusselen om krig er overhengende (Neh 4,8). For å løse saken utstyrer Nehemja alle bygningsmennene med sverd, og så deler han dem i to grupper – en som bygger og en som vokter.

Siden har uttrykket “å vokte muren” blitt populært i mange sammenhenger. Personlig har jeg hørt det brukt så mye at det har blitt en klisjé. Og jeg må innrømme at jeg av og til har forsøkt meg med vitser av typen: “det er så mange voktere at muren snart ikke kan bære vekten av dem,” eller: “det er så mange som vokter muren at bygningsmennene ikke slipper til.”

Hvor gode og heldige disse vitsene er, skal jeg ikke ta stilling til. Men de har et underliggende premiss det er verdt å merke seg. Og dette underliggende og uuttalte premisset er at det finnes to typer kristne, nemlig de som bygger og de som vokter. Og disse to gruppene synes endatil å gå i veien for hverandre. Gjennom erfaring og møter med kristne har dette inntrykket festet seg. Det er noen som er interesserte i teologi og lære og bruker tid og krefter på det, mens andre heller bruker tid og krefter på tiltak for å vinne nye. Noen er teoretikere og noen er praktikere.

Det verste er at det ofte kan være en viss spenning mellom disse to gruppene. “De teoretiske” kan irritere seg over manglende lærebevissthet hos “de praktiske”, og “de praktiske” kan irritere seg over manglende nød og engasjement for ufrelste hos “de teoretiske”. Slike spenninger kan av og til utvikle seg og det blir nærmest slik at man tviler på hvorvidt den andre gruppen lever rett med Jesus eller ikke.

Slik bør det selvsagt ikke være. Og hvis vi blir i prinsippene fra Nehemja, blir vi fort klar over at alle har ansvar for alt. De bytter antakeligvis på å holde vakt og bygge, og alle har sverd festet til siden.

Det er til lærdom for oss. I praksis befinner vi oss vel alle på en skala et sted mellom “de teoretiske” og “de praktiske”. Vi kan ikke være det ene og ikke det andre. Bygger og vokter er ikke to alternative måter å leve kristenlivet på, de går hånd i hånd.

Er vi byggere eller voktere? Såmenn eller gartnere? Og hva med surdeigen?

Er vi byggere eller voktere? Såmenn eller gartnere? Og hva med surdeigen?


Såmann og gartner

Et annet bilde vi kan bruke for å belyse denne tematikken er bildet med såmannen og gartneren. Dette bildet kan vi utlede fra Matt 13, hvor Jesus forteller lignelser om himlenes rike.

Vi kjenner Jesu lignelse om såmannen. Jesus sier aldri noe om hvem såmannen er, men han legger ikke skjul på at såkornet er Guds ord. Og dersom vi tar med oss Paulus’ bilde om en som planter, en som vanner og Gud som gir vekst, kan vi i sum si at oppdraget vårt er å så. Guds ord skal sås ut rikelig og overalt. Så er det sant at det er forskjell på jordsmonnet, men det skal likevel ikke hindre vår tjeneste. Vi er ikke kalt til å vurdere jordsmonnet før vi sår. Vi er kalt til å så.

Å vinne nye er et såarbeid og såkornet skal sås ut rikelig. Kvinnene som i sin tid var pådrivere for å starte NLM, den gang Kinamisjonen, ble konfrontert med dette. De fikk høre at det å reise til Kina er like meningsløst som å kaste mjøl på havet. Svaret deres var “Gud har mjøl nok.” Det er et svar som speiler såmannens sinnelag.

Like etter såmannslignelsen i Matt 13 møter vi gartnerne. En mann sår godt korn i åkeren sin. Deretter kommer en fiende og sår ugress. Tjenerne tilbyr seg å gå og sanke ugresset sammen (Matt 13,28). Men det får de ikke lov til:

Han sa: Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen. La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min. (Matt 13,29-30)

Vi skal merke oss noen trekk her. Tjenerne oppdager og identifiserer ugresset. Da får de umiddelbar kløe i fingrene og luketrang. Likevel får de ikke lov til å luke. Faren for å ødelegge noe av kornet er så stor at bonden heller vil la det vokse opp sammen med kornet.

Dette er en lignelse om den siste og endelige dommen. Kirkefader Augustin brukte den i sin argumentasjon mot donatistene, en gruppe som ønsket en “ren” kirke. Disse avviste hans argumenter ved å henvise til at “åkeren er verden” (v. 38). Augustins tolkning har likevel levd videre, noe som er forståelig i lys av folkekirketanken. Moderne fortolkere avviser dette og viser til at denne tolkningen ofte har gått hånd i hånd med en “konstantinsk” folkekirketenkning.

Jeg er enig i innvendingene mot Augustins fortolkning. Likevel har den et prinsipp som kan være aktuelt for vår tenkning om kirketukt. Jesus ber oss være forsiktige med luking. Jesus har sendt oss ut i verden for å så, ikke for å luke. Det betyr ikke at vi skal være ute av stand til å gjenkjenne ugress. Det gjør tjenerne i lignelsen. Men det handler om å tøyle sin luketrang.

Hva med surdeigen?

Når det er sagt, skal vi også merke oss at bildet er større. For andre steder leser vi om advarsler mot farlig surdeig. Og Paulus skriver sterkt om utrensking av farlig surdeig i 1. Kor 5, et kapittel som slutter med ordene “Få da den onde bort fra dere” med klar henvisning til mennesker i menigheten som har en slik surdeigseffekt.

Og i luthersk sammenheng har teksten fra Matt 18,15-18 ofte fungert som veiledning for hvordan man går fram når man renser ut surdeigen. Først anbefales en samtale på tomannshånd, deretter en samtale i vitners nærvær, og først til slutt en offentlig sak i menigheten. Dersom synderen fremdeles nekter å vende om, “skal han være som en hedning eller toller for deg” (v. 17) – altså regnes som en som er utenfor, ikke innenfor.

Tekstene fra Matt 18 og 1. Kor 5 viser oss at kirketukten har en tosidig rolle. For det første skal den være drevet av et ønske om å vinne sin bror og få ham til å omvende seg (Matt 18,15; Jak 5,19-20). Dernest er det ikke ufarlig for en menighet å slippe løs surdeigseffekten i sin midte. Derfor innebærer kirketukt også et vern (1. Kor 5,6-8; Gal 5,9).

Hva med oss?

Disse bildene fra Bibelen tegner et spenningsfullt bilde for oss. Vi er kalt til samtidig å være både byggere og voktere. Vi skal utføre vår tjeneste med sverdet om siden, alltid klar til forsvar mot fiendtlige angrep.

Samtidig får vi et bestemt inntrykk av at primæroppdraget vi har som kristen kirke er å så ut Guds ord – evangeliet om Jesus. Det kommer til å skje i en sammenheng hvor man kommer til å måtte forsvare seg. Likevel advarer Jesus mot overdreven luketrang. Dommen er hans oppgave, ikke vår. Det betyr ikke at våre menigheter skal være preget av fri flyt. Det finnes surdeig som må renskes ut.

De fleste befinner vi oss i kristne sammenhenger hvor dørene er åpne for hvem som helst å komme på samlingene. Det vil med nødvendighet føre til at vi på ett eller annet tidspunkt har blant oss mennesker som ikke tror eller som lever et liv som slår i hjel det som måtte være av kristen bekjennelse. Hvordan håndterer man det?

Av Knut Kåre Kirkholm, Redaktør

1 Comment