Bibelens ideal for det kristne fellesskapet er en menighet hvor alle er velkommen. Slik oppleves det ikke alltid, og problemet er like reelt både i bymenighet og på bygdas bedehus.

– Det var en merkelig følelse å komme helt alene til et møte, sitte på bakerste rad, og deretter somle seg ut dørene mens jeg forgjeves håpet på å treffe noen kjente, eller få prate med noen nye. Det ende alltid med at jeg gikk ut like alene som jeg kom inn, og jeg følte meg ekstremt alene da jeg satt på t-banen hjem til leiligheten min.

Det er Ann Kristin Tokheim (26) som forteller om sitt møte med studentlivet i Oslo, og Norsk Luthersk Misjonssambands (NLM) ungdomsforsamling i Misjonssalen (MUF). Fra oppveksten i Sandnes var Ann Kristin vant til å være både deltaker og leder i ulikt kristent arbeid, i forskjellige menigheter. Det var derfor ikke fremmed for henne å delta på kristne møter, men blant 300 studenter i MUF en lørdagskveld opplevdes det ikke som å være på hjemmebane.

 

Den sosiale menighetsboblen sprakk

– Man kan si at jeg selvfølgelig burde gått bort og satt meg ned med noen i kafeen, men det er lettere sagt enn gjort når folk stimler sammen i de samme gruppene hver eneste lørdag, og vil slappe av med gode, gamle venner. Og hva skal man egentlig begynne å prate om sånn helt ut av det blå med noen man ikke kjenner, spør Ann Kristin.

Etter hvert som tiden gikk slo Ann Kristin fra seg idéen om at det var Misjonssalen som skulle være hennes menighet i Oslo. Hun trivdes på møtene, men fant seg ikke til rette i det sosiale miljøet. Vendepunktet kom da Ann Kristin tilfeldigvis oppdaget at det skulle startes opp et nytt kor i MUF. Hun bestemte seg for å prøve igjen, to år etter sitt første møte med menigheten.

– Det ble ukas høydepunkt, og jeg stortrivdes med å bli bedre og bedre kjent med de andre i koret. Ei venninne jeg fikk der overbeviste meg om å bli med på møte igjen, og da ble jeg introdusert for hennes venner. Det ble en sen kveld før jeg kom meg hjem den dagen, og de kommende lørdagene. Jeg hadde antakelig ikke fått oppleve at den sosiale menighetsboblen i MUF sprakk dersom det ikke hadde vært for min nye venninne som gjorde en kjempeinnsats for å hjelpe meg inn i miljøet, sier Ann Kristin. Det lille, nære fellesskapet i koret ble nøkkelen Ann Kristin trengte for å komme på innsiden i det store fellesskapet i MUF. Hun begynte å gå fast på møtene, og fikk etter hvert oppgaver i menigheten.

Klikkekulturen ble synlig

I NLMs tilsvarende studentmenighet i Bergen ble Per Inge Belt (28) overrasket i fjor høst. Han hadde gått i storbymenighet i Oslo tidligere, og kjente en del også i Salem, da han flyttet til Bergen for å studere. Alt lå til rette for at han skulle skli rett inn i miljøet, tenkte han.
– Starten ble langt unna det jeg hadde forestilt meg. Folk gjør det ikke bevisst, men når lørdagskvelden er det eneste treffpunktet du har med vennene dine, er det fort gjort å ikke orke å bruke energi på å bli kjent med nye. Den berømte klikkekulturen ble veldig synlig for meg, forteller Per Inge.

Selv er Per Inge en over gjennomsnittet frimodig person, og da et nytt studieår begynte denne høsten hadde han tatt saken i egne hender, og sørget for at de nye skulle få et bedre utgangspunkt enn han selv hadde.

Per Inge Belt i Salem Bergen

Per Inge Belt i Salem Bergen

– For å kunne se andre må en selv bli sett. Derfor fikk jeg med meg 30 andre fra menigheten, og sammen arrangerte vi 17 ulike sosiale treffpunkt den første måneden etter, forteller Per Inge ivrig. Tilbakemeldingene er svært gode, og en bonuseffekt av innsatsen er en økt bevissthet i gruppen om at de alle må bidra til at andre skal føle seg inkludert hele året.

– Drømmen er at en skal kunne gå i Salem og vite hvem som går der fast, og hvem som er på besøk. Det tar nok litt tid, men jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for at flest mulig skal ha det best mulig i Salem, sier Per Inge.

Bryte ned sosiale skiller

Både Ann Kristin og Per Inge fant seg til rette i sine studentmenigheter etter hvert. Felles for dem begge var at de ikke forventet at det skulle være utfordrende å komme dit. De visste at alle var velkomne, men opplevde det allikevel ikke sånn. Det ser ut til at menighetene er preget av et ideal om å være åpne og inkluderende, men at det ikke alltid fungerer i praksis. For å begynne med det første først, kan vi spørre oss hvor dette idealet kommer fra.

Professor i systematisk teologi, Harald Hegstad, ved Det teologiske Menighetsfakultet, beskriver Bibelens ideal for menigheten ved at den i Det nye testamente (NT) består av alle slags personer, og det er troen på Jesus som forener dem.

– Enheten i Kristus relativiserer alle sosiale, etniske og slektsmessige forskjeller. Det er et ideal for det kristne menighetslivet at det skal bryte ned sosiale skiller i samfunnet for øvrig, forteller Hegstad. Samtidig understreker han hvordan sosiologiske mekanismer gjør seg gjeldende i menighetslivet.

– Man tenker at menigheten er for alle, men i praksis formes den av en bestemt gruppe, og det er lettere for noen å føle seg inkludert enn andre.

Vanskelig møte med bedehuskulturen

Opplevelsen av å ikke passe inn er om mulig ekstra sår og frustrerende når din eneste reelle mulighet for kristent fellesskap er det lokale bedehuset. Nettkonsulent i Indremisjonsforbundet UNG (ImF-UNG), Kjetil Fyllingen, fikk innblikk i et slikt vanskelig møte med bedehuskulturen da han kom i kontakt med ei kvinne på mikrobloggtjenesten Twitter i sommer. Resultatet av dialogen ble et anonymt brev fra kvinnen, som ble trykket i ImFs organ Sambåndet.

” ”Alle er velkomne” er nok godt ment, men når mennesker blir overrasket over at en kommer, sånn taust overrasket, eller til og med sier det rett ut ”Er du her?”, ja, da forstår man at man har gått på en blemme, men man forstår gjerne ikke helt hva man har gjort. (…) De fleste på møtene er gråhåret og sitter på faste stoler, gjerne aller bakerst. De snakker stille sammen før møtet begynner, sånne hviskesamtaler hvor man sitter fremoverbøyd mot hverandre og snakker halvhøyt, mens man later som om man ikke ser andre. Min strategi for ikke å ta noen sin faste plass og ikke å føle meg så veldig alene minuttene før møtestart, er å komme omtrent når møtet begynner. Fordelen er at jeg ikke gjør unødvendige tabber når jeg setter meg, ulempen er at jeg blir veldig synlig sent ute og ofte må sitte langt framme.” (Hentet fra brevet)


Nødvendig bevisstgjøring

– Bedehusets styrke er grasrotengasjementet, og at det er forankret i lokalsamfunn. Samtidig har styrken også blitt dens problem. Det er en sosiologisk lovmessighet at menighetslivet i løpet av en generasjon eller to fryses litt fast, og da blir det vanskelig å inkludere nye grupper, både innflyttere som ikke har vokst opp der og den neste generasjonen, sier Harald Hegstad.

– Finnes det noen god måte å løse utfordringene på?

– Det første som må til er bevisstgjøring om at man ikke er så åpne og inkluderende som man tror. Jeg tror vi kan utfordre til å krysse grenser, ikke bare landegrenser som misjonærer, men også i våre lokalsamfunn. Vi ser eksempler på bedehusmiljøer som har etablert nye tilbud. Kulturelle tiltak som julekonserter får flere inn på bedehuset, og diakonale tiltak skaper kontakt. Gjestfrihet er et bibelsk ideal helt fra da Abraham tok i mot englene i teltet til Emmausvandrerne som spiste med den fremmede, som viste seg å være Jesus. Dersom bedehuset ikke har det rommet, har de mistet noe viktig.

Kjetil Fyllingen kjenner seg igjen i bildet Harald Hegstad tegner av bedehuskulturen, og er også enig i løsningen han presenterer.

– Ut fra responsen vi fikk da vi publiserte det anonyme brevet virker det som om det er flere som har samme utfordring. I styret på vårt bedehus og på samling for lederne har vi snakket om brevet og hvordan situasjonen er hos oss. Vi ønsker å bli flinkere til å invitere, tilrettelegge for og ta i mot nye. Kanskje kan ulike typer arrangement gjøre det lettere å komme inn. Jeg tror det første stedet mot en løsning er å innrømme problemet, det andre steg er å tenke på hvordan vi ønsker å være, og deretter må vi finne ut hvilke steg vi skal ta for å komme dit vi ønsker å være, sier han.

En toveisjobb

Tilbake i Oslo konkluderer Ann Kristin Tokheim med at både bymenigheter og bygdebedehus har utfordringer med å leve opp til de bibelske idealene Harald Hegstad beskriver, men at de kommer til uttrykk på ulike måter.

– Jeg tenker at hvis man må passe inn i en mal for å gå i en kristen menighet, er det noe riv ruskende galt. Samtidig mener jeg at det å bli inkludert i et kristent fellesskap er en toveisjobb. Venninnen min gjorde en innsats for å hjelpe meg inn i miljøet, men jeg hadde aldri kommet til dét punktet hadde jeg ikke våget å møte opp på korøvelsene helt alene, sier Ann Kristin. Gjennom sin tjeneste som møtevert i MUF har hun vært med å bidra til at nye skal føle seg sett og velkomne i menigheten ved å hilse på folk og ha øynene åpne for de som kommer inn dørene.
– Alt som skaper interaksjon mellom mennesker er uvurderlig hjelp, både for de som er nye og for de som skal åpne de sosiale dørene inn til sitt fellesskap. Det er utrolig viktig at menigheter legger opp til aktive treffpunkt utenom det vanlige møtet, sier hun.

Selv om både Per Inge Belt og Ann Kristin Tokheim syns det kan være lett å glemme seg litt og søke de komfortable vennegjengene sine igjen, er de sammen med Kjetil Fyllingen tre bevisste deltakere i sine kristne fellesskap. De har allerede fulgt Harald Hegstads første råd for å leve ut de bibelske idealene for menigheten: du må se problemet for å kunne gjøre noe med det. Enten du bor på bygda eller i byen.


Av Maria Celine Lundeby, Journalist



1 Comment