”Er Gud virkelig til å stole på? Hvorfor hører han ikke mine bønner? Jeg føler meg så skuffet! Han er ikke den jeg trodde han var.”

Kjenner du deg igjen? Eller er du av den gruppen kristne som synes livet er helt ok? Gud er forståelig og veien fremover ser både lys og lett ut. Det er både viktig og nyttig å stoppe opp et øyeblikk for å spørre deg selv om hvem du mener Gud er, uansett hvilken av disse gruppene du kjenner deg mest igjen i. Hvilke gudsbilder har du, og hvilke forventninger har du til Ham som kaller seg selv ”Jeg er den jeg er” (2 Mos 3:14)? Hva er det egentlig som har formet ditt gudsbilde mest: Bibelen, andre mennesker eller dine egne forventninger om hvordan Gud bør være? Bibelen gir oss et mangfold av gudsbilder for å hjelpe oss til å forstå, eller i hvert fall til å se litt inn i hvem Han – den treenige Gud – virkelig er.

I Jer 15:18 møter vi profeten Jeremia i sin klage mot Herren. ”Hvorfor er min smerte uten ende og såret mitt uhelbredelig? Det kan ikke leges. For meg er du blitt som en tørrlagt bekk, som vann en ikke kan stole på.”

Syv år tilbake
Det er ikke små anklager profeten her kommer med. Gud som en tørrlagt bekk, som vann en ikke kan stole på… Er det sant? Nei! Var det slik profeten opplevde Gud? Ja! Tenk om vi kunne leve åpent og ærlig for himmelens Gud. Tenk om vi kunne utøse våre hjerter for Ham, i stedet for å komme foran hans ansikt og si det vi tror han vil høre. Han vil så mye heller ha ærlige enn «fromme» barn. Kom med din nød, din skuffelse, din smerte, ditt sinne – til ham som virkelig kan forstå og gjøre noe med den.

Vi går syv år tilbake i tid. Jeg var hjemme med minstemann som sov så godt. Nesten tre måneder gammel og allerede kongen i huset. Så, på et øyeblikk forandres alt, det er ikke lenger pust, ikke lenger liv. Henrik var ikke lenger hos oss. Krybbedød, var det enkle svaret på det helt uforståelige.

Hvor var Han? Himmelens og jordens skaper. Han som oppholder alt med sin makt. Han som talte og det ble. Han som med sine Ord skapte et helt univers. Hvor var han nå?

I tiden som fulgte opplevde jeg to ting. Det ene var at jeg ikke kunne være ærlig overfor Gud, for han stolte jeg ikke lenger på. Det andre var at jeg ikke lenger kunne være ærlig overfor mennesker, for de skjønte ikke hva jeg gikk gjennom. ”Gud har vel en mening med det”; ”Henrik har det mye bedre nå”; ”Det var nok til det beste, selv om du ikke ser det nå.”

Ordene ble til en tjukk masse av kvalmende trøst. Trodde de virkelig på det de selv sa? Trøstet de seg selv, eller trodde de virkelig at det var god trøst de kom med? Det ble en lang periode med bitre anklager mot både Gud og mennesker. Lite ble sagt høyt og kanskje er det sant at dess dypere smerte, dess stillere klage og sukk. Men like dyp som sorgen og savnet etter Henrik, var den bunnløse smerten over at det jeg hele livet hadde trodd på ikke lenger holdt mål.

Redningen
Redningen min ble en bok av den danske presten Flemming Kofod-Svendsen som mistet sin sønn, svigerdatter og to barnebarn i 2004, i tsunamien i Thailand. Han sier:

”Her har jeg stået i en stadig kamp. Gang på gang er jeg vendt tilbage i utilfredsheden og det totalt urimelige i dræberbølgen. Jeg har på den ene side gerne villet holde fast i min protest, eftersom jeg ikke vil godtage den totalt meningsløse død, som jeg ser på som en fjende, jeg skal kæmpe imod, men samtidig har jeg måttet erkende, at jeg først fandt fred og hvile, da det var mulig at følge Wisløffs råd. Vi skal en dag aflægge regnskab for Gud, men vi kan ikke kræve, at han skal stå til regnskab for os.”

Vi mennesker kommer ofte ikke lenger enn dette. Våre hvorfor får ikke alltid svar – ikke i dette livet i alle fall. Men vi må stille dem, og vi må vende oss til Ham med dem. Det er ikke ukristelig å spørre Gud ”hvorfor,” men vi må også akseptere at hans svar – om vi får det – ikke alltid blir som vi har tenkt eller ønsket. Jesaja sier ”Dere snur det opp ned! ...Kan verket si om håndverkeren: ‘Han har ikke laget meg’, og karet om pottemakeren: ‘Han forstår ingenting’?” (Jes 29:16).

Ja, jeg tror virkelig at verket kan si dette til håndverkeren. I Salmenes bok ser vi mange eksempler på dette: ”Jeg roper høyt til Herren. Jeg ber til Herren om nåde. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød… Ingen kjennes ved meg, jeg har ikke noe sted å flykte, ingen bryr seg om meg.” (Sal 142,1 og 5). Salmisten roper høyt, ber, øser ut og forteller Gud om sin nød og det får vi også gjøre.

Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er Gud om alle land lå øde”, synger Petter Dass. Før eller senere må vi nok komme til denne erkjennelsen, vi kommer ofte ikke lenger. ”Den Gud som gav oss troen… ville være mindre stor om støvets kryp hans gåter kunne gjette”, sier Herman Wildenvey i diktet ”Vi undres.” Livets gåter forblir mange ganger ubesvarte, men vi er nok altfor raske til å prøve å hjelpe en person med å komme frem til dette. Kunne vi ikke heller ta oss tid til bare å være sammen med vedkommende i sorgen, i smerten eller i det som han strir med? Vi ønsker så inderlig å komme med svar og forklaringer der Bibelen kanskje ikke har gitt oss svar. Kan vi ikke heller vise til bibeltekster som utdyper deres klage, eller hjelpe personen til å sette ord på det som gjør så vondt?

Inkluderer
Så, kanskje en dag, får Ånden lede et menneske til å se at også disse versene gjelder dem:

”Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet inn i et godt og vidstrakt land.” (2 Mos 3:7-8).

Jesus har sett din nød, han har hørt dine skrik og kjenner din smerte. Han har virkelig steget ned for å fri deg ut, først og fremst fra synden som skiller deg fra ham. Det gjorde han da han kom som et lite barn, gikk lidelsens vei til Golgata og sonet verdens synd – for at du og jeg skulle gå fri.

Så står det så vakkert og sant om Jesus i Apg 10:38: ”... og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle.” Overalt og alle, nå som da. Du er også inkludert – ditt liv og din smerte. Herren er nær!

Av Hanna Nilsen, Lærer og sjelesørger på Fjellheim Bibelskole, Tromsø

1 Comment