Hvorfor opplever noen det vi kaller englevakt, mens andre ikke gjør det? 

Noen overlever, uten engang å få skrammer, hendelser og ulykker som vanligvis går ut over både liv og helse. De kryper ut av smadrede biler, blir gravd fram fra snøras og ruiner, opplever nestenulykker som virkelig var så "nesten" at en ikke skulle tro at det kunne blir mer "nesten," og blir friske igjen etter at alle leger for lenge siden hadde mistet alt håp.

Så er det noen som ikke overlever helt banale hendelser som ofte ikke regnes som så veldig farlige. Eller de dør i situasjoner av den sorten vi nettopp har sagt at det er noen som overlever.

I første tilfelle sier vi ofte at han eller hun hadde englevakt. I andre tilfelle sier vi som regel ingen ting. Vi møter det med "øredøvende" taushet.

VANSKELIG Å TAKKE
Det høres både fromt og bra ut å snakke om englevakt når det har gått bra på, i alle fall tilsynelatende, mirakuløst vis. Det er alltid grunn til å takke Gud for alt det gode som skjer med oss.

Men en slik måte å snakke på skaper vanskelige følelser for dem som ikke opplever at det gikk bra med dem selv eller andre som stod dem nært. Hvor var englevakten da? Hvorfor satte englene alle krefter inn på å redde Per, mens de, så langt vi kan se, ikke løftet en finger for å berge Ola? Var de mer glad i Per? Var Ola mindre viktig for Gud? Var Per frommere? Var englene på ferie?

Og jo mer en snakker om Pers englevakt, jo vanskeligere blir det for dem som sørger over det som hendte med Ola.

IKKE SVAR
Klagesalmene i Salmenes er skrevet av mennesker som kom til Gud og spurte "Hvorfor?". De stilte dette spørsmålet nettopp når livet ble vondt og vanskelig. Og når livet blir vondt og vanskelig for oss, brenner vi etter å få svar på det samme spørsmålet. Og for å skape orden i tilværelsen, klynger vi oss ofte til "Det er nok en mening med det".

Mulig det. Men Bibelen har i alle fall ikke hjulpet oss til å få svar på det spørsmålet. Salmistene spør, men vi får ikke høre at Gud gir svar. Job spurte, men Gud gav ham ikke svar. I stedet fikk han enda flere og annerledes spørsmål.

En av mine bekjente sa en gang at det er to utsagn han synes er like ille når noe vondt og vanskelig har hendt. Det ene utsagnet er: "Det er nok en mening med det". Det andre utsagnet er: "Det er bare helt meningsløst". Jeg er enig med ham. Det er umulig å se noen mening. Men å hevde at det er meningsløst, har jeg heller ikke myndighet til. Jeg må nøye meg med ikke å vite hvorfor.

I dag er det nesten på moten å frata Gud ansvaret for det vonde som skjer. Men det er ikke lett. For dersom Gud er allmektig, så er han i stand til å hindre ulykker. Men hvorfor han hindrer noen, men ikke andre, det skjønner vi ikke. Men salmistene som kom til ham og spurte "hvorfor?", de våget i alle fall å gi Gud ansvaret. Og de ble tatt imot. Men de fikk ikke svar som gjorde livet enkelt å begripe.

SØVNIG GUD?
Den danske teologen Leif Andersens har skrevet boken “Gud, hvorfor sover du?” (Lohses Forlag, Fredericia, 1987). Boken er også oversatt til norsk på Lunde Forlag. Jeg er tilbøyelig til å mene at dette er den beste boken jeg har lest om det å forholde seg til det som er vondt og vanskelig i livet. Her skriver forfatteren:

«Som før sagt er det vanlig å ville «forsvare» Gud ved å ta ansvaret fra ham. Dermed har man ikke bare gjort Gud maktesløs og ansvarsløs, man har også gjort ham ukjærlig. – Har du hørt dette:

«Gud er ikke skyld i lidelsene – de kommer fra den onde. Fra Gud kommer det bare glede, helbredelse, harmoni og lykke; alle sorger, problemer og all motgang kommer fra Satan»

- Dette skremmer meg! For det betyr jo at hver gang jeg kjører hodet i veggen av motgang og nød, så er det Satan jeg møter! Så er jeg alene igjen, alene i et mørkt værelse med den onde. Så er det Satan som flår og flenser mitt liv i allmektighet som han vil…

… Men fri meg fra en Gud så «mild» at han i veik blindhet overlater Satan all makt over lidelsen, vasker hendene sine og vil være uskyldig og passiv, og heller overgi oss til bøller og biske hunder, enn selv å få fingrene i skitten. Jeg ønsker mye heller en kjærlig og sterk Far, hvis veier jeg ofte ikke forstår like godt…

… Ja, unnskyld meg – men den tankegangen har alltid dannet et bilde for meg av Gud som en rengjøringsassistent eller en redningsmann som andpusten småløper etter en brølende, rasende løve og prøver å redde hva reddes kan. Det skulle altså være Satan som suverent og allmektig gjør hva han vil, og Gud som trøster og lapper sammen ofrene hans.

Nei, Gud er mye mer allmektig enn som så. Han er sterk. Han er kjærlig i alt han gjør.»

PROBLEMFRITT LIV
Det er lett å bli provosert av Leif Andersens bok. Særlig dersom vi har laget oss en litt enkel, harmonisk og barnslig teologi. Men det slår meg at livet er enda mer provoserende. En ureflektert barnetro må få problemer allerede når den skal forholde seg til nyhetssendingene på TV. Takk og pris har vi en Bibel som er skrevet av folk som har levd i en verden som ikke var så mye enklere
eller mer oversiktlig enn den verden vi lever i, og som kan hjelpe oss til å tro på Gud på tross av alt det onde vi ser på TV og leser om i avisene.

Apropos barnetro: Kan det hende at noen av våre kristne barnesanger lover et liv der ikke noe vondt skal skje med de små? Nå mener jeg ikke at vi skal lesse barn ned med de voksnes bekymringer. Men barn kan også oppleve at det skjer vonde og forferdelige ting rundt dem. De kan også trenge sanger som hjelper dem til å tro at Gud er der da også, og ikke bare når alt er godt, trygt og hyggelig. Passet ikke Gud på da nabogutten ble overkjørt eller mor døde av kreft? Eller var Gud der da også?

Jeg vil fortsatt takke Gud når jeg opplever at det går godt med meg. Men jeg skal heldigvis få slippe å tro at han er fraværende når det ikke går godt. Men å snakke som om at noen har reddende engler rundt seg, mens andre ikke har det, det vil jeg ikke.

Av Gunnar Elstad,  Sjelesørger og ansvarlig for nettstedet www.sjelesorgogveiledning.no/

Comment