Tekst: Ingvild Sandnes, sosionom og skribent
Foto: Bård Bøe

Forkynnere som ikke risikerer noe, har ingen bruk for.

Jeg er kanskje litt streng nå, men la meg forklare hva jeg mener. Vi har alle hørt taler vi ikke husker. Taler vi overhodet ikke kan komme på hva handlet om fordi de mest sannsynlig ikke handlet om noe. Det var bare overflateplasking. Det var bare fromt pjatt.

Sånt gjør meg sint. Jeg har full forståelse for at folk som lever av å forkynne ikke kan finne opp kruttet hver gang, men det får være visse grenser. Og det verste er de som tilsynelatende gjør det til en sport. Som har en helt annen stemme og et helt annet kroppsspråk hver gang de står på en talerstol. Som om de med vilje slutter å være seg selv. Som om det å spille skuespill, faktisk er det som kvalifiserer dem til å stå der.

Skuespill. Hvis man har som forutsetning at Gud er en reell person, og at man selv er en reell person, så betyr det at hver enkelt av oss har en unik relasjon til Gud. Du ser og opplever Gud på en måte som er litt annerledes enn det jeg gjør, du har et vindu inn til hvem Gud er, som er litt forskjellig fra mitt vindu. Det er det som er så fint. Jeg trenger ditt vindu. Og du trenger mitt. Vi trenger alle vinklene.

Når du stiller deg opp på en talerstol så vil jeg derfor se deg. Jeg vil høre hva du har å si om Gud. Ikke hva mora di ville sagt, eller de tretti tusen mannlige predikantene du vokste opp med å høre på. Gud bor i mennesker. Og han bor i sitt ord. Men en forkynner som later som han eller hun er en annen enn den de er, eller ramser opp noen bibelvers de har lært høres fine ut, tar verken det å være menneske eller det å forkynne Ordet på alvor.

Du kan ikke snylte på Guds bolig i noen andre, du må stole på at Gud bor i deg. Du må stole på at han vil bruke deg.

Å forkynne handler om å gjøre seg sårbar. Det er nødt til å handle om det. Nettopp fordi det handler om sannhet. Du viser fram troen din. Du viser fram hvem Gud er for deg. Og da er det fristende å pynte på det. Men folka i benkeradene gjennomskuer det. Og om de tilsynelatende ikke gjennomskuer det, så vet du det selv.  «Se, du vil ha sannhet i menneskets indre, så lær meg visdom i hjertes dyp» står det i Salme 51.

Hva sørger du over? Hva lengter du etter? Hva gir livet ditt mening? Hva bærer deg? En forkynnelse uten stillhet, uten mørke og uten dyp er en forkynnelse ingen kan bruke til noe.

Gud taler gjennom sitt levende Ord, det Ordet som ikke bare passivt lar seg lese, men som også alltid leser deg. Som utfordrer deg. Som avslører deg. Som endrer deg. Det er derfor det å være forkynner handler om å være seg selv. Ikke fordi du er så veldig spesiell og interessant, men fordi Gud bor i deg. Fordi hans Ord leser deg, og Gud kan bruke det til å la sitt Ord åpne seg for andre.

Ærlig. Jeg tror det jeg selv synes er aller vanskeligst med å forkynne er å stole på at Gud nettopp kan bruke meg. Det er så rart. Og likevel er det sant.

I Johannes 15 sier Jesus: «Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.» Tror jeg det? Tror jeg det virkelig?

Paulus og jeg er ikke perlevenner på alle områder, men det jeg digger med han er at han er dønn sikker på at Gud vil bruke han. Han stoler på at hans møte med Jesus er virkelig. Han stoler på at Jesus har kalt han til å være apostel. Han stoler på det så til de grader at noe av det første han gjør er å begynne å krangle med de andre apostlene om omskjæring. Han legger seg ut med de folka som gikk sammen med Jesus i tre år. Og sier at han, Paulus, har rett, og at de tar feil. Han stoler på at hans møte med Jesus er like virkelig, like gyldig som Peter og Johannes sitt.

I 1. Kor, 15 skriver Paulus: «For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. Men enten det er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.»

Ikke mennesker. Og i Galaterne 3, 26-29 skriver han: «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.»

Det er altså ikke om du har penis eller pupper, er ung eller gammel, emosjonell eller rasjonell, som kvalifiserer deg til å forkynne. Det er om du snakker sant. Om du viser hvem du er, og hva Gud betyr for deg. Det er ingen mennesker som sitter på hele sannheten om hvem Gud er. Derfor trenger han hver eneste en av oss. 

1 Comment