Tekst: Steffen Stensland, forkynnelseskonsulent, NLM Norge
Foto: Øyvind Ganesh Eknes

Om all forkynnelse forsvant, ville den kristne tro være borte fra jorden i løpet av en generasjon.

Hva er kristen forkynnelse? Svaret på dette spørsmålet kan variere, etter hvem man spør. Jeg definerer kristen forkynnelse som: All formidling av det kristne budskapet gjennom ord. Denne definisjonen er på den ene siden bred og favner alt fra skriftlig forkynnelse, venneevangelisering og den gode samtalen, - til den forberedte prekenen fra talerstolen. Denne definisjonen er på en annen side veldig smal, i det at den krever ord. Jeg mener at det må ord til for at det skal kunne kalles forkynnelse. Jeg tror at denne definisjonen favner det bibelske anliggende, og at den samtidig er romslig nok til å dekke bredden av uttrykk forkynnelsen kan få.

«Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord?» I Bibelen ser vi at forkynnelsen løftes frem som den måten evangeliet formidles videre til nye generasjoner og nasjoner. I luthersk sammenheng hevder vi at forkynnelsen er et nådemiddel. Paulus skriver at det er ved at mennesker hører ordet om Jesus at de får tillit til ham (Rom 10:17). Det er «ordforkynnelse». Det samme ser vi i Jesu virke. Når Jesus vandret her på jord gjorde han andre ting enn å forkynne, men å forkynne med ord var definitivt et hovedanliggende (Matt 4:23).

Noen vil protestere å si: Hva med utsagnet «forkynn evangeliet, om nødvendig med ord?» (et utsagn noen hevder at Frans av Assisi kom med).  Selv om utsagnet har noe for seg, blir det ofte brukt forkjært. Mange har først møtt en kristen og på den måten sett hva Guds nåde gjør i og med et menneske, og deretter blitt kjent med Jesus. Dette er helt sant. Men jeg vil likevel si at det er først når de får motta det kristne budskapet gjennom ord, at de har en mulighet til å knytte disse gode gjerningene/dette mennesket til Jesus Kristus. Dette er ikke alltid like enkelt å se i et samfunn hvor kristentroen er kjent. Vi tenker ikke på at det å si at en er kristen, sier en hel del om hvem vi tror på. De fleste i Norge vet at det betyr at vi tror på Gud, og da den kristne Gud, Jesus Kristus. Dermed så har de allerede en ramme å plassere det livet den kristne vitner om inn i. Det er noen ord om det kristne budskapet som allerede er sagt og kjent av de som ser livet som den kristne lever. Med den rammen og den bakgrunnen kan faktisk en god gjerning formidle/bekrefte noe av det kristne budskapet. Teologen C.F. Wisløff sa også dette om maleri eller kunst som formidlet det kristne budskapet. Når en visste hva Kristus gjorde på korset og hva som skjedde her, kunne et maleri av dette motivet forkynne så en ble varm i hjertet. For den som ikke kjente evangeliet, er det bare et grufullt bilde. Dette utfordrer oss som er kristne til stadig å bruke ord, og til å forklare troen vår når vi skal forkynne.

Ulike typer formidling. Om alle talerstoler forsvant ville det kristne budskapet, og dermed også troen, gått videre til kommende generasjoner. Om alle småfellesskap forsvant ville det kristne budskapet, og dermed også troen, gått videre til kommende generasjoner. Troen er ikke avhengig av en særlig type formidling, men den er avhengig av at det formidles med ord. De ulike typene formidling utfyller hverandre, derfor trenger vi både prekener i form av en monolog og samtaleforkynnelse i smågrupper og andre former for forkynnelse. Noen ganger kan disse settes opp imot hverandre som om de er motsetninger, dette mener jeg ikke gir mening. Det er behov for ulike typer formidling av det kristne budskapet,- ulike former for forkynnelse. Forkynnelsen er ikke avhengig av bare den ene eller den andre formen, poenget er at det må forkynnes.

Det er krevende å skulle ha en monolog for en hel forsamling og skulle svare på ethvert spørsmål som dukker opp inne i hodet til dem som lytter. Derfor vil det noen ganger være best å ha en dialog i en eller annen form. Vi ser i Bibelen at f.eks. Jesus, Paulus, Filip og profetene noen ganger forkynner gjennom dialog. Samtidig ser vi at de samme personene også forkynner uten at tilhørernes spørsmål får komme til orde. De «preker». Dette har noe med budskapets karakter å gjøre.

Det kristne budskapet, evangeliet om Jesus, er et sannhetskrav uten like. Det krever å si oss sannheten om planeten vi bor på, om det vi ikke kan se, om godt og ondt, ja, til og med sannheten om hver enkelt av oss. Det at Jesus møter oss som sannheten utenfor oss, kan passe godt inn i en form hvor jeg lytter og får høre hans ord forkynt uten protester. I tillegg til at formen passer med budskapet, mener jeg også at det finnes gode praktiske grunner for å ta vare på monologen. Her får forkynneren forberede seg til å si det som er viktig, det han eller hun har behov for å få fram. Hvem av oss har ikke ønsket at en lærer skal komme til poenget, men vi kommer ikke dit, fordi noen har spørsmål de vil få besvart. La oss derfor fortsette å ha «prekenen», men ikke på en slik anstrengt måte at vi tror at det er den eneste måten.

Ulike måter å formidle. Det finnes ulike former å «fremføre forkynnelsen», men det finnes også mange måter å si ting på. Her kan vi lære av de ordene som brukes om forkynnelse i det nye testamentet, et av disse er kerysso. Kerysso kan best oversettes med «proklamere». Dette anliggende må vi ikke miste. Gud har talt. Det han har sagt, vil han at vi skal proklamere videre. Her tror jeg min generasjon og generasjonen over har en utfordring. I møte med postmodernismens korrektiv og meningspluralisme, har vi mistet frimodigheten til å rope ut sannheten om Jesus. Vi har ikke bare blitt ydmyke, noe som er på sin plass, men vi er blitt usikre. Det er nødvendig at vi proklamerer. Denne proklamasjonen består ikke i hvor høyt en roper, heller ikke i at det er en monolog, den består i at vi fremsetter bibelske sannhetspåstander og setter mennesker på valg. «Dette budskapet må du forholde deg til, avvis det eller ta imot det.»

Ulike forkynnere. Det er ikke bare ulike måter å si ting på, eller ulike typer formidling, det er også ulike forkynnere. I Norge har vi en tendens til å bruke samlebegrep som «Prest/pastor/forkynner» for alle typer forkynnere. Men i Bibelen finner vi en rekke ulike typer forkynnere, og disse går ofte hånd i hånd med ulike typer forkynnelse. Det ser ut til at Gud kaller noen til særlig å bruke tid og krefter på å forkynne. Vi kan lese om apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere som er noen av begrepene som brukes. Men selv om det er noen som har fått en særlig tjeneste med dette, har alle kristne et kall til å dele evangeliet videre, om det er fra en talerstol, i en vennegjeng eller i sin egen familie. Din forkynnelse bidrar til at mennesker kan bli kjent med Jesus, og at troen er å finne på Jorden enda. På denne måten er vi alle forkynnere.

Et budskap til forandring. Alle skal forkynne, en slik påstand kan ta motet fra enhver. Det som likevel gir oss motet til å gå videre å dele evangeliet med andre er ikke vårt mot/våre evner. Det er det faktumet at budskapet har en iboende kraft til forandring som gir oss frimodighet. Det er budskapet om Jesus, og møtet med ham som kan skape tro og tillit. Vi vil gjerne gjøre det så klart og forståelig som vi kan, men det er Jesus som har sendt oss. Det er han som vil at alle mennesker skal bli frelst, det er også han som har satt noen til å være apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og kalt oss til å være et hellig folk, et presteskap for ham som vitner om vår Herre.

Derfor står jeg fast på definisjonen min. Forkynnelsen kan ha mange uttrykksformer, uttrykksmåter og ulike forkynnere, men det er nødvendig at vi bruker ord. Uten at vi beskriver hvem Jesus er, kan ikke et menneske komme til tro på han. Jeg tror at dette er en dekkende definisjon med utgangspunkt i Bibelen. Dernest mener jeg at denne definisjonen ansvarliggjør oss alle, alle som tror på Jesus, til å formidle videre budskapet om han vi tror på. Om det er i en samtale eller fra en talerstol vi forkynner, det får muligheter og utrustning avgjøre, men vi har et ansvar for å formidle videre, uansett. Dette ansvaret skal vi med frimodighet ta på oss, fordi budskapet har kraft i seg selv til å skape det Gud vil! 

 

Comment