Tekst: Bjørn-Are Davidsen, sivilingeniør og religionsfilosof
Bilde: Øyvind Ganesh Eknes

Enten man mener Bibelen består av myter eller ikke, er det ingen tvil om at det er få bøker det finnes flere myter om. Her skal vi nevne noen og forklare hvorfor de ikke stemmer. 

1: BIBELEN ER GUDS DIKTERTE ORD.

Bilde: Øyvind Ganesh Eknes

Bilde: Øyvind Ganesh Eknes

Det er ikke bare et forsøk på å være morsom når jeg åpner med å si at det er en myte at Bibelen er Guds direkte eller dikterte ord. I stedet handler dette rett og slett om den enkle sannhet at det er Jesus som er Ordet. Mens muslimer oppfatter Koranen som Guds dikterte ord, slik at det er blasfemisk å snakke stygt om Koranen, ser kristne ikke på Bibelen som Guds ord på den måten. 

Selvsagt vil kristne tenke at Bibelen er Den hellige skrift gitt oss av Gud. Men den er altså skrevet av mennesker og må forstås i lys av den tid den er skrevet og hva forfatterne hadde på hjertet. Det er forskjell å tenke at en bok er diktert av Gud, slik muslimer ser på Koranen, og at den er inspirert av Gud, slik vi kan lese i 2. Timoteus 3:16. 

2: VI TRENGER IKKE BRUKE HODET PÅ BIBELEN.

Siden Guds ord er så virkekraftig, trenger vi ikke  bruke hodet. Jeg hører av og til at det er feil og farlig å argumentere for at Gud eksisterer og at Jesus er verdens frelser. For det skaper bare krangler og troen kommer uansett av forkynnelsen av Guds ord, så det handler om å dele Ordet. 

Det man da glemmer er at det ikke trenger å være noen motsetning mellom forkynnelse og fornuft eller i det minste forståelse. For hadde det vært slik det var nok å sitere Bibelen, er det det vel ikke så viktig å oversette den? Hvis man tenker at det var feil å tillate Bibelen kun på latin, slik en vanlig misforståelse om middelalderen sier, er det ikke da underlig at Luther og andre hadde så sterkt ønske om å oversette skriften?

Tvert imot har kristne hele veien forstått at det er viktig å tolke Bibelen, med hodet. At Gud kan virke gjennom Bibelen betyr ikke at teksten er magisk. 

3: BIBELEN ER SKREVET TIL DEG.

Nei, den er ikke det, gitt. Den er ikke tilegnet deg eller laget i går. Det er blant annet derfor kristne i ang tid har skrevet så mange bibelkom mentarer. Og så er det ikke slik at tekster skrevet til disiplene er skrevet direkte til deg. Vi kan lære av dem, la oss inspirere og formane, oppbygge og oppmuntre, men det er noe annet enn å ta dem som direktemeldinger på Facebook.

Det er forskjell på å lese Bibelen personlig og tenke at den er skrevet til meg personlig. Den er gitt til et større fellesskap som skal forvalte og fortolke den, slik at enkeltpersoner ikke så fort misforstår og misbruker den. Det betyr ikke at vi skal undervurdere betydningen av reformatorer eller et myndig legfolk, men det betyr ikke at alle som hevder de ser den store og egentlige sannheten faktisk gjør det. 

4: DET NYE TESTAMENTET ER EN TILFELDIG SAMLING SKRIFTER.

I kjølvannet av superbestselgeren Da Vinci-koden, hører vi ofte at det var 80 evangelier som ble vurdert, men at kirkemøtet i Nikea i år 325 valgte skriftene som passet kirken best. Man utelot de som «omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent.» 

Hadde det vært en litt annen sammensetning av deltakere på kirkemøtet, ville Det nye testamentet (NT) – og verdenshistorien – vært helt annerledes. Da hadde vi visst sannheten om Jesus og hatt en tolerant og livsbejaende kirke.

Fraværet av historiske kilder som støtter Brown, legger ingen demper på påstandene.

I sin enkleste form kan Browns syn summeres i to poenger: Fordi Jesus ikke kan være Guds Sønn, kan følgelig heller ikke de eldste skriftene beskrive ham som dette. Og fordi det må ha vært et maktovergrep å velge kun de fire vi har i Det nye testamentet, må dette følgelig ha skjedd under «makt- kirken» som startet med keiser Konstantin på 300-tallet. Og samme kirke må selvfølgelig systematisk ha ødelagt konkurrerende evangelier. Siden ingen av disse «følgelighetene» stemmer, rakner regnestykket.

Selv om forskere stadig forsker på kildene bak evangeliene i NT, er alle enige om at Paulus’ brev fra rundt 20 år etter at Jesus ble korsfestet er de eldste vi har. Og det er like bred enighet om at Konstantin ikke bestemte Bibelen. Det finnes heller ingen kilder til systematiske bokbål for alternative skrifter. Det som skjedde var i stedet at man laget lister over hvilke skrifter som kunne brukes på gudstjenestene. De som ikke ble brukt var det lite interesse for å kopiere og dermed bevare.

Avgrensningen av NT skjedde lenge før Konstantin. Prinsippet var enkelt: Skrifter fra det første århundre, som man mente var skrevet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter eller brev kom ikke med, selv om de skulle støtte de nytestamentlige i innhold, slik vi ser i fromme kristne viderediktninger på 100-tallet.

Kort oppsummert er skriftene i NT de eldste vi har. Det er bred enighet om at de stort sett stammer fra det første århundre og mens det ennå var noen i live av generasjonen som levde på Jesu tid. De er omtalt, sitert og betegnet som hellige allerede på 100-tallet. Og det er der vi finner de livsbejaende tekstene. 

5: DE KRISTNE LESTE BIBELEN BOKSTAVELIG FØR DARWIN, NÅ TØR DE IKKE.

Det er også vanlig å høre at kristne i dag er blitt pussig ivrige   etter å kalle bibeltekster for billedtale, mens kristne før Darwin la fram evolusjonslæren leste alt bokstavelig. I realiteten er historien nærmest motsatt. Vi finner metaforiske bibeltolkninger allerede i NT. Og hovedtyngden av ren bokstavelig lesning tilhører perioden etter Opplysningstiden. 

Senantikkens mest kjente kirkefader, Augustin, var rundt år 400 overbevist om at vi kunne bruke fornuft til å finne sannhet, både i Bibelen og i naturen. Dette førte til at han la vekt på at vi ikke måtte tolke Bibelen på måter som gjorde at man - for å si det litt moderne - ble sittende igjen med skjegget i postkassa. «På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere frem- skritt i søkningen for sannheten, faller med den.» 

Vi ser samme holdning hos Thomas Aquinas på 1200-tallet og Luther på 1500-tallet. Nå er det ingen tvil om at Luther tolket Bibelen enkelt og bokstavelig så lenge han så gode grunner for det. Men han ga også andre fag rett til å beskrive verden, som når han i forelesninger om 1. Mosebok sier at «en astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler.’ Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. 

I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen.’ Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.»

Også Calvin lot vitenskap ha forrang. For Bibelen benyttet dagligtale og et folkelig perspektiv. I sin kommentar til 1. Mosebok peker Calvin på at det er feil å ta uttalelsen om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap, fordi «Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen.» Han fortsetter med at det som er «beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder.» For «Moses taler ikke med filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale.»

Bibelen må leses som den er ment. Det blir ikke bare bokstavelig talt feil, men en ufrivillig parodi å gå til Bibelen for å lære om astronomi, botanikk eller biologi. 

6: BIBELEN ER TØV FORDI DEN INNEHOLDER VITENSKAPELIGE FEIL.

Utsagnet om at «Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap» har lange tradisjoner. Det kommer ikke av at man har fått kalde føtter etter evolusjonslæren, selv om vi finner mange som hevder at middelalderen hadde Det gamle testamentet (GT) som astronomisk modell. I realiteten har Bibelens fysiske verdensbilde vært lite interessant som «vitenskap» før i moderne tid. Jødene var ikke spesielt opptatt av verdensbilder, og kirken fulgte det greske. 

Selv om Gud kan tale til oss gjennom Bibelen, er det viktig å vite at den dels bygger på andre tenkesett og talemåter enn de naturvitenskapelige. I tillegg er Bibelen en samling skrifter fra ulike tider, i forskjellige sjangere og litterære virkemidler. Det bærer galt av sted å lese Salmene på samme måte som Apostlenes gjerninger, eller Salomos Høysang som om det var Romerbrevet.

Men det finnes også andre forskjeller. Etter den naturvitenskapelige revolusjon oppfatter vi på mange områder verden annerledes enn før. Ikke minst har det gitt seg utslag i at vi benytter andre begreper og kategorier, enten vi snakker om biologi eller poesi. 

Bibelen bruker ikke bare andre begreper enn oss, noe er også ment som poetiske beskrivelser. Når Forkynneren 1:5 sier at «Solen går opp, og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp,» kan det ikke tas som tegn på at jødene mente at solen har
en vilje, for ikke å si av og til hastverk. Dette er ikke ment som naturvitenskap. Ingen i kirkehistorien, heller ikke i den mye baktalte middelalderen, har ment at sola beveget seg fortere om natten.

Selv om beskrivelser som i 1. Samuelsbok 2:8 om at «For jordens søyler hører Herren til, han bygde verden opp på dem» sikkert kunne tas bokstavelig av hebreerne, var det nok viktigere for dem å se dette som trøst, rett og slett at jorden er i trygge hender. For datidens lesere handlet dette mindre om fotografiske beskrivelser, enn om funksjonelle. Spørsmålet var hva som var den dypere meningen med fenomenet, ikke hvordan det skulle tegnes i et kosmolgisk kart. Målet var ikke å gi astronomiske detaljer, men å formidle at det finnes en Gud som står bak universet. At dette også mer opplagt brukes rent poetisk, ser vi i Job 26:11 der det heter at søylene vakler og er «som lamslått.»

Hvis det er noe som er tøv, så er det å lese dette som vitenskapelige feil. 

7: BIBELEN INNEHOLDER OPPLAGTE VITENSKAPELIGE FEIL. 

Ja, det er ment som lærebok i naturvitenskap. Men det betyr ikke at alle «feil» som trekkes fram faktisk er feil. Ett av eksemplene som av og til nevnes er fra renhetsforskriftene i 3. Mosebok 11. Her ser vi blant annet at haren og fjellgrevlingen beskrives som drøvtyggere, og flaggermusen kalles for en fugl. Det er til og med forbudt å spise vingede vesener med fire føtter – et av de enklere forbud å overholde siden slike vesener ikke finnes.

Noen har vært fristet til å bruke dette til å si at Gud dermed stryker i biologi. I realiteten antyder det nok hel- ler at man selv ligger tynt an i hebraisk. Det vitner rett og slett om fordommer mot fortidens kulturer generelt, og hebreerne spesielt, å kritisere GT for ikke å følge dagens definisjoner. 

Hva som rent faktisk er «drøvtyggere» avhenger av hva man legger i ordet. Vår type klassifisering, blant annet knyttet til hva som foregår i dyrenes mager,  var ukjent den gangen. Ser vi bare på hvordan dyrene tygger, slik man i stor grad gjorde for noen tusen år siden, er det ikke unaturlig å si at harer og fjellgrevlinger «tygger drøv». For hebreerne var målet å gjenkjenne dyrene, ikke å foregripe zoologifaget. Det er en slags kulturimperialisme å bruke vår kategorisering til å si at hebreerne kategoriserte feil, bare fordi de kategoriserte annerledes.

Det samme gjelder flaggermusen. Den er selvsagt ingen fugl i vår moderne klassifisering, men på hebraisk brukes uttrykket «innehaver av en vinge», (‘owph), et ord beslektet med et ord som blant annet betyr «å fly». Ettersom hebraisk har et såpass begrenset ordforråd at mange ord må dekke flere ting, omfatter kategorien ‘owph fugler, flaggermus og noen typer insekter. Dermed er det naturlig å lete i innsektsriket etter «vingede vesener med fire føtter». Når 3. Mosebok 11:21 også legger til at man på disse vesenene bare må spise det om «ovenfor føttene har leggbein til å hoppe på marken med», ser vi at det handler om «fire føtter» pluss «legg- bein» – altså seks bein. Antagelig er det rett og slett gresshopper som er omtalt.

Selv om det kan oppleves beleilig for enkelte å bruke slike vers til å kritisere Bibelen for dårlig vitenskap, er det nok heller et uttrykk for at man selv da bedriver mindre god forskning.

Mytene om Bibelen bygger selv på myter. Kanskje kan denne artikkelen inspirere deg til å se nærmere på slike? Og lese Bibelen mer som den er ment? 

Denne artikkelen ble publisert i Fast Grunns utgave nr. 3 i 2013 - Myter og mysterier

Comment