Tekst: Terje Dahle, leder for Kristent Nettverk Norge og redaktør for bladet Folk
Illustrasjonsfoto: flickr.com

Tunga er kanskje bare en ufarlig, merkelig tingest vi alle har i munnen. Men ordene den former kan gjøre den til et redskap for både fred og ulykke, sorg og glede.
 

Skjermbilde 2015-12-21 18.37.16.png

”Hei! Husker du meg? Jeg møtte deg på en leir for 12 år siden. Og det du sa til meg om Guds kjærlighet og de mulighetene som lå foran meg ble avgjørende for meg. Jeg glemmer aldri de oppmuntrende ordene du kom med. Det har fulgt meg siden, og har vært spesielt viktig når jeg sloss meg gjennom studiet og sa nei til en ikke-kristen kjæreste». Jeg husker personen, men ikke hva jeg sa. Men jeg ble igjen minnet om kraften i de ordene vi sier.

Ord har makt

Salomo sier at tungen har makt over liv og død. Og de som gjerne bruker den, får smake frukten (Ords.18,21). Frukten kan være både god og vond, alt etter hvordan vi snakker.
Jakob sammenligner tungen med ild og et ror. Et ror er ikke store greiene på et skip, men den setter retningen for hele båten. Ild kan skape varme og trivsel, eller den kan spre skrekk og død. Tungen er nøytral, men måten vi bruker den på har enorme konsekvenser. Alle som har erfart å røpe en hemmelighet, skapt et rykte ved å si noe ufordelaktig om en person eller gått over streken når en har snakket i frustrasjon med egne barn, vet hva tungen kan bety. Jakob bruker tunga som eksempel på at vi er skrøpelige mennesker som gjør feil. Det å holde orden på hva vi sier er et tegn på modenhet.  

Ord er skapende

Gud skapte verden med sitt ord. Han talte, og det skjedde. Utbredelsen av evangeliet om Jesus kommer gjennom det talte ord. Den Hellige Ånd bruker ordet om Jesu død og oppstandelse til soning for våre synder for å skape tro. Troen kommer av budskapet vi hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom.10,13-17). Derfor har det talte ord alltid hatt stor plass i den kristne forsamling.

Ord skaper kultur

Som kristne blir vi født inn i Guds familie. Gud er vår Far, og andre kristne er våre søsken. Det innebærer en nærhet, et fellesskap som både er godt og vondt. Godt når fellesskapet er preget av respekt, omsorg og varme. Og vondt når fellesskapet er preget av avstand, sammenligning og utrygghet. Ordene vi bruker bestemmer mye av kulturen i fellesskapet. Jakob tar opp tendensen til å tale annerledes vertikalt enn horisontalt. Vi kan lovprise Gud, takke Ham, og bruke gode og store ord om Gud. Men i møte med mennesker kan vi være nedlatende, spre sladder og sette folk i et dårlig lys. Jakob sier rett ut: Slik må det ikke være (Jak.3,10). Det minner meg om det Johannes skriver i sitt første brev, kapitel 5 og vers 1: «…..Og den som elsker Gud, som har født oss, elsker også den som er født av ham». Med andre ord: Vi kan ikke behandle Gud annerledes enn vi behandler hans barn.

Taushet er ikke gull

Noen tror at siden det er lett å såre andre med våre ord, så er det bedre å være taus. Jeg har vokst opp i en kultur med mye taushet. Dette krevde en stor evne til selv å forstå sammenhenger og trekke konklusjoner. Det at ting ikke blir satt ord på og snakket om, skaper fort utrygghet og en kan fort trekke helt feil konklusjoner. Taushet skaper vakuum, og det vakuumet kan fylles med mye som ikke er bra. Johannes skriver om å vandre i lyset (1 Joh.1,5-7) slik at vi har fellesskap (koinonia) på en slik måte at vi lever nært, deler ting, er åpne og sårbare sammen.

Sårbarheten i forsamlingen

De første kristne hadde brødsbrytelse (nattverd) ofte, og de brøt brødet i hjemmene. Den første menigheten besto av folk med ulik kultur og språk. Det var trolig store spenninger dem imellom, og det som holdt dem sammen var evangeliet om Jesus Kristus. Derfor fikk brødsbrytelsen så stor plass. Når de brøt brødet sammen, ble de igjen minnet om Jesu seier på korset, at de ikke hadde sin egen rettferdighet, og at alt de hadde å rose seg av var Guds nåde. På den måten kom de nærmere Gud og hverandre. Hver gang de brøt brødet, la de av den gamle måten å snakke på, fordommene mot andre kulturer og bekjente synd og urett mot Jesus og hverandre. Og mye av det de bekjente var trolig ting de hadde sagt og anklager de hadde kommet med mot andre. I møte med Jesu blod kom det fram i lyset, og de fikk lagt det av og gikk videre med en økende gudsfrykt og en respekt for mennesker. Dette var en åpen og sårbar kultur, samtidig som den var sterk og livskraftig. Sårbar fordi de kom nær hverandre og så det skrøpelige karet som hver enkelt var, men samtidig så de skatten hos hver enkelt. De lærte å legge av prat som ødela fellesskapet. Ironi, sarkasme og sladder får ikke plass i en forsamling som er sterk i Guds nåde, der vi byr på oss selv og ofte feirer nattverd.

Ord som berører

Ord er som ild. Jeg fikk ord i oppveksten som kunne ha brent opp mye av selvbildet mitt, men takket være Guds nåde og kjærlighet har disse ordene mistet sin kraft. Men jeg har også fått høre ord som har skapt tro, tillit og forventing. Disse ordene ser jeg tilbake på med glede og takknemlighet. La tungen din bli et redskap for Gud til å spre liv til mennesker rundt deg.


(Denne artikkelen ble trykket i Fast Grunn 4/2015, "Sårbarhet". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment