Tekst: Ingeborg Ørjasæter, daglig leder i Ficus
Ficus – et firma som tilbyr undervisning og samtaler om blant annet kropp og seksualitet. 

Foto: Maria Rotli Freim

Tenk deg et forfengelig sinn i en forgjengelig kropp omgitt av idealer om evig ungdom. Kan det ende i noe annet enn kroppsforakt? 

Det finnes ikke noe mer irriterende enn de menneskene som til stadighet forteller oss at livet er forgjengelig, de som i tide og utide minner oss på vår dødelighet. Men selv om vi ikke alltid liker å tenke tanken, er det vanskelig å komme bort fra dette faktum. Derfor er jordiske goder og dyrking av det ytre gjerne litt overfladisk. Likevel bruker vi så mye av ressursene, tankene, tiden og pengene våre på dette. Har vi noe valg i 2015? Kan man i denne tidsånden vi lever i tenke annerledes om kroppen?

Hellig Kropp. For å kunne skrive denne teksten må jeg nok en gang smake på ordene «i verden, men ikke av verden». For den som tror at verden og mennesket er skapt av Gud, er kroppen hellig. Slik tenker både jøder, kristne, muslimer og andre religioner som bygger sin grunnvoll på respekten for livet. Vi som hører til kristendommen tror at Gud ble menneske. Vi tror at Gud ble kropp, et menneske som deg og meg. Han ble prøvd i alt, levde under (u)menneskelige kår og endte sitt liv mishandlet, torturert og pint til døde på et kors.

Rusk i øyet. Vi tror at kropp og sjel henger sammen, ingenting er løsrevet og alt står i en sammenheng. Har du forsøkt å konsentrere deg om noe annet når du klemmer en finger, har rusk på øyet eller «klump i magen»? Det er ved å være i kroppen vår at vi kjenner på at vi ikke er maskiner eller roboter, vi er i kroppen. Vi blir satt ut av rusk i øyet.

Idealer som endres. Dersom vi tar for oss kvinnekroppen de siste 60 årene ville det kanskje se sånn ut: Fra små føtter og smal midje til breie skuldre. Fra sterke kvinner i arbeidsmarkedet til blomstrende husmor – fruktbar og hjemmeværende. Så igjen supersmale, for så å følge unisex-moten. Deretter kom tiden for trente og solbrune kropper. Vi skulle ha faste, sterke og smale kropper som trente aerobic og gikk i bikini på stranden. Vi skulle distansere oss fra matlaging og fødsler og svinge oss i det fleks- ible arbeidslivet. Ser vi tilbake på de siste årene skal kroppen både være formfull og veltrent, og det er fokus på styrke – både kroppslig og sosialt.

Kroppsfiksering. Kvinnekroppen og herrekroppen er og har gjennom århundrer vært gjenstand for beun- dring og begjær, men også forakt og utnyttelse. I dag bruker vi mye tid på å dyrke og streve etter det unge utseendet. Vi higer etter den perfekte, spenstige, vakre og smidige kroppen, den vi tar bilder av og legger ut på internett. Hva da med de mange som forsøker å konsentrere seg om noe annet, men som har så vondt av sin egen kroppsforakt at de ikke klarer det? Kroppsfiksering og kroppsdyrkelse blir veldig lett til kroppsforakt – forakt for det naturlige. Når vi nå til enhver tid skal følge med på trender og være «in» i tiden er det lett å bli fiksert, kroppsfiksert. Vi dyrker kropp, eller vi bruker så mye energi på vår kroppsforakt. Er kroppen da blitt en avgud?

Skam. Det er vanskelig å se for seg et liv som bare hjerne. Uten kroppen vår er vi ingenting, vi eksisterer i kroppen. Da hjelper det lite når vi opplever kroppen som så besværlig, selv når den fungerer som den fakt- isk skal. Det gjør vondt å skamme seg over kroppen sin. Skam gjør vondt. Man tvinges da til å bruke mye energi, tanker og krefter på kroppen og har lite igjen til livet rundt. Noen mennesker bærer i bunnen av seg selv en stilltiende idé eller stemme som forteller at de ikke er verd å elske. Frykten for å ikke være god nok kan ta fullstendig overhånd i kroppen vår.

Kroppen er jo genial. Det som kan virke så motstridende er at vi jo er skapt med en genial kropp som kan brukes til så mye, presses til å prestere, lage og spise god mat, se på fine filmer, gå eller løpe turer, bestige fjelltopper, berøre og nyte. Kunsten er å leve i den kroppen vi har fått og ta vare på den gjennom å bruke den fornuftig. Kroppen trenger mosjon, trening, restitusjon, nærhet, mat og drikke. Siden ingenting er løsrevet og alt står i en sammenheng trenger også kroppen vår sinnet.

Ikke engangs. Spør du deg selv: Hva er meningen her? Har jeg det bra i min kropp? Kan jeg bruke min kropp i relasjonen til andre? Er jeg i stand til å gi av meg selv til andre? Ta imot nytelse? Kroppen er ikke som engangshansker – bruk og kast. Nei, kroppen må vi ta vare på, den skal vare ganske så lenge. Vi må være til stede og i stand til å bruke kroppen i møte med andre mennesker, til noe som gagner noe annet enn bare oss selv. I trygge og gode relasjoner kan vi betingelsesløst elske og bli elsket, og i fullstendig tillit leve i den kroppen vi har, til enhver tid.

Har vi noe valg i 2015? Kan man i tidsånden vi lever i virkelig være fri i den kroppen vi til enhver tid har?

Ja! Ved å være ekte mennesker, med ekte kropper tror jeg det er mulig å ta bort denne avguden som kropp kan bli. Kropper som vi viser at er verd å ta vare på, både i sinn og skinn. Slik kan vi ha fokus på andre sider av livet og granske oss selv: tilber vi skaperen eller skapelsen? 

Comment