Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Illustrasjon: Simon Berg

 

Få typer av maktbruk skaper flere negative assosiasjoner enn hersketeknikker. Fast Grunn gir deg en oversikt over de tradisjonelle, de nyere og de spesifikt kristne hersketeknikkene.

 

Hersketeknikker forekommer dessverre overalt hvor mennesker møtes og er sammen. De er en del av livet, og det er heller ikke alltid slik at det er noe man bruker bevisst. Det gjør at hver enkelt står i fare for både selv å bruke og bli utsatt for hersketeknikker. Det er derfor viktig å være i stand til å identifisere, håndtere og forebygge at det skjer, og en måte å gjøre det på, er bevisstgjøring gjennom å peke på noen vanlige hersketeknikker:

 

Tradisjonelle hersketeknikker

Den norske psykologen Ingjald Nissen lanserte begrepet i 1945 i boken Psykopatenes diktatur. Men det var først ved arbeidet til Berit Ås og hennes artikkel «De 5 hersketeknikker» i 1979 at begrepet virkelig ble satt på kartet.

I denne artikkelen nevner Berit Ås følgende fem hersketeknikker:

  • Usynliggjøring skjer når noen blir bortglemt, forbigått eller «overkjørt». Det kan skje ved at man stjeler en ide, tar ordet fra den som taler, viser med kroppsspråket at man ikke er interessert i hva personen sier, eller ganske enkelt bare ignorerer vedkommende.
     
  • Latterliggjøring foregår når man håner og ler av innsatsen andre gjør. Det kan også skjer at man ler av personlige egenskaper. Ekstra sårt er det om man gjør det i en offentlig setting. Og jo tettere relasjonen er, jo verre blir det.
     
  • Tilbakeholdelse av informasjon handler om at man holder noen utenfor. Man danner dermed en gruppe som er innenfor i det gode selskap og en annen som er utenfor.
     
  • Dobbelstraffing handler om at man kritiserer uansett hva den andre gjør. Et eksempel kan være at man får høre at man er for passiv. Når man prøver å rette på dette, får man som respons høre at man nå er for pågående.
     
  • Påføring av skyld og skam kan skje på mange måter. Blant annet gjennom ydmykelse, latterliggjøring, blottstillelse og krenkelse av ære, navn og rykte.

 

Moderne hersketeknikker

I 2015 kom svenske Camilla Ländin med en bok om hersketeknikker som har fått mye omtale. I den boken ønsker hun å gi hjelp til å identifisere, håndtere og forebygge hersketeknikker. Hun bygger på arbeidet til Berit Ås, men kommer med en oppdatering og identifiserer en rekke moderne hersketeknikker.

  • Projisering handler om at kritikken du framfører blir vendt tilbake mot deg. Du er selv skyldig i problemet du melder fra om og skisserer.
     
  • Komplimentmetoden handler om at du får en kompliment. Dette følges så opp av en arbeidsoppgave som krever nettopp den egenskapen du har fått ros for.
     
  • Hierarkimetoden handler om at man fraskriver seg ansvar fordi noen lenger oppe i systemet har bestemt noe. Dermed gjør man seg selv uangripelig, fordi man bare er en byråkrat som forvalter andres bestemmelser. Man fritar seg fra alt ansvar til selv å vurdere.
     
  • Tidsmetoden handler om at man sier noe om den andres alder: «Du er for gammel, eller for ung til dette.»
     
  • Stereotypimetoden handler om at man blir tillagt stereotype egenskaper. Det kan være basert på kjønn, utseende, hårfarge osv.
     
  • Offerrollen, eller «offerkoftan» som det heter på svensk. Det handler om at man gjør seg svak og til en martyr og bruker det til å kontrollere andre og få gjennomslag for egne ønsker.
     
  • Relativisering handler om at man på ulike måter avsvekker og relativiserer innholdet eller verdien av andres bidrag.

Dette er hersketeknikker særlig knyttet til arbeidslivet og hvordan man i en jobbsituasjon kan kontrollere og herske over andre. Vi kan også nevne janteloven og naturligvis trussel/bruk av vold som andre hersketeknikker.

 

Kristne hersketeknikker?

Men det er også interessant å spørre seg om det også finnes noen spesifikt «kristne» hersketeknikker, altså hersketeknikker som brukes i kristne miljøer. Her finnes ikke forskning, men vi kan likevel nevne noen som kanskje gjenkjennes:

  • Sammenligning med «høvdinger» er noe som vanligvis menes som et kompliment. Men det kan fungere mot sin hensikt, ved at det pålegger bestemte forventninger som fører til at noens vilje/evne til å tenke selvstendig blir svekket.  
     
  • Applaus henger sammen med forrige teknikk. Men ved at man gjør noen til «sin mann», får man også en viss kontroll. Særlig gjelder dette hvis en voksenleder gjør dette med en ungdom. Dette er en vanskelig balansegang. For det handler om å slippe til noen og oppmuntre dem. Men det kan også bli en måte å kontrollere den andre. Det avgjørende er at man gir frihet.
     
  • Å trekke fariseerkortet handler om at man imøtegår kritikk og tilrettevisning ved å sammenligne den andre med fariseerne. En annen måte å gjøre dette på er å snakke om dømmesyke. Dette finner vi stadig brukt i debatter om teologiske spørsmål.
     
  • Å trekke vranglærerkortet handler litt om det samme. Det handler om at man kaller noen vranglærer på en ukvalifisert måte. Det finnes naturligvis tilfeller hvor det er vranglære ute og går.
     
  • Å så tvil om bibeltroskap er svært virkningsfullt i våre konservative kretser. Igjen handler det om å bruke dette på ukvalifisert måte. Ofte handler det ikke om noens bibeltroskap, men snarere om ulik forståelse av noe i Bibelen. Dette virkemiddelet kan også brukes til å kneble en diskusjon eller en undring. Man påpeker kanskje ikke hva som er galt i det den andre sier, bare at vedkommende ikke er bibeltro. Da fratas den andre sin legitimitet og diskusjonen er over.
     
  • Å uttrykke synlig sjokk over den andres mening eller historie er vanligvis en umoden måte å reagere på. Det er viktig at en kristen leder klarer å motta en annens mening eller historie på en seriøs måte. Dette er ekstra viktig dersom den som framfører meningen selv er ung og ureflektert. Det må naturligvis være lov i situasjoner til å si at man er overrasket eller skuffet, men det handler om å utvise visdom.
     
  • Å trekke lekmannskortet handler vanligvis i våre sammenhenger om at en lekmann bruker sin manglende teologiske utdannelse til å gi seg selv tyngde i en diskusjon. I en del miljøer er teologisk utdannelse i seg selv diskvalifiserende. Ved å kalle seg «bare en enkel lekmann» skaffer man seg autoritet. Dette kan også brukes med motsatt fortegn, at man slår i bordet med sine eksamenspapirer og teologtittel og mener dette i seg selv gir autoritet, mens de andre bare er enkle og uutdannede lekfolk.
     

Det finnes garantert andre teknikker vi kan finne i kristne sammenhenger og som man bruker til å gi seg selv autoritet og gjøre den andre liten. I alle relasjoner finnes makt. Noen ganger er det asymmetri, mens det andre ganger er mer balanse. Alle bruker vi nok hersketeknikker, bevisst eller ubevisst. Det viktige er at vi skaper en kultur der vi søker å unngå at makt misbrukes til på en usunn måte å kontrollere andre og ta fra dem pusterom og frihet.

 

(Denne artikkelen ble trykket i Fast Grunn 4/2016, "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment