Tekst: Ingebjørg Nandrup, høgskolelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole
Illustrasjon: Simon Berg


Å være voksen nok for friheten krever at jeg setter noen rammer for min egen utøvelse av den.

lovtilalt.png

Man vet ikke alltid helt når det skjer, men plutselig en dag kan man innse det. Det kan skje på ulike måter og til ulike tider. Endringene har skjedd gradvis og umerkelig, men så kommer det til et punkt der det er umulig å overse: man er voksen. For noen skjer det når de får sin første faste jobb, når de innser at de skal bli foreldre, eller fordi de er i situasjoner der de selv må ta ansvar og forholde seg til konsekvenser.


Voksen nok

For min del var det enkelt, konkret og på grensa til tåpelig. Jeg innså at jeg var voksen den dagen jeg skjønte dette: jeg kom aldri mer til å bli tvunget til å ha gym, og jeg kunne spise godteri når jeg ville (les: til frokost, like før middag og andre gunstige tidspunkt). Den ultimate, perfekte frihet og ansvarsfølelse.

Det tok faktisk ganske lang tid før jeg så konsekvensene av voksenlivets frihet. (Jeg har nok ikke innsett det helt ennå, for seinest sist helg spiste jeg en liten pose chips på senga før jeg sto opp.) Men jeg har merket at frihet kan misbrukes, og følgene kan bli plager som kvalme og kviser, og viktigere ting som at jeg går glipp av gode øyeblikk med mennesker når jeg nekter å gå inn i en gymsal.

For noen ganger trengs jeg i en gymsal. Og det er ikke alltid bra å spise godteri. Å være voksen nok for friheten krever at jeg setter noen rammer for min egen utøvelse av den.


Ansvar og makt

Eksempelet er banalt, men du skjønner hvor jeg vil. Det å ta ansvar i eget liv er for det første å innse at det er noe man har makt over selv. Man er ikke bare underlagt andres regler og myndighet, man er ikke alltid bare et offer eller et produkt av andres avgjørelser. Som mennesker har vi alle muligheter – det er en stor frihet, men det gir også et stort ansvar. For like sant som at vi har alle muligheter er det at ikke alt er godt. Og det er også sant at mulighetene kan få makt over oss. Da blir de begrensninger, smerte, ødeleggelse og kviser. Eller sagt med Bibelens ord: «Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.» (1 Kor 6,12)


Frihet på villspor

Jeg så nylig en dokumentar om en frihetskamp som er mye mer alvorlig enn kvalme og fotball. Det handla om en gravid kvinnes frihet til å få informasjon om sitt eget barn. Om fostervannsdiagnostikk, andre tester og informasjon fra helsevesenet om hva man skal gjøre dersom man får vite at barnet har Downs syndrom eller andre kjennetegn som kan prege hele livet. Det ble fortalt om forskere som utviklet nye måter å teste ufødte barn, og om samfunn der alle kjente tilfeller av Downs syndrom ble abortert bort. «Friheten» informasjonen skulle gi ble til tvang. Det ble også til press og ansvarsfraskrivelse fra samfunnet, en forventning om hva informasjonen skulle brukes til. Dette er frihet på villspor. Dette er frihet som forvaltes dårlig, og som blir et tragisk mål i seg selv.


Klok frihetsbruk

Da Paulus skrev til menneskene i Korint i 1 Kor 6 og sa at de skulle bruke friheten sin klokt, dreide det seg om hvordan de skulle bruke kroppene sine. Konklusjonen hans var denne: «Dere er kjøpt, prisen er betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!» (vers 20). Vi trenger fortsatt råd om hva vi skal bruke kroppene våre til. Vi trenger også råd på andre områder i livet, om alt fra foster til mat til ressurser. Konklusjonen kan bli den samme. Det er kjøpt, du har fått det, bruk det da til Guds ære.

Vi må innse at vi er voksne. Vi er gitt ansvar av Gud. For oss selv, og for alt det vi har fått. Vi er bedt om å bruke det til Guds ære. Da får det ikke makt over oss. For målet skal aldri være tingen eller friheten i seg selv. Målet er det vi kan oppnå gjennom den: Å ære Gud. Peke på ham. Lede mennesker til ham.

I mitt liv betyr det at jeg noen ganger spiser godteri hele dagen. Fordi det er knyttet til vennskap, fellesskap, latter og tilstedeværelse. Andre ganger betyr det at jeg unngår godteskåla for å ta vare på helse og energi. Av og til stiller jeg opp i en gymsal, kanskje til og med for å gjøre noe med en ball, fordi det er min mulighet til å skape vennskap med nye mennesker som trenger å kjenne en kristen. Andre ganger holder jeg meg langt unna for å hvile eller bidra med det jeg er tryggere på. Da har ikke godteriet og gymsalen makt over meg. De klarer verken å holde meg igjen eller dytte meg inn i noe. De er ikke målet i seg selv. De blir verktøy for Guds ære. 

 

(Denne artikkelen ble trykket i Fast Grunn 4/2016, "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment