Tekst og foto: Martin Haagensen

Tidlig om høsten 1998 møtte daværende statsminister Kjell Magne Bondevik veggen. Han valgte å være åpen om sin situasjon fra første dag. På den måten bidro hans sykdomshistorie til å bygge ned tabuet og skammen knyttet til psykiske lidelser.
 

Den siste sommerdagen 31. august 1998 ser ut til bli en typisk dag for sommeren dette året, ganske gjennomsnittlig. Folk flest er tilbake i vanlig gjenge med skole og jobb etter ferien. Denne dagen deiser aksjene på Dow Jones-indeksen i USA 512 poeng på en dag, og en mulig finanskrise fryktes enda mer enn tidligere. Men det er ikke finansiell uro som blir hovedsaken på Dagsrevyen denne dagen. For tidligere på dagen har følgende pressemelding gått ut fra Statsministerens kontor:

 

"Statsminister Kjell Magne Bondevik er av sin lege sykemeldt, foreløpig for en uke fra søndag 30. august, på grunn av en depressiv reaksjon som følge av overbelastning.»

 

Etter at pressemeldingen er sendt ut til de respektive redaksjoner innkalles det til pressekonferanse. Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein er utnevnt til fungerende statsminister og det er hun som tar seg av spørsmålene. Bondevik selv ligger i sengen, og trenger hjelp for å komme seg opp på beina. 

– Det var for meg en veldig spesiell og overraskende situasjon. Jeg hadde i alle år tenkt at dette med psykisk helse var noe som var fremmed for meg. Jeg hadde lest og visste om psykiatriske situasjoner og sånn, men jeg tenkte at dette ikke var noe som angikk meg, sier Bondevik.

 

Meldingen fra statsministerens kontor kom overraskende på alle. Men for Bondevik selv hadde det ligget og ulmet i lengre tid. 

– Jeg hadde i løpet av sommeren det året kjent på en økende grad av tristhet, og det ble mer og mer vanskelig for meg å konsentrere meg. Så begynte det å bli ganske mye angst og jeg mistet søvnen. Ferien den sommeren hjalp ikke, og vi tok da ei helg på hytta i slutten av august og håpet at det skulle gå over. 

Men det gikk ikke over. Da han ikke fikk sove siste natten innså de at dette var noe mer alvorlig enn de hadde tenkt. En god venn på en hytte i nærheten ble kontaktet og kom opp på Bondeviks hytte. Med seg hadde han en psykiater.

– Jeg var jo egentlig i god form etter å ha spilt mye fotball den sommeren, men nå kom jeg meg ikke opp av senga på egen hånd, forteller Bondevik. 

Etter at Bondevik har fått hjelp til å komme seg på bena tar psykiateren ham med ut på kjøkkenet til en samtale. 

– Jeg var så fylt av angst og uro at jeg ikke greide å sitte i ro på stolen mer enn noen minutter før jeg måtte opp og gå litt rundt. 


 

(Resten av intervjuet kan du lese i Fast Grunn 4/2015 - "Sårbarhet". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment