Tekst: Ingebjørg Hauge, høgskolelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole
Illustrasjonsfoto: Malene Bjørgaas

De takla den store saken – men uenighet om en enkeltpersons rolle fikk det til å låse seg.

sisteversjon_mindre_utklipp_til_nett.jpg

«Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag.» Det kunne vært en overskrift fra et ukeblad. Det kunne dreid seg om en konflikt blant kolleger, venninner eller i et ekteskap. Men det er ikke dette saken gjelder. Denne gangen gjelder det to kristne forbilder og ledere. De ble sett opp til og hadde tjent Gud sammen over lengre tid. De hadde møtt mange ulike utfordringer sammen. Men akkurat denne gangen låste det seg. Striden ble bitter, og Paulus og Barnabas gikk hver sin vei.

Teamet som sprakk

De hadde fulgt hverandre lenge. Barnabas var han som ble med Paulus til Jerusalem da Paulus var nyfrelst, for å overbevise menigheten om at det var en ekte omvendelse og at det var trygt å være med ham. Sammen ble de valgt ut av den Den Hellige Ånd for å være misjonærer utsendt fra menigheten i Antiokia. På reise hadde de både motgang og suksess i møte med jøder, hedninger og andre kristne. De var et team – i tjeneste for Gud.

Situasjonen som ble vond var en tilsynelatende enkel sak. Spørsmålet var om Johannes Markus, Barnabas´ fetter (Kol 4:10), som hadde valgt å trekke seg under en tjenestereise tidligere, skulle få bli med på en ny reise eller ikke. Tidligere i samme kapittel leser vi om apostelmøtet i Jerusalem der nettopp Paulus og Barnabas er sentrale i å finne en god løsning for hvordan jøder og hedninger kunne leve sammen som kirke. De takla den store saken – men uenighet om en enkeltpersons rolle fikk det til å låse seg.

«All in»

Vi har alle sett det. Det skjer noe med oss når vi har noe viktig og stort å kjempe for. Når vi vet at vi kommer med et svar som andre trenger å høre og forstå. Det skjer noe med oss når vi opplever kall og ledelse fra Gud. Vi blir engasjerte. Entusiastiske. Målretta. Utfordringen oppstår når vi er uenige om hva det viktige er, eller hva kallet fra Gud er. Hva gjør vi når våre tanker om Guds vilje ikke stemmer med det andre sier er Guds vilje? Hva gjør vi når trossøsken ikke ønsker å høre på oss, fordi de har egne svar som de synes er like gode? Det kan være en diskusjon om hvor mye ressurser bedehuset skal bruke på julemessa, om ekteparet skal reise ut som misjonærer eller ikke, og hvilken musikkstil som er den beste for alle i menigheten.

Kanskje var det slik for Paulus og Barnabas. De hadde sine erfaringer, personligheter og kall. De brant for dette arbeidet som de risikerte livene sine for. De var «all in», og var overbeviste om at de visste hva som var best for veien videre. Kanskje ble de skuffa over Gud. Nå hadde Gud ført dem helt hit, og så klarte han ikke å vise veien videre. Hvorfor kunne han ikke fortsette å følge opp? Hvorfor kunne han ikke si tydelig fra om hva han mente var best, slik at de kunne bli enige og komme seg videre?

Stolthet og fordom

Kanskje handlet det om makt eller misunnelse. Kanskje en av dem følte seg oversett og fikk behov for en seier over den andre. Vi har sett det også. Det skjer noe med oss når vi blir opptatt av å markere vår plass, nytte og myndighet. Da mister vi rausheten og ydmykheten, og sitter igjen med et skall av stolthet. Det kan være kamp om en synlig eller ettertrakta tjeneste i forsamlingen, ungdomsarbeideren som endelig har blitt godtatt av ungdomsgjengen og glemmer å inkludere kollegaen, eller til og med de som godter seg når livet raser sammen for hun som hadde «alt».

Ulikhet og uenighet

Det må ha rørt seg mye forskjellig i menigheten da konflikten mellom Paulus og Barnabas sto på. De store lederne, forbildene, svikta. De viste seg som mennesker som ble uenige og bitre. Det er ikke det at uenighet nødvendigvis er et problem i seg selv. Vi mennesker er skapt ulike, og at det finnes et mangfold også blant kristne viser hvor ekte fellesskapet vårt er. En menighet uten uenigheter skremmer mer enn en menighet der mennesker tør å vise hvem de er og hva de vil. Men med uenighet følger fort vonde tanker, unødvendige ord, vanskelige relasjoner, nye tabuer og bitterhet. Problemet er ikke uenigheten, men hvordan den håndteres: om man klarer å lytte og se hverandre.

Ord mot ord, mann mot mann

Kanskje hadde Paulus og Barnabas tjent på å involvere flere enn de gjorde. Tidligere hadde de ofte møtt konflikter i team og fellesskap. Denne gangen var det ord mot ord, mann mot mann. Man er sårbar når man står alene. Et eventuelt nederlag blir større og synligere. Selv om det kan føles som svakhet å be andre om hjelp, er det noen ganger nettopp det som avverger den store konflikten.

Ynkelige mennesker, sterk Gud

Når vi leser videre i NT ser vi at historien endte godt. De skilte lag, fikk med seg hver sin medarbeider, og fikk reist til mange menigheter, og senere sto Johannes Markus igjen sammen med Paulus i tjeneste. Av og til ender konfliktene slik. Men andre ganger ender konfliktene med noe som er brutt, vondt og som ikke blir reparert igjen. Folk blir så skuffa at de gir opp tjenesten. Det blir så sårt at de må finne et nytt fellesskap. De blir så lei at de går bort fra Gud. Det er vondt, og en del av vår historie. Samtidig er vi alle i tjeneste for og i familie med en Gud som leder, også når han ser ut til å bomme og glemme oss. Kirken vokser, også når medarbeiderne virker ynkelige. Evangeliet sprer seg gjennom trøbbel; noen ganger på grunn av, andre ganger på tross av våre mange planer og påfunn.

 

(Denne artikkelen ble trykket i Fast Grunn 1/2016, "Splittelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment