Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto: Martin Haagensen

Hvor går veien videre for Den norske kirke etter vårens kirkemøte? Vi har spurt tre sentrale aktører i kirkedebatten om deres ståsted.

Harald Hegstad (nestleder i Oslo bispedømmeråd)

a)     Hvor går grensen din? Hva kan du leve med og ikke leve med i homofilisaken? Hvorfor går grensen her?

For meg har uenigheten om homofilt samliv og i ekteskapsforståelsen ført til en refleksjon over hva som samler og hva som splitter kirken. Hvilken uenighet er til å leve med og hvilken er det ikke? En konklusjon har vært at man må skille mellom det å være uenig og splittet i enkeltspørsmål, og det å være så grunnleggende splittet at man ikke lenger kan være i den samme kirke. Et utgangspunkt for å skjelne mellom ulike former for uenighet kan man finne i artikkel 7 i det lutherske bekjennelsesskriftet Confessio Augustana. Her heter det at det «til sann enhet i kirken er (...) nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene». Det betyr at man kan være uenig om mye og likevel bevare enheten, bare det ikke rokker ved den felles forståelse av evangeliet.

Kan vi så være uenig om ekteskapet og likevel stå sammen om det samme evangeliet om Guds frelse i Jesus Kristus? I likhet med et samlet Bispemøte mener jeg at svaret må være ja. Vi har i Den norske kirke tradisjon for å være uenig om mange ulike teologiske spørsmål som bibelsyn, kirkesyn, embetssyn osv. Også i spørsmålet om hva som er synd, har kristne kommet til ulike konklusjoner, f.eks. i spørsmål knyttet til skilsmisse/gjengifte eller militærtjeneste.

For meg går derfor ikke grensen her, men først når vi ikke lenger kan gjenkjenne det samme evangelium hos hverandre. Uenigheten i ekteskapsspørsmålet er alvorlig, men ikke nødvendigvis slik at den er «kirkesplittende» i Augustanas mening.

 

b)      Hva tror du blir veien videre for DNK – hva slags visjon har du?

Hvordan skal vi så kunne leve med uenighet i dette og andre spørsmål? For det første tror jeg at vi må akseptere at det i visse moralske spørsmål til sist er den enkelte kristne som må ta avgjørelsen om hva man mener det rett å gjøre ut fra sin samvittighet. Når man har veiledet ut fra vårt syn, må man akseptere at noen kommer til en annen konklusjon.

For det andre må det bli lettere for menigheter innen Den norske kirkes ramme å opprettholde en teologisk profil. Det kan skje ved at menighetene får enda større innvirkning på presteansettelser. Det kan også skje gjennom en utbygging av ordningen med valgmenigheter, som i større grad vil være fri til å forme en særegen profil enn vanlige soknemenigheter. Større fleksibilitet i ordninger kan gjøre det lettere for flere å forbli i kirken. 
 

Rolf Kjøde (leder av Evangelisk Luthersk Nettverk)

a)     Hvor går grensen din? Hva kan du leve med og ikke leve med i homofilisaken? Hvorfor går grensen her?

Kirken splittes på spørsmålet om homoseksuelt samliv av flere grunner. For det første står vi overfor bibelsk entydighet i forståelsen av homoseksuelt samliv som synd. Denne entydigheten i Bibelens tekster bekreftes tverrkirkelig, og av liberale så vel som klassiske teologer. Et brudd med dette er et brudd med apostolisk tro.

Dernest erklærer den nye læren som godt det Guds ord kaller til omvendelse fra. Slik forkludrer den nye læren evangeliet, ved å gi tillatelse til den som slår seg til ro med synden i stedet for å gi tilgivelse til den som kjemper mot den. Synden splitter, fordi den avsetter Jesus som Herre og slik setter oss utenfor Guds rike. Til sist bryter likekjønnede «ekteskap» med både den bibelske og den universelle forståelsen av ekteskapet mellom mann og kvinne, ved å gjøre opprør mot skaperordningen. Ikke minst er dette et svik mot barna og deres gudgitte rett til mor og far.


...

 

(Les resten av saken, samt hva Dag Øivind Østereng, leder av Carissimi, mener, i Fast Grunn 1/2016 - "Splittelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment