Tekst: Siri Novak Jenssen, pastor i Filadelfiakirken Oslo
Illustrasjon: Malene Bjørgaas

Hvem trenger uvenner når man har slike venner som Job har?
Noen ganger er vi kanskje nærmere å kjenne oss igjen i Jobs venner enn vi er klar over eller liker.

Det sies at blod er tykkere enn vann. Det sies også at venner er søsknene Gud ikke ga oss. Jeg vet ikke om vår hovedperson blir oppmuntret av den siste påstanden.

«Det bodde en mann i landet Us. Job var navnet hans. Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.» (Job 1:1)

Slik begynner teksten om Job. Jobs bok er en skikkelig brødskalk av en bok og den har vært gjenstand for undring og legitim frustrasjon lenge. 

Job mistet alt han satte høyt. De ti barna, hundrevis av dyr, tjenestefolk og til slutt ble kroppen hans angrepet av verkende byller.
 

Fra stillhet til angrep

Bakgrunnen for disse nådeløse tapene hevder teksten kommer fra en samtale mellom Satan og Gud. Satan er som vanlig ute for å så tvil. Denne gangen i Guds hjerte. Satan hevdet at Jobs tilbedelse og tro ikke var sann, men at Job var den han var fordi livet hadde vært så snilt mot han.

Satan vil yppe. Han vil teste og presse. Gud sier at det er greit. Men da på en betingelse og det er at han ikke rører ved Job og livet hans.

Elifas, Bildad og Sofar, bestevennene til Job, slipper alt de har i hendene for å være sammen med ham etter ulykkene. De gråter, setter seg på gulvet og tar del i Jobs store smerte og endeløse sorg. De sier ingenting. De er bare til stede i det vonde.

Men etter en stund virker det nesten som de tre herremennene blir utålmodige og klør etter å ta bladet fra munnen. I stillheten har de rukket å reflektere over det som har skjedd, og nå er de klare for konfrontasjon.


... 

 

(Resten av artikkelen kan du lese i Fast Grunn 2/2016 - "Relasjoner". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment