Tekst: Lars Dahle, førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen og daglig leder i Damaris Norge

Universets Skaper kommuniserer med oss. Han taler til oss gjennom skapelsen, Skriften og Sønnen. Lytter vi med oppmerksomhet og takknemlighet til skapelsens vitnesbyrd, det inspirerte Ordet og det inkarnerte Ordet

Ordet fra Gud sto sentralt hos Martin Luther og de andre reformatorene. Reformasjonens vesentlige budskap kan oppsummeres på ulike måter, men de fem «alene»-utsagnene har blitt særlig kjent. I kortform lyder de slik: Vi mottar fra Gud nåden alene (sola gratia) ved troen alene (sola fide) på Kristus alene (solus Christus) – noe vi finner i Skriften alene (sola Scriptura) og som skaper et liv til Guds ære alene (soli Deo gloria). 

Reformasjonens mest sentrale anliggende kan også uttrykkes i form av to teologiske hovedprinsipper. Det såkalte formalprinsippet betyr at Skriften alene er vår avgjørende autoritet for lære og liv, mens det såkalte materialprinsippet innebærer at evangeliets frigjørende budskap er at syndere erklæres rettferdige ved troen alene på Kristus alene. 

 Teologisk sett sto altså anerkjennelsen av Skriften som det inspirerte Ordet fra Gud og bekjennelsen til Jesus Kristus som det inkarnerte Ordet fra Gud – helt i sentrum av reformasjonen. Dette siste fører oss naturlig til Johannes-prologen (Joh 1,118).

Lengsel og oppfyllelse  

Den mektige innledningen til Johannesevangeliet tar oss med inn bak scenen i Guds virkelighet. Før universet eksisterte, var det evige Ordet – Sønnen – sammen med Faderen. I den treenige Gud møter vi relasjoner, kjærlighet og kommunikasjon som det mest grunnleggende i tilværelsen. Dette utdypes av Jesus senere i samme evangelium da han ber til Faderen: «Du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» (Joh 17,24) 

Gjennom bruken av Ordet – «Logos» – om Jesus i prologen til evangeliet, får Johannes uttrykt flere vesentlige poeng. Han knytter an til lengselen etter mening i gresk kultur, representert ved troen på Logos som verdensfornuften. Men det er bare Jesus, Ordet, som alt ble skapt ved, som dypest sett gir mening til tilværelsen og som kan oppfylle denne dype lengselen.

Selv om tilknytningspunktene er tydelige til gresk filosofi og kultur, er hele tenkningen i Johannes-prologen gjennomsyret av bibelsk Skaper-tro. Ikke minst møter vi ekkoet fra den personifiserte Visdommen i Ordspråkene 8, som er Guds egen bygningsmann i skapelsen. Et nydelig poetisk avsnitt med en klar profetisk linje til Jesus Kristus som det skapende Ordet. 

Inn på historiens arena 

Johannes tar oss med videre inn i Guds virkelighet. Apostelen skifter setting, fra bak scenen hos den evige, treenige Gud som velger å skape universet, til Guds unike handling på historiens arena. «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14). Ordet som eksisterte før universet og som var aktiv i skapelsen av universet, blir nå en del av sitt eget univers. 

Johannes knytter her an til Det gamle testamentets fortellinger om Guds nærvær i tabernaklet og tempelet. Gud selv kommer til sitt folk og slår opp sin bolig. Det som var sant på en foreløpig og forbilledlig måte gjennom Guds handlinger i den gamle pakts tid, er nå sant på en fullkommen måte gjennom inkarnasjonens forunderlige mysterium

Ordet viser oss Gud  

Det er avgjørende for Johannes å formidle at Jesus er helt unik som Ordet. I ham var liv – på en unik måte. Han er det sanne lyset – på en unik måte. Han viser oss hvem Gud er – på en unik måte. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» (Joh 1,18) 

Betydningen av dette siste uttrykket «han har vist oss hvem han er» er vel verd å merke seg. Det betyr at Jesus har «utlagt» (eller «eksegert») for oss hvem Gud er. Jesus er selve utlegningen (eller «eksegesen») av hvem Gud er. Denne grunntanken er en rød tråd i Det nye testamente. Vil vi virkelig vite hvem Gud er, må vi se på og bli kjent med Jesus, Ordet, Guds Sønn, som ønsker å være vår Frelser og Herre.

Sekulære selvfølgeligheter 

Vi lever i en stadig mer sekulær kultur. Ofte skrives Gud ut av manus, enten dette gjelder mediebudskap, utdanning eller kulturarv. Dermed er det en dyp spenning mellom overlevert kristen tro i familie og forsamling og samtidens sekulære selvfølgeligheter. 

 For min egen del møtte jeg utfordringen fra sekulær tenkning særlig i løpet av gymnastiden i Uppsala i Sverige på slutten av 70-tallet. Da var det ikke minst lesingen av den kjente apologeten Francis Schaeffer som viste meg troverdigheten og relevansen av Bibelens budskap i møte med krevende sekulære innvendinger. 

To av Schaeffers mest kjente boktitler illustrerer dette: The God Who Is There og He Is There and He Is Not Silent. Gud eksisterer virkelig og han er ikke taus. Universets Skaper og Opprettholder kommuniserer nemlig med oss på en troverdig måteførst og fremst gjennom Skriften og Sønnen, men også gjennom skapelsen.

Skapelsens vitnesbyrd  

Begrepet «Guds to bøker» er klassisk i kristen teologi. Det beskriver den sentrale bibelske tanken at Gud taler til oss på to grunnleggende forskjellige måter, dels gjennom skapelsens vitnesbyrd og dels gjennom Skriftens vitnesbyrd, inkludert Sønnens vitnesbyrd i Skriften. Dette kalles ofte Guds allmenne og Guds spesielle åpenbaring.

Hvilket budskap fra Gud møter vi så i den allmenne åpenbaringen? Paulus uttrykker det på følgende konkrete måte til en forvirret folkemengde i Lystra: «Ved sine velgjerninger lot han folkeslagene ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.» (Apg 14,17) 

Samme grunnleggende budskap understreker han på en mer prinsipiell uttrykksmåte til menigheten i Roma: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.» (Rom 1,19-20) 

 Ifølge Salme 19 er skapelsens vitnesbyrd et uskrevet, men poengtert budskap om at Gud er alles Skaper og Opprettholder. Dette avgjørende budskapet danner den nødvendige rammen og sammenhengen for Guds videre tale til oss gjennom det inspirerte Ordet og det inkarnerte Ordet. 

Forskjeller og paralleller  

Det er opplagt betydelige forskjeller mellom Skriften som det inspirerte Ordet og Jesus som det inkarnerte Ordet. Skriften kan ikke frelse oss, men det kan og vil Kristus. Vi tilber ikke Skriften, men vi tilber med rette Kristus. 

Samtidig er det også noen dype paralleller mellom det inspirerte Ordet og det inkarnerte Ordet. Gud handler gjennom begge. Gud skaper mening gjennom begge. Gud taler gjennom begge. Gud kommer oss nær gjennom begge. Gud møter oss i en unik forening av det sant guddommelige og det sant menneskelige gjennom begge. 

Det troverdige Ordet 

Samtidig må vi ta vår tids skepsis og spørsmål til kristen tro på ramme alvor. Hvilke grunner har vi egentlig for å tro på det som står i denne artikkelen? Hvorfor tro på Ordet fra Gud? Hvorfor ha tillit til Skriften som Guds inspirerte Ord? Hvorfor bekjenne Jesus som Guds inkarnerte Ord

For min egen del, fikk jeg for mange år siden øynene opp for den store verdien av følgende tankevekkende argumentasjonsrekke

(1) Vi vet at Jesus kom med unike påstander om at han var Guds egen inkarnerte Sønn (Ordet). (2) Gud bekreftet Jesu utsagn om seg selv som Guds inkarnerte Sønn (Ordet) ved å oppreise ham fra de døde. (3) Derfor er Jesus virkelig Guds inkarnerte Sønn (Ordet). (4) Jesus lærte som Guds Sønn (Ordet) at Det gamle testamente var inspirert, samtidig som han ga løfte om Det nye testamentets inspirasjon gjennom sine apostler. (5) Derfor kan vi fastholde at Bibelen er Guds inspirerte Ord. 

Vi kan stole på det troverdige Ordet. Det gjelder både Guds inspirerte Ord og Guds inkarnerte Ord. Her blir vi stående i dyp takknemlighet for at Gud virkelig er en Gud som kommuniserer. Vår oppgave er å lytte oppmerksomti tillit og med takknemlighet.

(Denne teksten stod på trykk i Fast Grunn #3, 2017. )

 

Comment