Tekst: Tove Rustan Skaar, førstelektor ved NLA Staffeldtsgate
Illustrasjonsfoto: Mary Anne Morgan, flickr.com

 

– Svaret avhenger av hvem du spør, og hva vi legger i «tilbedelse».

 

Det siste først: I denne artikkelen legger jeg følgende i «tilbedelse»: å anerkjenne, gi ære og underkaste seg en guddom eller noe eller noen høyere enn en selv. Ateister og sekulære vil si at tilbedelse bygger på et selvbedrag, fordi det etter deres oppfatning ikke finnes noen gud som fortjener min underkastelse. Gudstro og tilbedelse ses i dette perspektivet som et barnslig stadium i verdens og menneskers liv. Ettersom menneskeheten blir opplyst, blir det også færre tilbedere. Nå har imidlertid de senere årenes utvikling vist at verken religion eller gudstro lar seg avskaffe så lett som sosialantropologene trodde på 60-tallet. Gud er tilbake.

 

Ingen drøfting

Hvis vi går til Bibelen etter svar, finner vi ingen drøfting av spørsmålet om hvorfor vi tilber. Der forutsettes det rett og slett at mennesker tilber, enten avguder eller Gud. Å tilbe er det ypperste uttrykk for hengivelse og respekt. Å tilbe binder oss til den vi tilber. Ved å tilbe settes Den treenige Gud i sentrum for vår oppmerksomhet og vårt liv.

Det forutsetter at tilbedelsen er ekte og kommer fra hjertet. Paulus skriver at vi er kalt til å bære vår kropp fram som et levende, hellig offer som er til Guds behag. Det er vår åndelige gudstjeneste (Rom 12,1-–2). Vi tilber ikke bare med munnen og ikke bare gjennom bønn og sang, men hele vårt liv i denne verden kan ses som tilbedelse. Livsførsel, bønn og tilbedelse henger sammen, og slik virker troende mennesker som lys og salt i verden. Å tilbe og tjene flere guder samtidig blir umulig. Derfor blir også advarselen mot avgudene så sterk og konsekvent gjennom hele Bibelen (2 Mos 34; Jes 2,8; Jes 44,9–20; Jer 25,6; Apg 17,29–30; Matt 4,8–10; Matt 6,24).

I Salme 115,7–8 sier salmisten at menneskene vil bli som det eller den de tilber. Om avgudene sier han: «De har hender, men kan ikke føle, de har føtter, men kan ikke gå, de har ikke lyd i strupen. Slik blir også de som lager dem, og alle som setter sin lit til dem.» Den eller det vi bøyer oss for og tilber, vil prege oss. Bøyer vi oss for Gud, vil vi ligne ham og gjøre det han vil.

 

For å få noe igjen?

«Resiprositet» er et ord som religionshistorikere bruker om bønn og tilbedelse. Ordet betyr gjensidighet. Ifølge disse forskerne er det vanlig at når mennesker ber og tilber en guddom, venter det å få noe tilbake. Jo mer ivrig og utholdende, jo større forventning, ja, krav om guddommelig gjengjeldelse.

Tenker kristne tilbedere i de samme baner? Forhåpentligvis ikke, for Den treenige Gud vil aldri skylde oss noe. Uansett hva vi gjør, hvor lenge vi lovpriser og tilber, kommer ikke Gud i gjeld til oss. Alt han gir og velsigner oss med, gir han i sin frie nåde og kjærlighet, og alt vi har, har vi fordi han allerede har gitt oss det. Men siden denne forventningen om gjensidighet er utbredt i religionene, er den nok dypt menneskelig. I kristne sammenhenger kan den også uttrykkes mer eller mindre direkte, som når vi sier: «Vi vil kjenne ditt nærvær.» Motivasjonen for en lang lovsangsavdeling kan være omtrent slik: bruker vi tid på å ære og opphøye Guds navn, vil vekkelsen komme. Eller helbredelser og andre velsignelser. Eller som en ung lovsangsleder ba i begynnelsen av en lovsangskveld: «La oss få en fin opplevelse her i kveld.»

Tilber vi for å få en fin opplevelse? Skape en god atmosfære? Det blir lett en alvorlig avsporing å tenke på hva vi «får igjen» når vi tilber Gud, uansett hva det er. Tilbedelsen, ja Gud selv, blir et middel. Men det er å snu saken helt på hodet, og det er viktig å prøve oss selv så vi ikke sporer av her.

 

Tilbedelse er ikke magi

I religionene er magi en kjent sak: mennesker tror de nærmest kan tvinge guddommen til å handle ved å utføre de rette ritualene, ofre, be – på rett måte. «Når vi gjør sånn og slik, må Gud handle!» Jesus advarer tydelig mot denne holdningen i Bergprekenen: Gud er vår Far; han hører. Mange ord hjelper ikke på bønnhørelsen (Matt 6,7–8).

Tilbedelsen i mange religioner handler om å holde både guddommen, naturen og livet oppe ved de rette ritualene. Men slik har vi ikke lært Bibelens Gud å kjenne. Det er han som holder verden oppe, ikke vi. Han er den han er, uavhengig av hva vi måtte tro og gjøre. Han trenger oss ikke. Han blir ikke til, og han blir ikke mer herlig eller stor ved vår lovsang. Han blir æret, ja, men han blir ikke større eller mer herlig. Han lar seg ikke på noen måte manipulere. Hvorfor skal vi da tilbe? Fordi vi er skapt til Gud, i hans bilde. Det Skaperen sier til og om menneskene, sier Han ikke til noen andre skapninger. Han skapte oss til fellesskap. Tross opprør og brudd gir ikke Gud opp sitt forsett: å gjenopprette fellesskapet med menneskene han elsker. Men det er likevel ikke en relasjon mellom likeverdige. Det er vi som tilber Gud, ikke omvendt. Vi bøyer oss for ham og vet at han tar imot vår tilbedelse, og vi får leve i enhet med vår Skaper. Det er et stort privilegium.

 

Tilbedelse i et sekularisert samfunn?

Men blir det slutt på tilbedelse og hengivenhet dersom mennesket ikke anerkjenner noen høyere makt? Når Gud er avsatt, kan heller ikke mennesket tro om seg selv at det er skapt med en hensikt og en mening, at det er elsket og at det stilles til ansvar. Jeg blir en tilfeldighet. Svaret i vår sekulariserte kultur synes å være at vi må skape oss selv og velge hvem vi vil være, både vårt indre og vårt ytre image. Det ser ut til at nyreligiøse og alternative bevegelser spiller på lag her. Disse vil lære oss å oppdage og utvikle vårt eget guddommelige indre. Samtidig dyrkes kroppen, som vårt synlige «jeg». Det forventes at vi skal strebe etter den fullkomne, imponerende kroppen. Motemagasiner, kroppsbygging, utallige fitness-opplegg skal gjøre oss verdige og fortjent til tilbedelse.

 

Ikke frigjørende

Å dyrke seg selv kan høres ut som en frigjørende prosess, men erfaringene er motsatt. Vi tilber og opphøyer jo den kroppen vi ikke har. Den idealiserte kroppen finnes på de retusjerte bildene – den tilhører bare idolene og modellene. For å oppnå en kropp verdig tilbedelse gjøres det mange forsøk med å operere, fikse, fjerne og tilføre. Identitetstap, misnøye, skam og stress florerer, særlig blant unge i verdens beste land.

Kan det komme av at det å tilbe seg selv ikke svarer til menneskets innerste gudgitte behov for fellesskap med vår Skaper og Far? Jeg vil hevde det. Og svaret må derfor være å avsløre hvor tilbedende den sekulariserte kulturen er blitt. Tilbedelsen er flyttet fra Gud til bildet av meg selv.

Vi må hjelpe hverandre – og andre – til å avsløre det.

 

Før-moderne tilbedelsesgrunner

Hvorfor denne moderne, sekulariserte tilbedelsen? Det ser ut som den ligner noe på før-moderne religioners grunner for å tilbe: livet skal holdes oppe, sikres. Nå gjelder det ikke avlinger og avkom, men eget image og suksess. Hvis det finnes en mening med livet, er den å finne i selvrealiseringen. Er det et selvlaget gudsbilde vi ser?

Ifølge Bibelen er det å tilbe gudebilder en avsporing av «tilbedelsesbehovet». Det gjelder  selvlagde bilder av alle slag.

 

Den Gud de tilber «uten å vite det»

I Apostlenes gjerninger 17,22–34 leser vi om hvordan Paulus møter de religiøse, tilbederne, på Areopagos i Aten. Når Paulus griper ordet, møter han dem på en felles arena. Han anerkjenner deres søken, men stopper ikke der. Han forkynner den Gud de tilber «uten å vite det». Han viser veien til den sanne tilbedelsen av den sanne treenige Gud.

Det er også vårt kall!

 

 

(Denne artikkelen ble trykket i Fast Grunn 1/2017, "Tilbedelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

 

Comment