Tekst: Jarle Mong, lærer
Illustrasjonsfoto:  Jordy Meow, pixabay.com


Jeg står der i en odør av mannesvette, øl, tobakk og pommes frites. Tårene pipler frem i øyekroken og hårene reiser seg på ryggen. Det er nærmest som jeg ser meg selv utenfra.
 

At jeg synger av full hals er det så vidt jeg registrerer. Jeg bryr meg verken om stemmeleie, takt eller tone. Det er uvesentlig, jeg er i øyeblikket, jeg er i ekstase. Slik opplevdes det i hvert fall en augustdag i 1998, en uke før jeg skulle starte i andre klasse på videregående skole.

Mellom hendene har jeg et skjerf hvor det står Liverpool F.C. Endelig er jeg her, jeg er på hjemmebanen til mine røde helter fra Merseyside. Jeg står sammen med i overkant av 12 000 andre Liverpool–supportere på den berømte ståtribunen The Kop. Alle står med løftede hender og et skjerf mellom dem, alle synger av full hals. Vi synger den sangen som alltid synges like før kampen blåses i gang: «You'll never walk alone».

Volumet er ikke slik som når man skrur opp lyden på fullt, det er mer som et brus. En synger av full hals, men hører ikke sin egen stemme. 12 000 mennesker, 12 000 skjebner, 12 000 stemmer, resultatet er fantastisk. Intensiteten, hengivenheten og ektheten er en helt annen enn når vi synger «Eg stend og ser på ei nagla hand» på bedehuset. Jeg står der og føler meg omgitt av venner selv om jeg aldri har truffet noen av dem før. Vi håper på det samme, vi lengter etter det samme. Vi har ikke vunnet ligaen siden 91, vi er sulteforede.

 

Pulsslag i Bibelen

Jeg har vært på Anfield Road flere ganger siden. Det jeg har opplevd her blant fotballfolk har satt spor i en bedehusgutt fra bibelbeltet. For mange er denne verden helt ukjent og står helt uten preferanser. Det gjør imidlertid ingenting for det er ikke det som er poenget. Beskrivelsen av denne opplevelsen skal tjene som en innledning til det som er temaet for dette essayet; nemlig tilbedelse. Hvor kommer denne trangen til å tilbe fra? Hvem er vi skapt til å tilbe? Hva skjer med oss om vi slutter å tilbe? Hvordan truer individualismen vår tilbedelse i dag? Hva kan vi gjøre for å komme på rett spor? Disse spørsmålene utgjør utgangspunktet for de tankene jeg nå vil dele.

Enhver ytre æresbevisning mot Gud kalles i Bibelen for tilbedelse. Tilbedelse er Gudsdyrkelse. Israel skal tilbe Gud og bare ham. Guds mål med slekten er at alle mennesker skal tilbe ham kan vi lese i Jesaja (45,23).  Den sanne tilbedelse skjer i ånd og sannhet (Joh 4,23). Tilbedelsen skal også rettes mot Guds sønn (Fil 2,10–11).

Tilbedelsen er et jevnt pulsslag i Bibelen fra Kain og Abel til tilbedelsen av lammet i Bibelens siste bok (Åp 7,9–12). Tilbedelse er viktig for Gud og det ser også ut til at den er viktig for mennesket. Salmenes bok springer ut av menneskenes behov for å ære noe som er langt større – bøye seg for noen. Ulike former for tilbedelse finnes i alle kulturer og tilbedelsen har vært et kontinuerlig særtrekk ved menneskenes historie.

 

Skapt for å tilbe

Tilbedelsen er ett av målene ved menneskenes tilværelse. Vi er skapt for å tilbe. Når vi leser i Åpenbaringsboken får vi et glimt inn i hvordan det en gang skal bli. Det som er ødelagt skal bli gjenopprettet. Mennesket skal bli det det var tenkt til å bli.  «De har harper i hendene og synger den lovsangen som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for lammet: Store og underfulle er dine gjerninger...». Jesuitten Ignatius av Loyola går så langt: «Mennesket er skapt til å lovprise, ære og tjene Gud og derigjennom redde sin sjel». Tilbedelse er mye og for bredt til å drøftes fullstendig. Her vil jeg i hovedsak ta for meg det som blir beskrevet i bibelverset ovenfor; nemlig sangen.
 

...

 

 

(Resten av essayet kan du lese i Fast Grunn 1/2017 - "Tilbedelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

 

Comment