Asle Jøssang, førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, PhD i sosialantropologi
Ukjent - Dutch National Archives, The Hague, Fotocollectie Algemeen Nederlands
Persbureau (ANeFo), 1945-1989, commons.wikimedia.org

 

Hvem har ikke hørt og lest om diktatorer i Afrika? Blodtørstige, griske og maktsyke. Udugelige er de også. De kjører sine land i grøfta, men det er ikke så mye man kan gjøre med det ettersom de har sikret seg stålkontroll på maktmidlene.

 

Istedenfor å tvinne enda en omgang på et slikt stereotypifiserende bilde av Afrika, skal vi her forsøke å forstå litt mer om hvorfor. Vi skal ikke unnskylde fenomenet, men ta inn over oss at forklaringen også trekker inn en grisk og kontrollerende vestlig verden som årsak.

 

Eksempel Kenya

Kenya kan brukes som et case-eksempel:

Området var i gammel tid gjenstand for folkevandring fra andre deler av kontinentet. Litt knuffing var det, men etter hvert stabiliserte ulike grupper seg i sine respektive områder. Det var plass til alle, og grensene mellom gruppene var porøse og bevegelige.

Mange grupper var såkalte headless societies. Det vil si at ingen enkeltperson hadde noen overordnet rolle. Et kollektivt lederskap bestående av eldste ledet på konsensusbasis. Dette var «grasrot-demokrati». Hadde gruppen derimot en leder, en høvding, måtte han likevel passe seg for ikke å overkjøre folket sitt. Noen unntak fantes selvsagt, men prinsippet om ansvarlighet overfor gruppen sto sterkt. 

 

Slavehandel

En tidlig globalisering begynte imidlertid å sette trykk på forholdet mellom grupper. Lokale kollaboratører samarbeidet med arabiske slavehandlere og forsynte også vestlige markeder med slaver. Politikere i Europa fikk etter hvert vedtatt forbud mot slavehandel, men hadde like fullt sansen for at vestlige handelsinteresser ville være et gode også for Afrika. Handelskompanier etablerte seg i kystområdene rundt hele kontinentet og konkurrerte om «kontrakter» med stammeledere. Dette ble brohoder for etablering av kolonier.

Kenya ble etterhvert kontrollert av Storbritannia, som særlig oppmuntret sine arbeidsløse veteraner etter verdenskrigene til å emigrere og skaffe seg et nytt liv som farmere på det kenyanske høylandet. Land som allerede tilhørte innfødte grupper ble «solgt» til hvite farmere – inkludert mange nordmenn.

 

Etniske konflikter

Hvor skulle de landløse nå gjøre av seg? Noen ble leilendinger på egen jord. Mange trengte seg inn i områder som allerede var okkupert av andre grupper. Det oppsto plassmangel og konkurranse om naturressurser og det bidro til å utvikle etniske konflikter som har plaget Kenya frem til i dag.

Britene forsto etter hvert at de måtte få oversikt over og holde kontroll på lokalbefolkningen. Ordensprinsippet ble å stramme opp etnisitet som kategori. Et identitetssystem kalt kipande handlet om at folk måtte holde seg til definerte områder, der deres «egne» holdt til. Dette bidro til å styrke et indre samhold og lojalitet på gruppenivå fordi nå opplevde folk at verden der ute var konkurrenter og motstandere. Den etniske gruppen ble deres trygge base.


... 

 

 

(Resten av artikkelen kan du lese i Fast Grunn 4/2016 - "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

 

Comment