Tekst: Olof Edsinger, lederutviklingskonsulent i NLM ung og forfatter av boken Krigene i Det gamle testamente: Et forsøk på å forstå (Lunde 2017)
Illustrasjoner: Simon Berg


Det er ikke slik at Gud er sint i Det gamle testamentet og nådig i Det nye. Guds nådige plan om frelsen i Kristus forberedes i Det gamle testamentet.
 

Det finnes mange karikaturer og forhastede slutninger i møte med Det gamle testamentet, den Bibelen Jesus leste. En av disse er at Det gamle testamentet bare inneholder lov og krav, mens Det nye testamentet kommer med et budskap om Guds nåde.
 

En nærmere undersøkelse av de bibelske tekstene viser at dette ikke er et riktig bilde. I Salmene kan vi gang på gang lese at forfatterne priser Guds nåde: «Pris Herren, for han er god. Hans miskunnhet varer til evig tid.» (Sal 118,1). Til og med Herren selv presenterer seg på denne måten: «Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn inntil tredje og fjerde ledd.» (2 Mos 34,6–7)
 

Nåden er altså en sentral del av budskapet i Det gamle testamentet. Særlig sterkt forbundet er den med Herrens paktstroskap mot Israel. Gang på gang blir vi minnet om at Gud har utvalgt dette folket av nåde – altså uten at de selv har fortjent det – og at han viser dem sin velvilje som en konsekvens av sin egen, nådefulle karakter. Følgelig er det bare når israelittene selv vender sin Herre ryggen at han kommer mot dem med det som er nådens motstykke – nemlig sin vrede. I disse situasjonene er det likevel slik salmisten uttrykker det: «For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde.» (Sal 30,6)
 

Herrens pakt med Abram

En av de viktigste tekstene om Guds nåde i Det gamle testamentet er den som skildrer Herrens pakt med Abraham – eller Abram som han het på den tiden. I første Moseboks femtende kapittel kan vi lese om hvordan Gud kommer til Abram i et syn og hvordan han sier til ham: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.» (1 Mos 15,1) Når Abram påpeker at han fremdeles er barnløs, og at han derfor kommer til å forlate denne verden uten arvinger, velger Herren å fornye sitt tidligere løfte om det tilsynelatende umulige: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.» (1 Mos 15,5)
 

Deretter tar Gud initiativ til en pakt med Abram. Han knytter an til en fororientalsk skikk, som går ut på at man delte opp et antall dyr i to deler, for deretter å vandre mellom de blodige kroppene. Det budskapet som ble formidlet av dette var at den som tross alt valgte å bryte pakten, skulle møte den samme ulykksalige ødeleggelse som hadde rammet de døde dyrene. «Bring meg en tre års gammel kvige, en tre års gammel geit, en tre års gammel vær, en turteldue og en dueunge», sier Gud til Abram. Og Abraham «hentet alt dette til ham. Han skar dyrene midt over, og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre.» (1 Mos 15,9–10)
 

En ensidig forpliktelse

Fram til nå kan man si at alt foregår i samsvar med regelboken. Men så skjer noe uventet. «Da solen var ved å gå ned skjedde det, at en dyp søvn falt over Abram», sier Skriften. Og litt senere: «da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram…» (1 Mos 15,12, 17–18)
 

I stedet for å følge konvensjonen, som sa at begge partene skulle vandre mellom kjøttstykkene og være beredt til å straffes i tilfelle pakten ble brutt, ser vi altså at det bare er Herren som velger å avlegge et slikt løfte. Gud tar med andre ord først initiativ til pakten, for siden å gå god for at den skulle holdes. Gud alene avlegger et løfte om at han skal ta støyten i tilfelle pakten blir brutt.

 

(...)

 

 

(Resten av artikkelen kan du lese i Fast Grunn 2/2017 - "Nåden alene?". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment