Forside #1 2015.jpg
11030101_10155271681485596_943287059_o.jpg
2296855678_f348e0d954_b.jpg
Forside #1 2015.jpg

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

SCROLL DOWN

Magasinet Fast Grunn


refleksjon    dybde    etterfølgelse

 
 

Bli abonnent

Magasinet Fast Grunn kommer ut 4 ganger i året. Det er et uavhengig blad på luthersk grunn som ønsker å skape refleksjon, og være en hjelp i etterfølgelsen av Jesus Kristus.

 
 

Les bladet elektronisk


Les bladet elektronisk


11030101_10155271681485596_943287059_o.jpg

Leder


Skrevet av Knut Kåre Kirkholm (redaktør)

Leder


Skrevet av Knut Kåre Kirkholm (redaktør)

Nåden – alene og ikke alene

 

Temaet for dette nummeret av Fast Grunn er «Nåden alene?». Nåde er et av hovedordene fra reformasjonen og det var nettopp erfaringen av Guds nåde som forandret livet til Martin Luther.

I store norske leksikon sies det om nåden at det er et «uttrykk for Guds kjærlighet som for Kristi skyld lar nåde gå for rett». Så feil kan det sies! For reformatorene var det uendelig viktig at nåden er fri og at den gis til noen som ikke fortjener det. Men å si at nåde innebærer at Gud lar nåde gå for rett er en teologisk kortslutning – en kortslutning som er ganske vanlig, også langt inn i kristne rekker.

Derfor ønsker vi å løfte fram at nåden på en måte aldri er alene. Det er nemlig nødvendig å si at nåden alltid kommer sammen med et oppgjør. Nåden har en pris. Det kostet Jesus livet å kunne være nådig mot oss. På Golgata måtte Jesus stå til regnskap for Gud i stedet for oss. Det er en avgjørende side ved Guds nåde. Sånn sett kan nåden aldri være alene.

En annen ting som er viktig å få fram og løfte høyt, er den sannheten at nåden er mer enn bare inngangsporten til fellesskapet med Gud. Budskapet og erfaringen av Guds nåde gjelder for hele livsvandringen. Nåden er selve kraften og drivstoffet i kristenlivet.

Dette taler Bibelen om og jeg vil løfte fram to steder. Først Titus 2,11–13:

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. (Tit 2,11–13)

Nåden er en oppdrager. Den oppdrar oss til å si nei til det ugudelige og nedbrytende og til å si ja til gudsfrykt og en rettskaffen livsførsel. Dette ordet «oppdra» er et ord som bærer i seg assosiasjoner til undervisning og til opptrening i å skjelne mellom det gode og det dårlige, slik at man tar de riktige valgene.

Det er også et ord som bærer i seg at man viser noen til rette, gjerne ved å ta hardt i. Det er ikke så enkelt å forstå at Guds nåde kan være hardhendt. Men jeg tror det er en erfaring mange kristne gjør seg. En kristen kjenner kampen mellom det gamle og det nye inni seg. Det Bibelen kaller «kjødet», vår syndige natur, stritter imot det nye mennesket som Gud ved troen har skapt i oss. Denne konfrontasjonen kan bli hardhendt. Men det er nåde at det skjer og det er Guds nåde som virker i oss slik at det nye får leve og det gamle dø.

Det andre verset jeg vil nevne er Hebreerbrevet 13,9:

Det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved bestemte slag mat, for de som følger slike regler har aldri hatt nytte av det. (Heb 13,9)

I en tid med hundrevis av selvhjelpsbøker om ulike dietter, ulike kroppslige øvelser og ulike konsentrasjons- og tankeøvelser, trenger vi å løfte fram at det er «godt at hjertet blir styrket ved nåden». Indre rot og kaos kan nok få en midlertidig hjelp av alle teknikkene som tilbys i selvhjelpsmarkedet, men det er bare budskapet om Guds nåde i Kristus Jesus som kan gi varig hjelp og styrke. Et urolig hjerte finner ikke sann hvile uten i Jesus og hans nåde.

 

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 2/2017, "Nåden alene?". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

2296855678_f348e0d954_b.jpg

Gammeltestamentlig nåde


Gud er ikke sint i Det gamle testamentet og nådig i Det nye. 

Gammeltestamentlig nåde


Gud er ikke sint i Det gamle testamentet og nådig i Det nye. 

Gammeltestamentlig nåde
 

Tekst: Olof Edsinger, lederutviklingskonsulent i NLM ung og
forfatter av boken
Krigene i Det gamle testamente: Et forsøk på å forstå (Lunde 2017)
Foto banner: le vent le cri, flickr.com
Illustrasjoner: Simon Berg

 

Det er ikke slik at Gud er sint i Det gamle testamentet og nådig i Det nye.
Guds nådige plan om frelsen i Kristus forberedes i Det gamle testamentet.

 

Det finnes mange karikaturer og forhastede slutninger i møte med Det gamle testamentet, den Bibelen Jesus leste. En av disse er at Det gamle testamentet bare inneholder lov og krav, mens Det nye testamentet kommer med et budskap om Guds nåde.

En nærmere undersøkelse av de bibelske tekstene viser at dette ikke er et riktig bilde. I Salmene kan vi gang på gang lese at forfatterne priser Guds nåde: «Pris Herren, for han er god. Hans miskunnhet varer til evig tid.» (Sal 118,1). Til og med Herren selv presenterer seg på denne måten: «Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn inntil tredje og fjerde ledd.» (2 Mos 34,6–7)

Nåden er altså en sentral del av budskapet i Det gamle testamentet. Særlig sterkt forbundet er den med Herrens paktstroskap mot Israel. Gang på gang blir vi minnet om at Gud har utvalgt dette folket av nåde – altså uten at de selv har fortjent det – og at han viser dem sin velvilje som en konsekvens av sin egen, nådefulle karakter. Følgelig er det bare når israelittene selv vender sin Herre ryggen at han kommer mot dem med det som er nådens motstykke – nemlig sin vrede. I disse situasjonene er det likevel slik salmisten uttrykker det: «For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde.» (Sal 30,6)
 

Herrens pakt med Abram

En av de viktigste tekstene om Guds nåde i Det gamle testamentet er den som skildrer Herrens pakt med Abraham – eller Abram som han het på den tiden. I første Moseboks femtende kapittel kan vi lese om hvordan Gud kommer til Abram i et syn og hvordan han sier til ham: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.» (1 Mos 15,1) Når Abram påpeker at han fremdeles er barnløs, og at han derfor kommer til å forlate denne verden uten arvinger, velger Herren å fornye sitt tidligere løfte om det tilsynelatende umulige: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.» (1 Mos 15,5)

Deretter tar Gud initiativ til en pakt med Abram. Han knytter an til en fororientalsk skikk, som går ut på at man delte opp et antall dyr i to deler, for deretter å vandre mellom de blodige kroppene. Det budskapet som ble formidlet av dette var at den som tross alt valgte å bryte pakten, skulle møte den samme ulykksalige ødeleggelse som hadde rammet de døde dyrene. «Bring meg en tre års gammel kvige, en tre års gammel geit, en tre års gammel vær, en turteldue og en dueunge», sier Gud til Abram. Og Abraham «hentet alt dette til ham. Han skar dyrene midt over, og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre.» (1 Mos 15,9–10)
 

En ensidig forpliktelse

Fram til nå kan man si at alt foregår i samsvar med regelboken. Men så skjer noe uventet. «Da solen var ved å gå ned skjedde det, at en dyp søvn falt over Abram», sier Skriften. Og litt senere: «da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram…» (1 Mos 15,12, 17–18)

I stedet for å følge konvensjonen, som sa at begge partene skulle vandre mellom kjøttstykkene og være beredt til å straffes i tilfelle pakten ble brutt, ser vi altså at det bare er Herren som velger å avlegge et slikt løfte. Gud tar med andre ord først initiativ til pakten, for siden å gå god for at den skulle holdes. Gud alene avlegger et løfte om at han skal ta støyten i tilfelle pakten blir brutt.
 

...


 

(Resten av artikkelen kan du lese i Fast Grunn 2/2017 - "Nåden alene?". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)