Comment

Nåden – alene og ikke alene

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Forsideillustrasjon: Simon Berg

Temaet for dette nummeret av Fast Grunn er «Nåden alene?». Nåde er et av hovedordene fra reformasjonen og det var nettopp erfaringen av Guds nåde som forandret livet til Martin Luther.

I Store norske leksikon sies det om nåden at det er et «uttrykk for Guds kjærlighet som for Kristi skyld lar nåde gå for rett». Så feil kan det sies! For reformatorene var det uendelig viktig at nåden er fri og at den gis til noen som ikke fortjener det. Men å si at nåde innebærer at Gud lar nåde gå for rett er en teologisk kortslutning – en kortslutning som er ganske vanlig, også langt inn i kristne rekker.

Derfor ønsker vi å løfte fram at nåden på en måte aldri er alene. Det er nemlig nødvendig å si at nåden alltid kommer sammen med et oppgjør. Nåden har en pris. Det kostet Jesus livet å kunne være nådig mot oss. På Golgata måtte Jesus stå til regnskap for Gud i stedet for oss. Det er en avgjørende side ved Guds nåde. Sånn sett kan nåden aldri være alene.

En annen ting som er viktig å få fram og løfte høyt, er den sannheten at nåden er mer enn bare inngangsporten til fellesskapet med Gud. Budskapet og erfaringen av Guds nåde gjelder for hele livsvandringen. Nåden er selve kraften og drivstoffet i kristenlivet.

Dette taler Bibelen om og jeg vil løfte fram to steder. Først Titus 2,11–13:

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. (Tit 2,11–13)

Nåden er en oppdrager. Den oppdrar oss til å si nei til det ugudelige og nedbrytende og til å si ja til gudsfrykt og en rettskaffen livsførsel. Dette ordet «oppdra» er et ord som bærer i seg assosiasjoner til undervisning og til opptrening i å skjelne mellom det gode og det dårlige, slik at man tar de riktige valgene.

Det er også et ord som bærer i seg at man viser noen til rette, gjerne ved å ta hardt i. Det er ikke så enkelt å forstå at Guds nåde kan være hardhendt. Men jeg tror det er en erfaring mange kristne gjør seg. En kristen kjenner kampen mellom det gamle og det nye inni seg. Det Bibelen kaller «kjødet», vår syndige natur, stritter imot det nye mennesket som Gud ved troen har skapt i oss. Denne konfrontasjonen kan bli hardhendt. Men det er nåde at det skjer og det er Guds nåde som virker i oss slik at det nye får leve og det gamle dø.

Det andre verset jeg vil nevne er Hebreerbrevet 13,9:

Det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved bestemte slag mat, for de som følger slike regler har aldri hatt nytte av det. (Heb 13,9)

I en tid med hundrevis av selvhjelpsbøker om ulike dietter, ulike kroppslige øvelser og ulike konsentrasjons- og tankeøvelser, trenger vi å løfte fram at det er «godt at hjertet blir styrket ved nåden». Indre rot og kaos kan nok få en midlertidig hjelp av alle teknikkene som tilbys i selvhjelpsmarkedet, men det er bare budskapet om Guds nåde i Kristus Jesus som kan gi varig hjelp og styrke. Et urolig hjerte finner ikke sann hvile uten i Jesus og hans nåde.

 

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 2/2017, "Nåden alene?". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

Faste og tilbedelse

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Forsidefoto: Øyvind Ganesh Eknes

Denne lederen skrives mens kirkeklokkene ringer inn til askeonsdagsgudstjeneste. Det er en flott påminnelse om at vi nå skal rette blikkene våre mot påsken og Jesu seierrike død og oppstandelse. Vår Herre og Frelser gikk i vårt sted og tok vår straff (Jes 53).

Faste er et viktig element i Bibelens budskap om tilbedelse. Hensikten er å rette oppmerksomheten mot Gud. Derfor nevnes faste ofte sammen med bønn. Dette fører oss til kjernen av hva tilbedelse er.

Men fasten handler også om disiplin. Ved å gi avkall på goder – goder vi virkelig savner – øver vi opp vår motstandsevne. Dette har i seg selv mange gode sider. For kristenlivet er også en kamp. Først og fremst er det en kamp som Jesus allerede har vunnet. Derfor handler ikke kampen om å gjøre seg fortjent til Guds nåde og kjærlighet. Men likevel er det en kamp. For et ja til Jesus vil alltid gå hånd i hånd med noen nei. Og slike nei kan være krevende. Synden har makt og det er vanskelig å si nei til dens mange forlokkende tilbud. Derfor kan fasten fungere som trening. Det handler ikke om å bli fri for fristelser, men hva man gjør med dem.

Den sanne fasten – den fasten Herren har behag i (Jes 58,6–7) – er at man gjør godt mot svake og trengende. Jeg vet ikke hva som er enklest, eller vanskeligst, av disse to sidene ved fasten. Disiplin eller å vise godhet? Jeg tror kanskje det er enklere å vektlegge disiplinen. For da handler det om min seier og min kamp. Det gir meg en følelse av mestring. Det å vise ubetinget godhet er ikke like fristende.

Jeg snakket med en mann fra Tanzania her om dagen. Han fortalte om noen katolske kristne i Tanzania. De pleide alltid å gå barbeint i fastetiden. Slik ga de avkall på et gode og utsatte seg selv for et betydelig ubehag. Men de lot dette gå hånd i hånd med godhet. For samtidig som de gikk barbeint, pleide de også å kjøpe sko til fattige.

Det ble til ettertanke. Og sier noe viktig om tilbedelse. Kjernen er at man retter oppmerksomheten mot Gud. Men tilbedelse og godhet uten kjærlighet, er i siste instans bare drønnende malm og en klingende bjelle.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 1/2017, "Tilbedelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

Makt i avmakt

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Forsideillustrasjon: Simon Berg

I sin preken under midnattsgudstjenesten julen 2008 sa daværende pave, Benedikt XVI, noen ord som aldri har sluppet taket:

Like fra Adams tid har Gud sett at hans storhet bare vekker motstand i mennesket og at vi følte oss begrenset i vår tilværelse og truet i vår frihet. Derfor valgte Gud en ny vei. Han ble et barn. Han ble avhengig og svak – en som behøver vår kjærlighet. Denne Gud som har blitt et barn sier til oss: «Nå kan du ikke lenger frykte meg, bare elske meg»

Ordene stammer fra en fransk middelaldermunk, men passer usedvanlig godt på vår tid. Vi lever i en kulturell atmosfære der vi på mange måter har vinket autoritetene farvel. Dersom en stemme kommer utenfra og gjør krav på sannhet, våkner vår motstand. Hvem er du til å diktere meg og mine meninger?

Gud åpenbarte seg i makt og herlighet på Sinai. Jorden ristet og fjellet stod i røyk. Ut av skyen og røyken proklamerte Gud sin lov og sine bud. Bare timer senere var Aron i full gang med å støpe en gullkalv. Paulus beskriver det slik i Rom 7,9: «Da budet kom, våknet synden til live». I møte med Guds makt og hellige vilje våkner all vår motstand.

Derfor lærer Bibelen oss at Gud kom til oss på en annen måte. Og når vi snart skal feire jul, er det nettopp for å markere dette. Han, himmelens og jordens skaper, gjorde seg hjelpeløs. «Han som formet Adam, bæres som et spedbarn», for å sitere en kristen, syrisk dikter fra 500-tallet. I møte med spedbarnet er ikke trass og motstand den umiddelbare reaksjonen.

I dette – å bli som et barn – ligger det også en enorm risiko. Avvisningen blir så synlig og så brutal. Allerede gjennom Herodes’ utsendte drapsmenn kom dette til syne. Men enda mer synlig ble det da folkemengden foran borgen til Pilatus ropte «Korsfest». 

Men så er det nettopp gjennom kors og avmakt at seieren vinnes. Og dette har vært den kristne kirkens merkevare gjennom århundrene. «Martyrenes blod er kirkens såkorn», sa Tertullian. Nettopp den underlige og paradoksale avmakten er nøkkelen til evangeliets seiersgang.

Når vi like før jul presenterer et nummer med temaet «Makt», er det nettopp dette spenningsfeltet vi beveger oss inn i. Makt er mangfoldig. Makt er nødvendig. Og samtidig har vår Herre og frelser undervist oss om makt på en uventet måte. Vi håper dette kan være en underliggende strømning i dette nummeret av Fast Grunn. Selv designet på bladet er med på å underbygge det – der den kraftfulle forsiden brytes mot duse og forsiktige farger inne i selve bladet.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 4/2016, "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

 

Comment

Comment

Manus for livet

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
llustrasjon forside: Simon Berg

En god film eller et godt teaterstykke trenger et godt manus. Manuset gir historien, danner rammene, beskriver personene og inneholder replikkene som skal sies. En god skuespiller jobber mye med manuset. Hun leser det nøye, gjør seg kjent med personen hun skal spille og den virkeligheten denne personen lever i. Noen ganger går skuespillere så inn i rollen at hele deres personlighet preges og nesten forandres.

Vårt verdensbilde er vårt manus. Det gir rammer vi lever våre liv innenfor. Det gir svar på de store spørsmålene og gir oss de verdiene og holdningene vi møter livet med. Vårt verdensbilde er brillene vi tolker virkeligheten gjennom.

Av og til bruker teologer manus som et bilde på å forklare hva slags funksjon Bibelen har for en kristen. I Bibelen får vi historien om hvordan Gud har skapt alt, hvordan menneskene vendte seg bort fra Gud og hvordan Gud grep inn for å føre oss tilbake til seg.

Der får vi også Guds gode ordninger for hvordan vi skal leve våre liv – både i familien, samfunnet og menigheten. Bibelen bygger og former vårt verdensbilde. Vi tror Bibelen er åpenbart av Gud og at den trekker opp de rammene Gud ønsker for våre liv.

Bibelen gir oss mange svar. Men det er også helt klart at det finnes mange spørsmål som Bibelen ikke gir klare og tydelige svar på. Det er gjerne da tanken om Bibelen som et manus blir særlig aktuell.

Den engelske teologen N. T. Wright bruker manussammenligningen på en måte jeg syns er interessant. Se for deg at vi fant et ukjent stykke av Shakespeare – et skikkelig manus med replikker, historien og scenehenvisninger. Problemet med manuset er at det ikke er komplett. Vi har de første fire aktene, men den femte akten er borte. Hva ville vi gjort? Wright ser for seg at løsningen ville vært å gi stykket til gode skuespillere og la dem fordype seg i materialet til de var så kjent med stykket, historien, personene osv. at de kunne spille den siste akten allikevel.

Poenget til Wright er interessant å merke seg med tanke på våre egne liv. Ved å gi Bibelen rikelig plass i livet og i kirken, vil den kunne forme våre tanker og vår kurs på en så gjennomgripende måte at vi blir i stand til å leve ut den ukjente akten – som er vårt eget liv.

Egentlig sier apostelen Paulus noe av det samme i Rom 15,4: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det». Bibelen bygger vårt verdensbilde. Den er vårt manus for livet. Hvis den kan sitte i ryggraden vår, vil den forme oss på en slik måte at «Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning» (2 Tim 3,17).

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 3/2016, "Et kristent verdensbilde". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

Relasjoner – fra 1. Mosebok til Åpenbaringen

Leder: Silje HK E Jøssang, redaksjonsleder
Illustrasjon forside: Katrine Kjenne
 

Relasjoner er svært sentralt i Bibelen.

Allerede før mennesket blir skapt, sier Gud «La oss skape mennesker i vårt bilde», noe som viser at Gud allerede var et ”oss” før han skapte mennesket. Mennesket blir skapt, har en relasjon både til Skaperen og det skapte, og som mann og kvinne kan de ha relasjon både med hverandre og kan få barn – som igjen gir flere mennesker og flere relasjoner.

Gjennom GT åpenbarer Gud seg som Skaper – som har en relasjon til det skapte som den som har skapt og formet det; og tidlig åpenbarer han seg som ”Abraham, Isak og Jakobs Gud” – en Gud som definerer seg i relasjon til de menneskene han har skapt og utvalgt og bundet seg til gjennom pakten med Abraham.

Resten av GT kan oppsummeres som historien om relasjonen mellom (den trofaste) Gud og hans (troløse) folk – Israelsfolket. Han kaller seg Gud, ektemann, far, mor. De 10 bud og hele Moseloven kan leses som lover og regler for hvordan å ha en rett og god relasjon til Gud og sin neste, og hva man gjør når disse reglene blir brutt. Ordspråkene gir mange råd og observasjoner om hva som er en god relasjon og ikke, og hvordan man bør gå fram overfor Gud, seg selv og sin neste for å leve rett, dvs. rett i relasjonen med Gud, seg selv og sin neste.

I NT sier Jesus at han ikke er kommet for å oppheve, men oppfylle loven. Han sier også at hele loven og profetene hviler på dette: Å elske Gud og å elske sin neste som seg selv. Han kaller disiplene venner, og sier han ikke er kommet til verden for å dømme, men frelse, ikke for å herske, men tjene – og ber disiplene ta etter hans eksempel. Et rett forhold til Gud (frelse) og et rett forhold til sin neste (tjene). På samme måte skulle ektefeller underordne seg hverandre, og spesifikt, mannen skulle elske sin kone som sin egen kropp, mens kvinnen skulle respektere mannen sin og underordne seg ham som under Herren selv. Barn skulle hedre sin far og sin mor, foreldre skulle ikke være så harde at det vekket trass hos barna, slaver skulle gjøre arbeidet som for Herren og ikke bare være øyentjenere, mens slavedrivere ikke skulle være urettferdige og harde mot tjenerne sine, men huske at Gud sto over dem og ikke gjorde forskjell på folk. Myndigheter skulle man underordne seg under så lenge de ikke var i strid med Guds egne bud – da skulle man lyde Herren mer enn man lyder mennesker.

Relasjonen mellom Jesus og menigheten blir framstilt som relasjonen mellom en brudgom og en brud, og i Åpenbaringen får Johannes se bryllupet der Jesus og menigheten blir forent, der Gud skaper en ny himmel og en ny jord, og der Gud bor midt iblant sitt folk og skal gjøre det for evig.

Himmel og jord i relasjon, i enhet. Gud og folket sitt i relasjon, i enhet. Jesus og menigheten i relasjon, i enhet.

Det er relasjoner fra begynnelse til slutt, fra skapelse til nyskapelse, fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring.


I dette nummeret prøver vi å gjøre som Bibelen: peke på og inspirere til de gode relasjonene. 

God lesning!


 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 2/2016, "Relasjoner". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

1 Comment

Enhet og enighet

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Jon Ottosson, unsplash.com

Når nattemørket Skjærtorsdagsnatt har lagt seg som et teppe over Jerusalem, får Jesu disipler oppleve et av de mest intime øyeblikkene med Jesus. De blir lukket inn i hans personlige samtale med sin himmelske Far, et rom han ved flere anledninger har holdt dem utenfor:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. (Joh 17:21)

Bare noen timer i forveien har disiplene han ber for kranglet om hvem som var den største blant dem. Mon tro hva Jesus tenkte? Oddsene for enhet kan umulig ha virket gode.

To tusen år med kirkehistorie har ikke akkurat gitt Jesus bønnesvar. Kristnes uenighet har gang på gang ødelagt for enheten mellom oss.

Hvordan kan vi bevare enhet? Må vi være enige for å være ett? Kan vi ha noe felles på tross av uenighet? Når må uenighet føre til brudd?

Et kor kan være flott å høre på når de synger flerstemt. Men dersom de ulike stemmene begynner å synge hver sin forskjellige sang, blir det ganske fort kaotisk, og konsertlokalet vil tømmes for folk.

Slik kan vi kanskje tenke om kristen enhet og enighet. De som skal synge «Lammets sang» skal være en sammensatt gjeng av alle folk og nasjoner. Det de har felles er sangen. Men dersom noen synger en annen sang, har vi mistet grunnlaget for fellesskapet.

Dette nummeret av Fast Grunn kommer i forkant av vårens kirkemøte. Etter alt å dømme kommer Den norske kirke (Dnk) til å vedta en liturgi for likekjønnet ekteskap. Kirken skal velsigne en samlivsform Bibelen kaller synd. Det er ufattelig vanskelig å gå med på at man synger samme sang lenger. Når en av Bibelens viktigste tekster om ekteskapet (1 Mos 2:24) ikke lenger hører naturlig hjemme i ekteskaps­liturgien, går alarmen hos meg. Denne uenigheten bryter med enheten, fordi det i praksis betyr at man bryter med Guds ord om ekteskapet, og ved å vedta en liturgi gjør man det likekjønnede ekteskapet til kirkens lære.

I dette nummeret presenterer vi eksempler på splittelse i NT, kirkehistorien og nyere tid. Vi presenterer også ulike stemmer med ulike syn på veien videre for Dnk og misjonsorganisasjonene innen Dnk, dersom den nye vigslingsliturgien vedtas. Grensen for brudd dras ulikt og synet på om, eller i hvor stor grad, dette er kirkesplittende, varierer.

Selv kan jeg ha respekt for dem som så helhjertet kjemper for å bevare enhet. Ønsket og engasjementet deres er ekte. Og dette er jo i samsvar med Jesu bønn.

Så er det likevel slik at vi noen ganger bare må erkjenne at en grense er krysset. Alt tyder på at vårens kirkemøte kommer til å styrke denne erkjennelsen hos mange av oss.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 1/2016, "Splittelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

1 Comment

Comment

Tabuspørsmål

Skjermbilde 2015-12-21 17.47.13.png

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Martin Haagensen

Hvilke spørsmål er «ulovlige» i din menighet?

Jeg tror man i de aller fleste kristne sammenhenger kan komme borti tema som er tabu. Det er noen spørsmål man ikke får lov å stille. Dersom man gjør det, blir man raskt stemplet som liberal.

Selv kommer jeg fra en lavkirkelig bedehussammenheng hvor man gjerne kan tulle med ordspill av typen «tullologer» og «teolyger». Teologi er en farlig vei, for der dukker det opp spørsmål og problemstillinger vi må flykte fra og ikke møte.

Slike tabu kan variere. I min tradisjon kan det for eksempel være spørsmål av typen: Finnes der feil i Bibelen? Kunne Jesus ta feil i sin forståelse av Det gamle testamente? Er det så sikkert at 1 Mos 1 skal forstås bokstavelig? Hva skal vi egentlig mene om kvinners og menns tjeneste? Kan ikke kristne drikke litt alkohol av og til?

Dette er spørsmål som umiddelbart øker temperaturen. De er betente og har en lang forhistorie. Mange debatter har vært ført om disse spørsmålene og mange er lei av å diskutere dem.

Den som kommer med slike spørsmål vil fort kunne møte noen mistenksomme blikk og litt hvisking i krokene. Er han i ferd med å bli liberal?

Nidkjære ledere vil gjerne være raskt ute med å markere klare standpunkt i de ulike sakene. Klar og tydelig veiledning er løsningen.

Dette er vanskelig. Jeg jobber på en bibelskole og det er ikke ende på alle de spørsmålene elever kan stille. Og jeg har tro på at det er nødvendig og godt med veiledning. Men hvordan skal man gjøre det? Hvordan skal man takle tabuspørsmålene?

Altfor ofte har det blitt skapt et miljø hvor noen spørsmål ganske enkelt ikke er akseptable. Det er nærmest en sosial kode i miljøet. Spørsmål sånn og slik har man ganske enkelt ikke lov til å stille. Og så blir man i stedet gående og brenne inne med spørsmålet.

Slike miljøer skaper usunnhet. Det å kjenne på frykt fordi man lurer på noe det ikke er sosialt akseptabelt å lure på er smertefullt. Da kan det fort bli slik at man i stedet bare tar etter den «korrekte» meningen og undertrykker spørsmålene. I stedet for å oppleve at det er trygt å bære fram sin tvil og sine spørsmål, går man rundt og er engstelig.

I vår tid, der impulsene og tankene trenger seg på fra alle kanter, er det kanskje mer nødvendig enn noensinne å gi rom for at det er greit å komme med vanskelige spørsmål. Utfordringen til oss som skal svare, er å skape trygghet, slik at mennesker tør å bære fram det de grubler på. Hvis ikke ender vi opp med fryktbasert konsensus i stedet for sunn åpenhet om egen tvil og sårbarhet.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 4/2015, "Sårbarhet". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

«Repressiv ortodoksi»

Skjermbilde 2015-09-25 kl. 13.27.01.png

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Asle Jøssang

Rett lære kan være hemmende og begrensende. Rett lære kan sette opp grenser og gjerder som gjør at noen erfaringer og opplevelser defineres til å være på utsiden. 

I arbeidet med dette nummeret av Fast Grunn har jeg opplevd å bli sterkt utfordret av det litt svulstige begrepet «repressiv ortodoksi». Det brukes i boken «Uventet og ubedt», som omtales i dette nummeret. Forfatterne har intervjuet mennesker med paranormale opplevelser og bruker «repressiv ortodoksi» for å betegne de tilfellene hvor en bestemt oppfatning av den rette lære setter grenser for hvilke erfaringer som er «innenfor» og hvilke som er «utenfor». 

Jeg vil slå et slag FOR den repressive ortodoksien. 

Når vi leser i Bibelen, blir det raskt klart at det er noe som ikke er greit. Det tegnes et bilde av en åndelig virkelighet der noe er svart og ikke hvitt. Det advares mot «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6:12). Det tales om en motstander som «går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke» (1 Pet 5:8). Han er også i stand til å omskape seg til en lysets engel (2 Kor 11:14). Vi leser om et bokbål i Efesos der svartebøker til en verdi av 50 000 sølvpenger brennes. Det vil trolig si 600-800 årsverk (300-400 millioner kroner om vi beregner ut fra snittlønnen til en norsk industriarbeider)! 

I en tid der nyreligiøse impulser oversvømmer oss, må vi ha en repressiv ortodoksi. Vi må kunne definere noen grenser for hva som er greit. Det betyr ikke at vi automatisk må definere alt som er utenfor et mekanisk årsak-virkning-skjema som demonisk, men her må dømmekraft til. 

Det er heller ikke alltid enkelt å trekke klare grenser mellom ulike karismatiske uttrykk og nyreligiøsitet. Her er det også viktig å bedømme. Særlig fordi opplevelsene som oftest går forut for teologien. Og så danner man teologi på bakgrunn av opplevelsene. Tenk bare på impulsene fra trosbevegelsen, Toronto, Lakeland, Bethel osv. Repressiv ortodoksi behøves som et rammeverk i møte med teologidannelsen i kjølvannet av disse impulsene. 

Her er Bibelen vår viktigste målestokk og jeg løfter gjerne fram den korte artikkelen fra Johannes Selstø, lenger bak i dette nummeret, som et eksempel på god og bibelfundert veiledning. 

Comment

Comment

Kroppen - formet av Gud

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Maria Freim

«Du mektige konge og herrenes Herre har forenet den menneskelige natur med deg selv. Du har opphøyet den menneskelige natur så høyt, at du, sann Gud og sant menneske, i din persons enhet har hevet den opp til den hellige treenighets trone og innført den menneskelige natur i treenighetens råd».

Disse ordene skriver Johan Arndt i klassikeren «Den sanne kristen- dom». Formuleringen er så dristig at jeg hadde vegret meg for å ta den i min munn, om det ikke var fordi en av de store lærerne i vår lutherske tradisjon har sagt det før meg. Hvordan er det mulig? Gud er ånd, sier Jesus. Hvordan kan Gud som er ånd, samtidig være inkarnert og kroppslig?

All min tankekraft stopper fullstendig opp og går bare i surr. Her finner vi mysterier som overgår hverandre.

Men hva sier vel ikke det om vår kropp og dens viktighet. Vi er kropp og vi er ikke i stand til å tenke oss hvordan vårt «jeg» kan være løsrevet fra kroppen. Kroppen er også et uttrykk for vår begrensning i tid og rom. Og så setter den evige og allestedsnærværende Gud dette så høyt at han har skapt og skal nyskape kroppen.

Derfor skulle det bare mangle at ikke vi kristne også har en del å si om kroppen i en tid der kroppsdyrkelsen når stadig nye høyder. Vår tid dyrker den perfekte kroppen. Den plastiske kirurgien gjør milliardbutikk. Treningssentre reklamerer med alle mulige slags øvelser for å hjelpe oss til å få «sommerkroppen». Samtidig vegrer ungdom seg mer enn noensinne for å dusje. Normale kropper er nærmest et tabu.

Heldigvis finnes det røster som protesterer. For det er tross alt det normale som er normalt. De glaserte og retusjerte bildene forteller bare en forvridd bit av virkeligheten.

Men Gud er opptatt av kropp. Han har skapt oss med kropp. Han har selv tatt på seg kropp. Og han skal nyskape oss som kropper på en ny jord.

I dette nummeret av Fast Grunn ønsker vi å si noe om kroppen. Den er skapt av Gud og skal brukes for Gud. På ulike måter har våre bidragsytere belyst dette. Forhåpentligvis blir du stimulert, oppbygget, provosert og ettertenksom. 

Comment