Forfølgelse

Comment

Forfølgelse

For en tid tilbake var jeg på en teologisk konferanse i Praha. Teologer fra en rekke land i Europa var samlet til foredrag og samtaler. En av tingene som gjorde inntrykk på meg var et kort glimt fra det kristne universitet i Donetsk i Ukraina. Gjennom mange år var det et kraftsenter for evangelikale kristne i det østligste Europa. Men da konflikten i Øst-Ukraina brøt ut for noen år siden, kom prorussisk milits til seminaret og jaget ut både ansatte og studenter. I dag er seminaret gjort om til fengsel for opprørsstyrkene. 

Slike og verre rapporter kommer stadig inn. Jesu kirke blir forfulgt over hele verden.

I dette nummeret av Fast Grunn ønsker vi å ta opp dette temaet. Vi prøver å se på det fra litt forskjellige synsvinkler – inkludert problematikk knyttet konvertitter. Jeg vil gjerne på en særlig måte gjøre oppmerksom på saken til Randi Espegren Masvie, om konvertitters rettsvern. Her drøfter hun en dom fra Høyesterett som angår homofiles rettsvern i asylsaker, og sammenligner den med situasjonen konvertitter står i. Begge disse gruppene er sårbare og trenger beskyttelse, men dommen viser hvor viktig det er at noe står høyt på agendaen og at man står opp for andres sak. Mange år med strategisk kamp har ført til at homofiles rettigheter er langt framme i bevisstheten til folk, mens konvertittenes situasjon har havnet lenger nede på agendaen. De trenger også at noen kjemper for dem. Det å støtte og kjempe for konvertitters rettsvern er noe som vi som kristne i Norge kan gjøre på ulike måter. 

En annen sak fra dette nummeret er skrevet av en anonym utsending i Øst-Afrika. Vedkommende forteller om hvordan det oppleves å ha kommet tett inn på livet til et menneske som opplever sterk motstand og forfølgelse fra sine egne. Det er naturligvis den forfulgte som virkelig har det vanskelig, men det er også verdt å få fram stemmen til dem som står på andre siden. Det kan også være tøft å være den som indirekte har «skyld» i lidelsen og forfølgelsen, i og med at man er den som har fått være med på å lede dette mennesket inn i den kristne troen. Dette minner oss om at vi også må be for dem som er utsendinger blant forfulgte. De opplever kanskje ikke alltid så mye forfølgelse selv, men de må ofte stå maktesløse på sidelinjen og se andre bli forfulgt og være den som skal prøve å tre støttende til og hjelpe den forfulgte til å holde fast ved troen (og slik fortsatt bli forfulgt).

Alt i alt håper vi dette kan bli et nummer til ettertanke og refleksjon. Vi trenger å minne hverandre om at vi har søsken som lider for sin tro. De er lemmer på Kristi kropp og «om ett lem lider, lider alle de andre med» (1 Kor 12,26).

Comment

Comment

Blindsoner

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør

Jeg husker en tur til København for noen år siden. Jeg satt på metroen fra flyplassen og inn til sentrum. På vei inn hadde jeg rasket med meg en av disse gratisavisene som ofte ligger i stativer ved inngangen til metrostasjoner i mange europeiske byer. En av artiklene i avisen handlet om et økende problem i trafikken i byen. Den siste tiden hadde det vært flere dødsulykker der en syklist hadde havnet i blindsonen til en buss. I tilfeller der både syklisten og bussen svinger til høyre, blir syklisten presset utover slik at han havner i klem og faller under bussen.

Da vi begynte å jobbe med dette nummeret av Fast Grunn var denne artikkelen noe av det første som dukket opp i hodet mitt. Blindsoner er farlige greier, og ekstra farlig er det når den myke trafikanten havner i blindsonen til en svær buss.

Det vanskelige med slike blindsoner er at det ikke er så enkelt å ta oppgjøret på en god måte. For bussjåføren som forårsaket ulykken hadde knapt mulighet til å oppdage faren. Det skjedde så fort. Kanskje var oppmerksomheten rettet mot en annen situasjon, en synlig situasjon, som også kunne bli farlig. Og plutselig bare var syklisten der.

Jeg tror dette også er relevant i overført betydning, inn i våre kristne sammenhenger. Og det kan gjelde ulike former for blindsoner. Det kan være snakk om blindsoner som påfører oss skade, eller det kan være snakk om slik som påfører andre skade.

I dette nummeret prøver vi å se nærmere på noen sider ved denne tematikken. Målet med å ta opp tematikken er å stimulere til ettertanke og å bli bevisst på at blindsoner finnes. Kanskje kan vi til og med identifisere trekk ved oss selv eller vår kristne sammenheng som fort kan føre til at skylappene kommer på og sidesynet svekkes. Bare slik kan vi hjelpe hverandre til litt oftere å justere speilene og sjekke blindsonen før vi kjører ut på veien. 

Når du mottar dette nummeret av Fast Grunn står sommerferien straks for døren. Sommeren er ofte en tid preget av pause i den vanlige kristne aktiviteten. For noen blir sommeren ofte en litt tørr periode i kristenlivet. Andre bruker sommerferien til å reise på bibelcamp eller kristne sommerstevner, hvor de får masse påfyll og fellesskap med andre kristne.

Uansett hvordan du tilbringer sommeren, håper vi at du klarer å prioritere tid til personlig bibellesning og bønn. Når den vanlige rytmen forstyrres, har ofte alle gode vaner en tendens til å kollapse. I dette nummeret av Fast Grunn har vi tatt inn en ny og litt artig spalte: «podcastanbefalinger». I vår tid med internett og smarttelefoner er god forkynnelse og kristent påfyll ofte bare et tastetrykk unna. Bruk gjerne noe av ferietiden på å høre kristen forkynnelse på podcast.

Med ønsker om en velsignet sommer!

Comment

Comment

Hvile

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør

Da er et nytt Fast Grunn kommet i dine hender. Vi er glade for at du har valgt å abonnere på magasinet og håper du får en god, oppbyggelig og nyttig leseopplevelse. I år er det 70 år siden Fast Grunn kom ut for første gang. Helt siden 1948 har Fast Grunn vært utgitt i forskjellige formater.

Noen ting er nye fra og med dette nummeret. Etter noen år med de samme spaltene, har vi nå gjort flere endringer. Det innebærer at vi har gleden av å introdusere nye spaltister og nye temaer for flere av spaltene våre.. For eksempel vil professor Torleif Elgvin ha en fast spalte om arbeidet med Dødehavsrullene og det spennende arbeidet norske forskere har gjort, inkludert å avsløre forfalskninger av disse dokumentene.

Men hovedtemaet for dette nummeret er «hvile». Da går mine tanker ofte til en av lærerne jeg hadde på videregående og det han sa i en kristendomstime: «Vi skal helligholde hviledagen, ikke hvileholde helligdagen». Det er et uttrykk som har levd med meg siden, og jeg reflekterer over det i ny og ne. For det er et uttrykk som inneholder en stor og viktig sannhet. Vi leser at Gud helliget den sjuende dagen. Den er satt til side og innviet som en hviledag for oss mennesker.

Samtidig har det også slått meg at vi jammen trenger å lære å «hvileholde» den også. Når vi tenker på tidsklemma, søndags- og døgnåpne butikker, jobbmailen som alltid er tilgjengelig på telefonen og avbrytelsene og distraksjonene som kommer på løpende bånd, er det ikke vanskelig å se for seg at det blir lite hvile og mye stress.

Vi lever i et gjennomorganisert samfunn og tidsplanen må være umåtelig stram for at vi skal klare å rekke over alt. Behovet for å være produktiv og bruke tiden godt og fornuftig er nærmest konstant. Når satt du sist i ro, uten å være på nett, uten å produsere noe?

Også Jesus hadde behov for hvile. Flere ganger leser vi at han trakk seg unna, og vi leser også at han hadde omsorg for sine disipler og passet på at de fikk nok hvile: «Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

I Bibelen møter vi to former for hvile. Den første er den hvilen som Jesus hjelper disiplene til i Markus 6. Det handler om å ta en pause fra strevet og produktiviteten og trekke seg unna for å hente krefter. Det handler om å puste ut.

Men det gir også mening å snakke om en kristen hvile. Det er den hvilen som bare Jesus kan gi, en åndelig hvile. Det er en annen hvile enn den fysiske. Det er en hjertets hvile. I bladet du holder i hendene kan du lese om begge disse formene for hvile.

Sett deg derfor ned. Hvil deg litt. Når du kjenner at du har hvilt litt, kan du gjerne ta opp bladet og lese. Kanskje vil du finne noe nettopp her som gir deg hvile?

Comment

Comment

Et ærlig Lutherjubileum

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør

Med dette nummeret av Fast Grunn er vi kommet til veis ende med markeringen av reformasjonsjubileet. Norsk kristen- og kirkeliv har, naturlig nok, vært sterkt preget av jubileet gjennom hele året og det har vært spennende å følge det. Nå mot avslutningen kan det være interessant å forsøke å oppsummere noen hovedtrekk.  

Det har for det første vært interessant å legge merke til hvordan et stadig større og mer offensivt katolsk fellesskap har løftet stemmen og tatt til motmæle mot framstillinger av reformasjonen de opplever som upresise. Det taler sitt klare språk om hvordan norsk kristenhet og kristendebatt har endret seg de siste tiårene. 

I en del av sine påpekninger har nok katolikkene rett. Anklagen om at feiringen har hatt et antikatolsk preg må vi nesten bare leve med. Luther definerte tross alt mye av sin lære i opposisjon mot den katolske teologien. Det er likevel ingen unnskyldning for upresise framstillinger av katolsk lære. 

Alt i alt mener jeg det må være riktig å si at markeringen har vært preget av en vilje til også å løfte fram det kritikkverdige hos Luther. Jeg påpekte dette overfor en eldre kollega. Han uttrykte forståelse for at det har blitt slik og viste til at man ved forrige jubileum, i 1984 (500 års jubileet for Luthers fødsel), gikk veldig langt i motsatt retning. Da hadde jubileet først og fremst karakter av å være en hyllest – og det av den overdrevne sorten. For flere har det nok vært noe befriende over at årets markering i større grad har vært nyansert og nettopp ærlig. 

Når Fast Grunn avslutter markeringen av Luther jubileet med å løfte fram slagordet «Kristus alene», gjør vi det for å ende opp med det som burde ha vært det viktigste i markeringen. For skal vi virkelig lykkes med å la jubileet være i Luthers ånd, er det ikke til å komme utenom at det er Jesus vi må snakke om. Jesus må være sentrum.  

Men det holder ikke bare å løfte fram den historiske personen Jesus ben Josef fra Nasaret i Galilea. Vår tale om Jesus blir helt meningsløs om den ikke først og fremst preges av budskapet om Guds nåde, Jesu død i vårt sted, rettferdiggjørelsen ved tro og håpet om evig liv. Tar man bort dette, blir det lite igjen av reformasjonen. 

I dette nummeret har vi derfor forsøkt å løfte fram ulike sider ved Kristus, mennesket, frelseren, Guds sønn. Vi har også invitert ulike stemmer til å fortelle hvordan de ser på Kristus og tatt et dypdykk i moderne Jesusforskning.

Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 4/2017, "Kristus alene".

 

Comment

Comment

Skriften alene

I dette nummeret av Fast Grunn tar vi utgangspunkt i skriftens og Skriftens rolle i reformasjonen. Det teologiske gjennombruddet til munken i Wittenberg ble også innledningen til en medierevolusjon. Boktrykkerkunsten var riktignok foredlet gjennom noen generasjoner på Luthers tid, men det var reformatorene i Wittenberg som virkelig lyktes med å utvikle nye formater for det skrevne ordet – formater som gjorde at den vanlige mann og kvinne kunne skaffe seg litteratur og lese.

Og nettopp lesing har spilt en umåtelig viktig rolle i protestantismen. Med prinsippet om Skriften alene ble det plutselig et ideal at også helt vanlige kristne skulle lese Bibelens bøker. Dette ble enda sterkere da salmebøkene kom, og i århundrene som fulgte var Bibel og salmebok obligatoriske innslag i de fleste kristne hjem. Dette preget også fromhetslivet.

Lesing har også andre fordeler. I følge en undersøkelse fra universitet i Sussex, England, kan seks minutter med daglig lesing redusere stressnivået vårt med opptil 70 %. I en travel hverdag hvor vi streber etter å komme forbi det middelmådige, er stress en velkjent problemstilling. Derfor er det også gjort forsøk på å bruke lesing som terapi av ulik slag.

Men vi leser ikke lenger på samme måten som før. I vår tid leser vi for det meste på internett og via digitale plattformer. Det gjør noe med konsentrasjonen vår. Når vi leser på nett, leser vi raskere og mindre nøyaktig. Det blir noe oppjaget over selve lesingen. Dette står vi i fare for å overføre til lesing av trykt litteratur også.

Kontrasten er stor til det Augustin skriver om sitt første møte med biskob Ambrosius av Milano: «Når han leste, løp hans øyne over siden, og hans hjerte søkte meningen, men hans stemme var taus, og tungen stille.» Augustin hadde tydeligvis ikke møtt noen som leste stille før.

«Sjelen spiser langsomt», sa en kollega av meg for noen år siden. De gamle fedrene som leste høyt lot sjelen få tid til å spise langsomt. Vi, med et blikk som lynhurtig flakker over siden og som bare snapper opp overskriftene, befinner oss i motsatt ende av skalaen.

Det er på tide å slå et slag for den langsomme lesingen av en god gammeldags bok. La blikket vandre rolig over siden, la fingrene kjenne papirets tykkelse og hvor i boken du er kommet, la ørene nyte stillheten som kun avbrytes av lyden av papir som blas om og la nesen kjenne lukten av papir og trykksverte.

Men prioriter for all del å lese god litteratur. Den beste boken er den Gud selv har gitt oss. Men både skjønnlitteraturen og, ikke minst, den kristne oppbyggelseslitteraturen har mye godt å gi til oss. La sjelen spise og la den spise langsomt.

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn nr 3, 2017, Skriften alene.)

Comment

Comment

Nåden – alene og ikke alene

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Forsideillustrasjon: Simon Berg

Temaet for dette nummeret av Fast Grunn er «Nåden alene?». Nåde er et av hovedordene fra reformasjonen og det var nettopp erfaringen av Guds nåde som forandret livet til Martin Luther.

I Store norske leksikon sies det om nåden at det er et «uttrykk for Guds kjærlighet som for Kristi skyld lar nåde gå for rett». Så feil kan det sies! For reformatorene var det uendelig viktig at nåden er fri og at den gis til noen som ikke fortjener det. Men å si at nåde innebærer at Gud lar nåde gå for rett er en teologisk kortslutning – en kortslutning som er ganske vanlig, også langt inn i kristne rekker.

Derfor ønsker vi å løfte fram at nåden på en måte aldri er alene. Det er nemlig nødvendig å si at nåden alltid kommer sammen med et oppgjør. Nåden har en pris. Det kostet Jesus livet å kunne være nådig mot oss. På Golgata måtte Jesus stå til regnskap for Gud i stedet for oss. Det er en avgjørende side ved Guds nåde. Sånn sett kan nåden aldri være alene.

En annen ting som er viktig å få fram og løfte høyt, er den sannheten at nåden er mer enn bare inngangsporten til fellesskapet med Gud. Budskapet og erfaringen av Guds nåde gjelder for hele livsvandringen. Nåden er selve kraften og drivstoffet i kristenlivet.

Dette taler Bibelen om og jeg vil løfte fram to steder. Først Titus 2,11–13:

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. (Tit 2,11–13)

Nåden er en oppdrager. Den oppdrar oss til å si nei til det ugudelige og nedbrytende og til å si ja til gudsfrykt og en rettskaffen livsførsel. Dette ordet «oppdra» er et ord som bærer i seg assosiasjoner til undervisning og til opptrening i å skjelne mellom det gode og det dårlige, slik at man tar de riktige valgene.

Det er også et ord som bærer i seg at man viser noen til rette, gjerne ved å ta hardt i. Det er ikke så enkelt å forstå at Guds nåde kan være hardhendt. Men jeg tror det er en erfaring mange kristne gjør seg. En kristen kjenner kampen mellom det gamle og det nye inni seg. Det Bibelen kaller «kjødet», vår syndige natur, stritter imot det nye mennesket som Gud ved troen har skapt i oss. Denne konfrontasjonen kan bli hardhendt. Men det er nåde at det skjer og det er Guds nåde som virker i oss slik at det nye får leve og det gamle dø.

Det andre verset jeg vil nevne er Hebreerbrevet 13,9:

Det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved bestemte slag mat, for de som følger slike regler har aldri hatt nytte av det. (Heb 13,9)

I en tid med hundrevis av selvhjelpsbøker om ulike dietter, ulike kroppslige øvelser og ulike konsentrasjons- og tankeøvelser, trenger vi å løfte fram at det er «godt at hjertet blir styrket ved nåden». Indre rot og kaos kan nok få en midlertidig hjelp av alle teknikkene som tilbys i selvhjelpsmarkedet, men det er bare budskapet om Guds nåde i Kristus Jesus som kan gi varig hjelp og styrke. Et urolig hjerte finner ikke sann hvile uten i Jesus og hans nåde.

 

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 2/2017, "Nåden alene?". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

Faste og tilbedelse

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Forsidefoto: Øyvind Ganesh Eknes

Denne lederen skrives mens kirkeklokkene ringer inn til askeonsdagsgudstjeneste. Det er en flott påminnelse om at vi nå skal rette blikkene våre mot påsken og Jesu seierrike død og oppstandelse. Vår Herre og Frelser gikk i vårt sted og tok vår straff (Jes 53).

Faste er et viktig element i Bibelens budskap om tilbedelse. Hensikten er å rette oppmerksomheten mot Gud. Derfor nevnes faste ofte sammen med bønn. Dette fører oss til kjernen av hva tilbedelse er.

Men fasten handler også om disiplin. Ved å gi avkall på goder – goder vi virkelig savner – øver vi opp vår motstandsevne. Dette har i seg selv mange gode sider. For kristenlivet er også en kamp. Først og fremst er det en kamp som Jesus allerede har vunnet. Derfor handler ikke kampen om å gjøre seg fortjent til Guds nåde og kjærlighet. Men likevel er det en kamp. For et ja til Jesus vil alltid gå hånd i hånd med noen nei. Og slike nei kan være krevende. Synden har makt og det er vanskelig å si nei til dens mange forlokkende tilbud. Derfor kan fasten fungere som trening. Det handler ikke om å bli fri for fristelser, men hva man gjør med dem.

Den sanne fasten – den fasten Herren har behag i (Jes 58,6–7) – er at man gjør godt mot svake og trengende. Jeg vet ikke hva som er enklest, eller vanskeligst, av disse to sidene ved fasten. Disiplin eller å vise godhet? Jeg tror kanskje det er enklere å vektlegge disiplinen. For da handler det om min seier og min kamp. Det gir meg en følelse av mestring. Det å vise ubetinget godhet er ikke like fristende.

Jeg snakket med en mann fra Tanzania her om dagen. Han fortalte om noen katolske kristne i Tanzania. De pleide alltid å gå barbeint i fastetiden. Slik ga de avkall på et gode og utsatte seg selv for et betydelig ubehag. Men de lot dette gå hånd i hånd med godhet. For samtidig som de gikk barbeint, pleide de også å kjøpe sko til fattige.

Det ble til ettertanke. Og sier noe viktig om tilbedelse. Kjernen er at man retter oppmerksomheten mot Gud. Men tilbedelse og godhet uten kjærlighet, er i siste instans bare drønnende malm og en klingende bjelle.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 1/2017, "Tilbedelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

Makt i avmakt

Tekst: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Forsideillustrasjon: Simon Berg

I sin preken under midnattsgudstjenesten julen 2008 sa daværende pave, Benedikt XVI, noen ord som aldri har sluppet taket:

Like fra Adams tid har Gud sett at hans storhet bare vekker motstand i mennesket og at vi følte oss begrenset i vår tilværelse og truet i vår frihet. Derfor valgte Gud en ny vei. Han ble et barn. Han ble avhengig og svak – en som behøver vår kjærlighet. Denne Gud som har blitt et barn sier til oss: «Nå kan du ikke lenger frykte meg, bare elske meg»

Ordene stammer fra en fransk middelaldermunk, men passer usedvanlig godt på vår tid. Vi lever i en kulturell atmosfære der vi på mange måter har vinket autoritetene farvel. Dersom en stemme kommer utenfra og gjør krav på sannhet, våkner vår motstand. Hvem er du til å diktere meg og mine meninger?

Gud åpenbarte seg i makt og herlighet på Sinai. Jorden ristet og fjellet stod i røyk. Ut av skyen og røyken proklamerte Gud sin lov og sine bud. Bare timer senere var Aron i full gang med å støpe en gullkalv. Paulus beskriver det slik i Rom 7,9: «Da budet kom, våknet synden til live». I møte med Guds makt og hellige vilje våkner all vår motstand.

Derfor lærer Bibelen oss at Gud kom til oss på en annen måte. Og når vi snart skal feire jul, er det nettopp for å markere dette. Han, himmelens og jordens skaper, gjorde seg hjelpeløs. «Han som formet Adam, bæres som et spedbarn», for å sitere en kristen, syrisk dikter fra 500-tallet. I møte med spedbarnet er ikke trass og motstand den umiddelbare reaksjonen.

I dette – å bli som et barn – ligger det også en enorm risiko. Avvisningen blir så synlig og så brutal. Allerede gjennom Herodes’ utsendte drapsmenn kom dette til syne. Men enda mer synlig ble det da folkemengden foran borgen til Pilatus ropte «Korsfest». 

Men så er det nettopp gjennom kors og avmakt at seieren vinnes. Og dette har vært den kristne kirkens merkevare gjennom århundrene. «Martyrenes blod er kirkens såkorn», sa Tertullian. Nettopp den underlige og paradoksale avmakten er nøkkelen til evangeliets seiersgang.

Når vi like før jul presenterer et nummer med temaet «Makt», er det nettopp dette spenningsfeltet vi beveger oss inn i. Makt er mangfoldig. Makt er nødvendig. Og samtidig har vår Herre og frelser undervist oss om makt på en uventet måte. Vi håper dette kan være en underliggende strømning i dette nummeret av Fast Grunn. Selv designet på bladet er med på å underbygge det – der den kraftfulle forsiden brytes mot duse og forsiktige farger inne i selve bladet.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 4/2016, "Makt". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

 

Comment

Comment

Manus for livet

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
llustrasjon forside: Simon Berg

En god film eller et godt teaterstykke trenger et godt manus. Manuset gir historien, danner rammene, beskriver personene og inneholder replikkene som skal sies. En god skuespiller jobber mye med manuset. Hun leser det nøye, gjør seg kjent med personen hun skal spille og den virkeligheten denne personen lever i. Noen ganger går skuespillere så inn i rollen at hele deres personlighet preges og nesten forandres.

Vårt verdensbilde er vårt manus. Det gir rammer vi lever våre liv innenfor. Det gir svar på de store spørsmålene og gir oss de verdiene og holdningene vi møter livet med. Vårt verdensbilde er brillene vi tolker virkeligheten gjennom.

Av og til bruker teologer manus som et bilde på å forklare hva slags funksjon Bibelen har for en kristen. I Bibelen får vi historien om hvordan Gud har skapt alt, hvordan menneskene vendte seg bort fra Gud og hvordan Gud grep inn for å føre oss tilbake til seg.

Der får vi også Guds gode ordninger for hvordan vi skal leve våre liv – både i familien, samfunnet og menigheten. Bibelen bygger og former vårt verdensbilde. Vi tror Bibelen er åpenbart av Gud og at den trekker opp de rammene Gud ønsker for våre liv.

Bibelen gir oss mange svar. Men det er også helt klart at det finnes mange spørsmål som Bibelen ikke gir klare og tydelige svar på. Det er gjerne da tanken om Bibelen som et manus blir særlig aktuell.

Den engelske teologen N. T. Wright bruker manussammenligningen på en måte jeg syns er interessant. Se for deg at vi fant et ukjent stykke av Shakespeare – et skikkelig manus med replikker, historien og scenehenvisninger. Problemet med manuset er at det ikke er komplett. Vi har de første fire aktene, men den femte akten er borte. Hva ville vi gjort? Wright ser for seg at løsningen ville vært å gi stykket til gode skuespillere og la dem fordype seg i materialet til de var så kjent med stykket, historien, personene osv. at de kunne spille den siste akten allikevel.

Poenget til Wright er interessant å merke seg med tanke på våre egne liv. Ved å gi Bibelen rikelig plass i livet og i kirken, vil den kunne forme våre tanker og vår kurs på en så gjennomgripende måte at vi blir i stand til å leve ut den ukjente akten – som er vårt eget liv.

Egentlig sier apostelen Paulus noe av det samme i Rom 15,4: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det». Bibelen bygger vårt verdensbilde. Den er vårt manus for livet. Hvis den kan sitte i ryggraden vår, vil den forme oss på en slik måte at «Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning» (2 Tim 3,17).

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 3/2016, "Et kristent verdensbilde". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment