Leder, Knut Kåre Kirkholm, redaktør

Som mennesker er vi avhengige av faste former. Vi søker alltid etter «bokser» vi kan plassere noe(n) i. Det er slik vi forstår og får verden til å henge sammen. Dette gjør at vi har en viss motvilje mot endring. Det er ikke uten grunn at temperaturen under årsmøter i kirke og bedehus fortere går opp når man skal diskutere ny form på talerstolen enn når man skal diskutere hvordan man kan nå ut i nabolaget.

I dette nummeret av Fast Grunn tar vi opp temaer knyttet til faste former og liturgi. Blant annet kan vi by på en spennende reportasje der vi har møtt representanter fra tre ulike kirkelige miljøer. Vi begynner i høykirkelige omgivelser i den russisk-ortodokse kirken i Oslo og avslutter på det atskillig mer lavkirkelige Frekhaug bedehus. Alle steder har sin form og man har grunner for hvorfor man har valgt den formen. Vi håper dette kan være en reportasje som bidrar til å utvide våre horisonter.

Den tradisjonelle Fast Grunn-leseren kommer vanligvis fra miljøer preget av lite liturgi og symbolbruk. Likevel har man de siste 15 årene sett en klar økning i bruken av faste og symbolske elementer også i «bedehusland». På den ene siden har det tvunget seg fram gjennom økt bruk av dåp og nattverd i forsamlingene og på den andre siden tror jeg det har vokst fram et økt behov for involvering av flere sanser enn bare hørselen.

En viktig side ved møteformen i en menighet er sangen. Vår tid er preget av at mye av menighetssangen på en helt ny måte er global og tverrkirkelig. Fenomenet «lovsang» er derfor noe vi gjerne vil belyse og bruker plass til å belyse både positive og negative sider den moderne lovsangsbølgen har for menighetssangen.

Vi ønsker dere en god leseopplevelse.

PS! Denne gangen har vi ikke med noe portrett. Vi hadde tenkt å la dere få et møte med en kristen kvinne som bruker mye tid sammen med Gud og lære av henne. Men sykdom gjorde at avtalen måtte avlyses. Vi lover at det blir portrett neste gang.

Comment