Skjermbilde 2015-09-25 kl. 13.27.01.png

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Asle Jøssang

Rett lære kan være hemmende og begrensende. Rett lære kan sette opp grenser og gjerder som gjør at noen erfaringer og opplevelser defineres til å være på utsiden. 

I arbeidet med dette nummeret av Fast Grunn har jeg opplevd å bli sterkt utfordret av det litt svulstige begrepet «repressiv ortodoksi». Det brukes i boken «Uventet og ubedt», som omtales i dette nummeret. Forfatterne har intervjuet mennesker med paranormale opplevelser og bruker «repressiv ortodoksi» for å betegne de tilfellene hvor en bestemt oppfatning av den rette lære setter grenser for hvilke erfaringer som er «innenfor» og hvilke som er «utenfor». 

Jeg vil slå et slag FOR den repressive ortodoksien. 

Når vi leser i Bibelen, blir det raskt klart at det er noe som ikke er greit. Det tegnes et bilde av en åndelig virkelighet der noe er svart og ikke hvitt. Det advares mot «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6:12). Det tales om en motstander som «går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke» (1 Pet 5:8). Han er også i stand til å omskape seg til en lysets engel (2 Kor 11:14). Vi leser om et bokbål i Efesos der svartebøker til en verdi av 50 000 sølvpenger brennes. Det vil trolig si 600-800 årsverk (300-400 millioner kroner om vi beregner ut fra snittlønnen til en norsk industriarbeider)! 

I en tid der nyreligiøse impulser oversvømmer oss, må vi ha en repressiv ortodoksi. Vi må kunne definere noen grenser for hva som er greit. Det betyr ikke at vi automatisk må definere alt som er utenfor et mekanisk årsak-virkning-skjema som demonisk, men her må dømmekraft til. 

Det er heller ikke alltid enkelt å trekke klare grenser mellom ulike karismatiske uttrykk og nyreligiøsitet. Her er det også viktig å bedømme. Særlig fordi opplevelsene som oftest går forut for teologien. Og så danner man teologi på bakgrunn av opplevelsene. Tenk bare på impulsene fra trosbevegelsen, Toronto, Lakeland, Bethel osv. Repressiv ortodoksi behøves som et rammeverk i møte med teologidannelsen i kjølvannet av disse impulsene. 

Her er Bibelen vår viktigste målestokk og jeg løfter gjerne fram den korte artikkelen fra Johannes Selstø, lenger bak i dette nummeret, som et eksempel på god og bibelfundert veiledning. 

Comment