Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Jon Ottosson, unsplash.com

Når nattemørket Skjærtorsdagsnatt har lagt seg som et teppe over Jerusalem, får Jesu disipler oppleve et av de mest intime øyeblikkene med Jesus. De blir lukket inn i hans personlige samtale med sin himmelske Far, et rom han ved flere anledninger har holdt dem utenfor:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. (Joh 17:21)

Bare noen timer i forveien har disiplene han ber for kranglet om hvem som var den største blant dem. Mon tro hva Jesus tenkte? Oddsene for enhet kan umulig ha virket gode.

To tusen år med kirkehistorie har ikke akkurat gitt Jesus bønnesvar. Kristnes uenighet har gang på gang ødelagt for enheten mellom oss.

Hvordan kan vi bevare enhet? Må vi være enige for å være ett? Kan vi ha noe felles på tross av uenighet? Når må uenighet føre til brudd?

Et kor kan være flott å høre på når de synger flerstemt. Men dersom de ulike stemmene begynner å synge hver sin forskjellige sang, blir det ganske fort kaotisk, og konsertlokalet vil tømmes for folk.

Slik kan vi kanskje tenke om kristen enhet og enighet. De som skal synge «Lammets sang» skal være en sammensatt gjeng av alle folk og nasjoner. Det de har felles er sangen. Men dersom noen synger en annen sang, har vi mistet grunnlaget for fellesskapet.

Dette nummeret av Fast Grunn kommer i forkant av vårens kirkemøte. Etter alt å dømme kommer Den norske kirke (Dnk) til å vedta en liturgi for likekjønnet ekteskap. Kirken skal velsigne en samlivsform Bibelen kaller synd. Det er ufattelig vanskelig å gå med på at man synger samme sang lenger. Når en av Bibelens viktigste tekster om ekteskapet (1 Mos 2:24) ikke lenger hører naturlig hjemme i ekteskaps­liturgien, går alarmen hos meg. Denne uenigheten bryter med enheten, fordi det i praksis betyr at man bryter med Guds ord om ekteskapet, og ved å vedta en liturgi gjør man det likekjønnede ekteskapet til kirkens lære.

I dette nummeret presenterer vi eksempler på splittelse i NT, kirkehistorien og nyere tid. Vi presenterer også ulike stemmer med ulike syn på veien videre for Dnk og misjonsorganisasjonene innen Dnk, dersom den nye vigslingsliturgien vedtas. Grensen for brudd dras ulikt og synet på om, eller i hvor stor grad, dette er kirkesplittende, varierer.

Selv kan jeg ha respekt for dem som så helhjertet kjemper for å bevare enhet. Ønsket og engasjementet deres er ekte. Og dette er jo i samsvar med Jesu bønn.

Så er det likevel slik at vi noen ganger bare må erkjenne at en grense er krysset. Alt tyder på at vårens kirkemøte kommer til å styrke denne erkjennelsen hos mange av oss.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 1/2016, "Splittelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

1 Comment