Comment

Relasjoner – fra 1. Mosebok til Åpenbaringen

Leder: Silje HK E Jøssang, redaksjonsleder
Illustrasjon forside: Katrine Kjenne
 

Relasjoner er svært sentralt i Bibelen.

Allerede før mennesket blir skapt, sier Gud «La oss skape mennesker i vårt bilde», noe som viser at Gud allerede var et ”oss” før han skapte mennesket. Mennesket blir skapt, har en relasjon både til Skaperen og det skapte, og som mann og kvinne kan de ha relasjon både med hverandre og kan få barn – som igjen gir flere mennesker og flere relasjoner.

Gjennom GT åpenbarer Gud seg som Skaper – som har en relasjon til det skapte som den som har skapt og formet det; og tidlig åpenbarer han seg som ”Abraham, Isak og Jakobs Gud” – en Gud som definerer seg i relasjon til de menneskene han har skapt og utvalgt og bundet seg til gjennom pakten med Abraham.

Resten av GT kan oppsummeres som historien om relasjonen mellom (den trofaste) Gud og hans (troløse) folk – Israelsfolket. Han kaller seg Gud, ektemann, far, mor. De 10 bud og hele Moseloven kan leses som lover og regler for hvordan å ha en rett og god relasjon til Gud og sin neste, og hva man gjør når disse reglene blir brutt. Ordspråkene gir mange råd og observasjoner om hva som er en god relasjon og ikke, og hvordan man bør gå fram overfor Gud, seg selv og sin neste for å leve rett, dvs. rett i relasjonen med Gud, seg selv og sin neste.

I NT sier Jesus at han ikke er kommet for å oppheve, men oppfylle loven. Han sier også at hele loven og profetene hviler på dette: Å elske Gud og å elske sin neste som seg selv. Han kaller disiplene venner, og sier han ikke er kommet til verden for å dømme, men frelse, ikke for å herske, men tjene – og ber disiplene ta etter hans eksempel. Et rett forhold til Gud (frelse) og et rett forhold til sin neste (tjene). På samme måte skulle ektefeller underordne seg hverandre, og spesifikt, mannen skulle elske sin kone som sin egen kropp, mens kvinnen skulle respektere mannen sin og underordne seg ham som under Herren selv. Barn skulle hedre sin far og sin mor, foreldre skulle ikke være så harde at det vekket trass hos barna, slaver skulle gjøre arbeidet som for Herren og ikke bare være øyentjenere, mens slavedrivere ikke skulle være urettferdige og harde mot tjenerne sine, men huske at Gud sto over dem og ikke gjorde forskjell på folk. Myndigheter skulle man underordne seg under så lenge de ikke var i strid med Guds egne bud – da skulle man lyde Herren mer enn man lyder mennesker.

Relasjonen mellom Jesus og menigheten blir framstilt som relasjonen mellom en brudgom og en brud, og i Åpenbaringen får Johannes se bryllupet der Jesus og menigheten blir forent, der Gud skaper en ny himmel og en ny jord, og der Gud bor midt iblant sitt folk og skal gjøre det for evig.

Himmel og jord i relasjon, i enhet. Gud og folket sitt i relasjon, i enhet. Jesus og menigheten i relasjon, i enhet.

Det er relasjoner fra begynnelse til slutt, fra skapelse til nyskapelse, fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring.


I dette nummeret prøver vi å gjøre som Bibelen: peke på og inspirere til de gode relasjonene. 

God lesning!


 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 2/2016, "Relasjoner". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

1 Comment

Enhet og enighet

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Jon Ottosson, unsplash.com

Når nattemørket Skjærtorsdagsnatt har lagt seg som et teppe over Jerusalem, får Jesu disipler oppleve et av de mest intime øyeblikkene med Jesus. De blir lukket inn i hans personlige samtale med sin himmelske Far, et rom han ved flere anledninger har holdt dem utenfor:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. (Joh 17:21)

Bare noen timer i forveien har disiplene han ber for kranglet om hvem som var den største blant dem. Mon tro hva Jesus tenkte? Oddsene for enhet kan umulig ha virket gode.

To tusen år med kirkehistorie har ikke akkurat gitt Jesus bønnesvar. Kristnes uenighet har gang på gang ødelagt for enheten mellom oss.

Hvordan kan vi bevare enhet? Må vi være enige for å være ett? Kan vi ha noe felles på tross av uenighet? Når må uenighet føre til brudd?

Et kor kan være flott å høre på når de synger flerstemt. Men dersom de ulike stemmene begynner å synge hver sin forskjellige sang, blir det ganske fort kaotisk, og konsertlokalet vil tømmes for folk.

Slik kan vi kanskje tenke om kristen enhet og enighet. De som skal synge «Lammets sang» skal være en sammensatt gjeng av alle folk og nasjoner. Det de har felles er sangen. Men dersom noen synger en annen sang, har vi mistet grunnlaget for fellesskapet.

Dette nummeret av Fast Grunn kommer i forkant av vårens kirkemøte. Etter alt å dømme kommer Den norske kirke (Dnk) til å vedta en liturgi for likekjønnet ekteskap. Kirken skal velsigne en samlivsform Bibelen kaller synd. Det er ufattelig vanskelig å gå med på at man synger samme sang lenger. Når en av Bibelens viktigste tekster om ekteskapet (1 Mos 2:24) ikke lenger hører naturlig hjemme i ekteskaps­liturgien, går alarmen hos meg. Denne uenigheten bryter med enheten, fordi det i praksis betyr at man bryter med Guds ord om ekteskapet, og ved å vedta en liturgi gjør man det likekjønnede ekteskapet til kirkens lære.

I dette nummeret presenterer vi eksempler på splittelse i NT, kirkehistorien og nyere tid. Vi presenterer også ulike stemmer med ulike syn på veien videre for Dnk og misjonsorganisasjonene innen Dnk, dersom den nye vigslingsliturgien vedtas. Grensen for brudd dras ulikt og synet på om, eller i hvor stor grad, dette er kirkesplittende, varierer.

Selv kan jeg ha respekt for dem som så helhjertet kjemper for å bevare enhet. Ønsket og engasjementet deres er ekte. Og dette er jo i samsvar med Jesu bønn.

Så er det likevel slik at vi noen ganger bare må erkjenne at en grense er krysset. Alt tyder på at vårens kirkemøte kommer til å styrke denne erkjennelsen hos mange av oss.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 1/2016, "Splittelse". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

1 Comment

Comment

Tabuspørsmål

Skjermbilde 2015-12-21 17.47.13.png

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Martin Haagensen

Hvilke spørsmål er «ulovlige» i din menighet?

Jeg tror man i de aller fleste kristne sammenhenger kan komme borti tema som er tabu. Det er noen spørsmål man ikke får lov å stille. Dersom man gjør det, blir man raskt stemplet som liberal.

Selv kommer jeg fra en lavkirkelig bedehussammenheng hvor man gjerne kan tulle med ordspill av typen «tullologer» og «teolyger». Teologi er en farlig vei, for der dukker det opp spørsmål og problemstillinger vi må flykte fra og ikke møte.

Slike tabu kan variere. I min tradisjon kan det for eksempel være spørsmål av typen: Finnes der feil i Bibelen? Kunne Jesus ta feil i sin forståelse av Det gamle testamente? Er det så sikkert at 1 Mos 1 skal forstås bokstavelig? Hva skal vi egentlig mene om kvinners og menns tjeneste? Kan ikke kristne drikke litt alkohol av og til?

Dette er spørsmål som umiddelbart øker temperaturen. De er betente og har en lang forhistorie. Mange debatter har vært ført om disse spørsmålene og mange er lei av å diskutere dem.

Den som kommer med slike spørsmål vil fort kunne møte noen mistenksomme blikk og litt hvisking i krokene. Er han i ferd med å bli liberal?

Nidkjære ledere vil gjerne være raskt ute med å markere klare standpunkt i de ulike sakene. Klar og tydelig veiledning er løsningen.

Dette er vanskelig. Jeg jobber på en bibelskole og det er ikke ende på alle de spørsmålene elever kan stille. Og jeg har tro på at det er nødvendig og godt med veiledning. Men hvordan skal man gjøre det? Hvordan skal man takle tabuspørsmålene?

Altfor ofte har det blitt skapt et miljø hvor noen spørsmål ganske enkelt ikke er akseptable. Det er nærmest en sosial kode i miljøet. Spørsmål sånn og slik har man ganske enkelt ikke lov til å stille. Og så blir man i stedet gående og brenne inne med spørsmålet.

Slike miljøer skaper usunnhet. Det å kjenne på frykt fordi man lurer på noe det ikke er sosialt akseptabelt å lure på er smertefullt. Da kan det fort bli slik at man i stedet bare tar etter den «korrekte» meningen og undertrykker spørsmålene. I stedet for å oppleve at det er trygt å bære fram sin tvil og sine spørsmål, går man rundt og er engstelig.

I vår tid, der impulsene og tankene trenger seg på fra alle kanter, er det kanskje mer nødvendig enn noensinne å gi rom for at det er greit å komme med vanskelige spørsmål. Utfordringen til oss som skal svare, er å skape trygghet, slik at mennesker tør å bære fram det de grubler på. Hvis ikke ender vi opp med fryktbasert konsensus i stedet for sunn åpenhet om egen tvil og sårbarhet.

 

(Denne lederen ble trykket i Fast Grunn 4/2015, "Sårbarhet". Hele magasinet kan kjøpes som PDF her.)

Comment

Comment

«Repressiv ortodoksi»

Skjermbilde 2015-09-25 kl. 13.27.01.png

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Asle Jøssang

Rett lære kan være hemmende og begrensende. Rett lære kan sette opp grenser og gjerder som gjør at noen erfaringer og opplevelser defineres til å være på utsiden. 

I arbeidet med dette nummeret av Fast Grunn har jeg opplevd å bli sterkt utfordret av det litt svulstige begrepet «repressiv ortodoksi». Det brukes i boken «Uventet og ubedt», som omtales i dette nummeret. Forfatterne har intervjuet mennesker med paranormale opplevelser og bruker «repressiv ortodoksi» for å betegne de tilfellene hvor en bestemt oppfatning av den rette lære setter grenser for hvilke erfaringer som er «innenfor» og hvilke som er «utenfor». 

Jeg vil slå et slag FOR den repressive ortodoksien. 

Når vi leser i Bibelen, blir det raskt klart at det er noe som ikke er greit. Det tegnes et bilde av en åndelig virkelighet der noe er svart og ikke hvitt. Det advares mot «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6:12). Det tales om en motstander som «går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke» (1 Pet 5:8). Han er også i stand til å omskape seg til en lysets engel (2 Kor 11:14). Vi leser om et bokbål i Efesos der svartebøker til en verdi av 50 000 sølvpenger brennes. Det vil trolig si 600-800 årsverk (300-400 millioner kroner om vi beregner ut fra snittlønnen til en norsk industriarbeider)! 

I en tid der nyreligiøse impulser oversvømmer oss, må vi ha en repressiv ortodoksi. Vi må kunne definere noen grenser for hva som er greit. Det betyr ikke at vi automatisk må definere alt som er utenfor et mekanisk årsak-virkning-skjema som demonisk, men her må dømmekraft til. 

Det er heller ikke alltid enkelt å trekke klare grenser mellom ulike karismatiske uttrykk og nyreligiøsitet. Her er det også viktig å bedømme. Særlig fordi opplevelsene som oftest går forut for teologien. Og så danner man teologi på bakgrunn av opplevelsene. Tenk bare på impulsene fra trosbevegelsen, Toronto, Lakeland, Bethel osv. Repressiv ortodoksi behøves som et rammeverk i møte med teologidannelsen i kjølvannet av disse impulsene. 

Her er Bibelen vår viktigste målestokk og jeg løfter gjerne fram den korte artikkelen fra Johannes Selstø, lenger bak i dette nummeret, som et eksempel på god og bibelfundert veiledning. 

Comment

Comment

Kroppen - formet av Gud

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Maria Freim

«Du mektige konge og herrenes Herre har forenet den menneskelige natur med deg selv. Du har opphøyet den menneskelige natur så høyt, at du, sann Gud og sant menneske, i din persons enhet har hevet den opp til den hellige treenighets trone og innført den menneskelige natur i treenighetens råd».

Disse ordene skriver Johan Arndt i klassikeren «Den sanne kristen- dom». Formuleringen er så dristig at jeg hadde vegret meg for å ta den i min munn, om det ikke var fordi en av de store lærerne i vår lutherske tradisjon har sagt det før meg. Hvordan er det mulig? Gud er ånd, sier Jesus. Hvordan kan Gud som er ånd, samtidig være inkarnert og kroppslig?

All min tankekraft stopper fullstendig opp og går bare i surr. Her finner vi mysterier som overgår hverandre.

Men hva sier vel ikke det om vår kropp og dens viktighet. Vi er kropp og vi er ikke i stand til å tenke oss hvordan vårt «jeg» kan være løsrevet fra kroppen. Kroppen er også et uttrykk for vår begrensning i tid og rom. Og så setter den evige og allestedsnærværende Gud dette så høyt at han har skapt og skal nyskape kroppen.

Derfor skulle det bare mangle at ikke vi kristne også har en del å si om kroppen i en tid der kroppsdyrkelsen når stadig nye høyder. Vår tid dyrker den perfekte kroppen. Den plastiske kirurgien gjør milliardbutikk. Treningssentre reklamerer med alle mulige slags øvelser for å hjelpe oss til å få «sommerkroppen». Samtidig vegrer ungdom seg mer enn noensinne for å dusje. Normale kropper er nærmest et tabu.

Heldigvis finnes det røster som protesterer. For det er tross alt det normale som er normalt. De glaserte og retusjerte bildene forteller bare en forvridd bit av virkeligheten.

Men Gud er opptatt av kropp. Han har skapt oss med kropp. Han har selv tatt på seg kropp. Og han skal nyskape oss som kropper på en ny jord.

I dette nummeret av Fast Grunn ønsker vi å si noe om kroppen. Den er skapt av Gud og skal brukes for Gud. På ulike måter har våre bidragsytere belyst dette. Forhåpentligvis blir du stimulert, oppbygget, provosert og ettertenksom. 

Comment

Comment

Guds verden

Leder: Knut Kåre Kirkholm, redaktør
Foto forside: Arnt Thyve

Allerede i midten av februar brøt en liten koloni snøklokker gjennom jorden i blomsterbedet utenfor kontorbygget på Fjellhaug. Det ble enda en påminnelse om hvor mye liv det faktisk er i livet. Herren har skapt en verden som yrer av liv. Og livet er fullt av kraft. 

Samtidig er livet også uendelig skjørt. Det blir vi minnet om hele tiden. Det kan forsvinne på et øyeblikk. Vi er lik gress som svinner bort, sier salmisten. Om morgenen gror det og blomstrer, om kvelden er det vissent og tørt (Sal 90). 

Dette nummeret av Fast Grunn handler om «grønn teologi». Mye kan sies om dette, både på godt og vondt. Det vil artiklene også vise tydelig. 

Noe av det spennende, men også fremmede og kanskje litt truende, med «grønn teologi» er at det er et tema som bare i begrenset grad er grundig gjennomtenkt i vår protestantiske tradisjon. Derfor ser vi at mange som arbeider med «grønn teologi» gjerne kikker over gjerdet til katolsk og ortodoks teologi. Der har de arbeidet bredere og har flere ressurser og innspill. Og det er utfordrende å sette seg inn i det. Ofte begynner de et annet sted og går langs helt andre veier enn dem vi skulle tro var mulige. Noen ganger kan vi nikke og følge interessert med, andre ganger kjenner man en stemme som reiser seg til protest. 

Uansett hvordan man til slutt konkluderer, er det liten tvil om at jorden Gud har gitt oss får tøff behandling av oss mennesker. Det kongelige oppdraget med å forvalte og ta vare på jorden neglisjeres og ofres på alteret til den avguden som heter profitt og selvrealisering. Og spørsmålet er om norske kristne er så mye bedre enn verden for øvrig. 

I forklaringen til første trosartikkel har Luther i sin store katekisme følgende diagnose på «den gudfremmede, bakvendte verden»: «Alle de goder og gaver Gud har gitt, misbruker den i stolthet, gjerrighet, kjødets lyst og tomme fornøyelser. Den vender seg ikke en gang til Gud for å takke ham og bekjenne ham som herre og skaper». 

Jorden hører Herren til, i ham er det vi lever og rører oss og er til. Derfor bør vi også lytte til innspillene som har en «grønn» profil. 

Comment

Comment

Lav høykirkelighet

Leder, Knut Kåre Kirkholm, redaktør

Som mennesker er vi avhengige av faste former. Vi søker alltid etter «bokser» vi kan plassere noe(n) i. Det er slik vi forstår og får verden til å henge sammen. Dette gjør at vi har en viss motvilje mot endring. Det er ikke uten grunn at temperaturen under årsmøter i kirke og bedehus fortere går opp når man skal diskutere ny form på talerstolen enn når man skal diskutere hvordan man kan nå ut i nabolaget.

I dette nummeret av Fast Grunn tar vi opp temaer knyttet til faste former og liturgi. Blant annet kan vi by på en spennende reportasje der vi har møtt representanter fra tre ulike kirkelige miljøer. Vi begynner i høykirkelige omgivelser i den russisk-ortodokse kirken i Oslo og avslutter på det atskillig mer lavkirkelige Frekhaug bedehus. Alle steder har sin form og man har grunner for hvorfor man har valgt den formen. Vi håper dette kan være en reportasje som bidrar til å utvide våre horisonter.

Den tradisjonelle Fast Grunn-leseren kommer vanligvis fra miljøer preget av lite liturgi og symbolbruk. Likevel har man de siste 15 årene sett en klar økning i bruken av faste og symbolske elementer også i «bedehusland». På den ene siden har det tvunget seg fram gjennom økt bruk av dåp og nattverd i forsamlingene og på den andre siden tror jeg det har vokst fram et økt behov for involvering av flere sanser enn bare hørselen.

En viktig side ved møteformen i en menighet er sangen. Vår tid er preget av at mye av menighetssangen på en helt ny måte er global og tverrkirkelig. Fenomenet «lovsang» er derfor noe vi gjerne vil belyse og bruker plass til å belyse både positive og negative sider den moderne lovsangsbølgen har for menighetssangen.

Vi ønsker dere en god leseopplevelse.

PS! Denne gangen har vi ikke med noe portrett. Vi hadde tenkt å la dere få et møte med en kristen kvinne som bruker mye tid sammen med Gud og lære av henne. Men sykdom gjorde at avtalen måtte avlyses. Vi lover at det blir portrett neste gang.

Comment

Comment

Ord

Leder, Knut Kåre Kirkholm, Redaktør

På omslaget til den gamle skoleordboka mi fra 5. klasse står et litt morsomt sitat:

Ord brukes til tre ting:

Til å utrykke tanker.

Til å skjule tanker.

Og til å dekke over der ingen tanker er.

I vår lutherske tradisjon har vi alltid betont at en luthersk kirke er «Ordets kirke». Prekestolen har en uthevet plass i kirkene og prekenen har tradisjonelt vært gudstjenestens høydepunkt. Når vi vurderer kvaliteten på et møte, er det nesten synonymt med kvaliteten på talen.

Forkynnelse handler om ord. Dette utdyper og nyanserer Steffen Stensland i sin artikkel. Et maleri kan i og for seg forkynne for oss, men ikke uten at vi først har fått lære nok om troen til at vi har et grunnlag for å forstå bildet. Og dermed behøves ord likevel.

Under dette kommer også sakramentene. Vi tror at dåpen og nattverden har sin gyldighet knyttet til at Ordet og midlet (vann og brød/vin) får virke sammen. Samtidig må vi ikke glemme at disse to handlingene har et stort potensiale til å brukes i forkynnelsen. Les derfor gjerne Roald Kvams artikkel om dåpen.

Når ord utveksles mellom mennesker har vi en kommunikasjonssituasjon. Dette har vi forsøkt å dekke ulike sider ved. Vi tror at Gud selv er aktiv ved sin Ånd når kristen forkynnelse får lyde, men ikke som ved magi. Derfor er det ikke likegyldig hvordan forkynnelsen er. En forkynner har et delansvar og kan bidra til å gjøre Åndens vei inn til hjertene enklere eller vanskeligere. Døperen Johannes kalte seg selv en røst som ryddet vei for Herren. Det prinsippet gjelder ennå. Vi har flere artikler som belyser ulike sider ved den tematikken (Lars Dahle, Brynjulf Hoaas mfl.).

Vi håper og tror at ordene i dette nummeret av Fast Grunn brukes til å uttrykke tanker om det å forkynne og lytte til ordet om han som er Ordet.

God lesning!

PS! I vår gikk det en stor debatt i avisspaltene om forholdet mellom skapelse og evolusjon. I og med at Fast Grunn ikke lenger har noen «klipp-spalte», presenteres ikke disse debattene i bladet lenger. For å kompensere kommer vi noen ganger til å rydde litt plass til en oppsummerende artikkel. Denne gangen har Espen Ottosen skrevet en litt utdypende presentasjon av noen av grunnposisjonene i debatten og viktige argumenter som framføres.

Comment

Comment

Trosoverføring

Leder: Knut Kåre Kirkholm og Gjermund Nordhus, Redaktører

Overføring er et viktig ord. Og det er mye som kan overføres. Det kan være en pengeoverføring når man er blakk. Lyd- og bildeoverføring når man sitter foran fjernsynet. Eller en blodoverføring når man ligger på operasjonsbordet.

I dette nummeret av Fast Grunn tar vi opp den viktigste overføringen som finnes, nemlig overføring av budskapet om Jesus fra en generasjon til den neste.

I stedet for å gi dere mange refleksjoner om dette, vil jeg henvise til noen bibelsteder som angir en retning, en retning som utdypes i de ulike artiklene og sakene dere kan lese i Fast Grunn. I den anledning tar jeg dere kort med til 5 Mosebok, en tale Moses holder for folket like før han selv skal dø og folket skal innta det lovede land.

5 Mos 4:9-10: Guds folk skal overføre til sine barn hva de har selv har sett. Og de pålegges selv å gjøre en aktiv innsats for å huske Herrens ord.

5 Mos 6:4-9: Guds folk skal innprente alle ordene Herren har gitt dem, både ordet om hva Herren har gjort for dem og ordet som gir dem veiledning for livet med Herren i landet. Og denne overføringen skal skje i alle livets situasjoner og omslutte hjem og familie.

5 Mos 16:10-14: I Israels høytidskalender gjøres det klart at høytidene skal feires av hele familien og at feiringen skal tjene til å huske de velgjerningene av Herren som minnes i den aktuelle høytiden. Se også 5 Mos 6:20-25.

5 Mos 5:12-15 og 15:19-20: Religiøse merkedager og religiøs praksis skal utføres med samme formål som høytidene. De skal tjene som en påminnelse om alt godt Herren har gjort og gjør, og hjelpe til å huske. Og igjen skal barna involveres.

Blant amerikanske presbyterianere vitser man av og til med at innenfor reformert kristendom så har kroppen kun én funksjon, nemlig å bringe hodet til kirken. Summen av tekstene om opplæring av barn viser at teori og praksis henger nøye sammen. Det håper vi også at dere opplever at løftes fram i dette nummeret av Fast Grunn. God lesning!

Og til dere besteforeldre: Dere er viktigere enn dere kanskje tror selv!

Comment